«GAMLE DAGER»: George Clooney og Jennifer Lopez brant opp lerretet i «Utenfor rekkevidde». I dag ville de antagelig kastet klærne langt tidligere i filmen. Foto: Universla Pictures
«GAMLE DAGER»: George Clooney og Jennifer Lopez brant opp lerretet i «Utenfor rekkevidde». I dag ville de antagelig kastet klærne langt tidligere i filmen. Foto: Universla PicturesVis mer

Den nakne sannhet

Er det for mye sex i romantiske komedier?

Kommentar

- Det er blitt som mykpornografi, sukker mannen med det grå skjegget. Det han snakker om, er dagens romantiske komedier. Tilfeldigvis er mannen Rob Reiner, regissøren som stod bak filmhistoriens mest berømte orgasmefakingsscene, med Meg Ryan og Billy Crystal i «When Harry Met Sally». Når han er utmattet av at det er så mye sex på film, er det kanskje et tegn på noe?

Reiner sukker over at så mange av de muntre kjærlighetshistoriene på film nå har mer seksuelt innhold og høyere aldersgrense enn hva som var tilfellet på nittitallet. Og det er er sant at sex er et mer ruvende tema nå enn før. I Judd Apatow-komedier som «Knocked Up» og «The 40 Year Old Virgin», i sommerens «Trainwreck», som han laget sammen med Amy Schumer, i her-har-du-premisset-mitt-titler som «Sleeping with other People», «Friends With Benefits» og «No Strings Attached»: Sex kommer inn i historien tidlig, gjerne under hard belysning og akkompagnert av anspente samtaler, og følges av famling og analyser. Det er beklemmende skildringer av noe som i aller høyeste g rad kan være beklemmende, satt i scene av folk som gjerne ser deg vri deg litt i kinosetet.

Nå kan det se ut som Reiner avfeier dem alle uten å ta høyde for kvalitet. Judd Apatows komedier, klissete og rett frem som de er, er ofte smarte utforskninger av hvordan det er å nærme seg seksualiteten fra en underlegen og usikker posisjon. De setter kanskje ikke fingeren på noen erogen sone, men i alle fall på et ømt punkt, og antagelig gir de gjenklang i et seksuelt liberalt publikum der ganske mange nok er mer komfortable med å være nakne overfor en annen rent fysisk, enn å kle av seg emosjonelt.

Men noe går også tapt under den frisinnede flombelysningen. Så mange komedier handler om sex, og så få handler om seksuell spenning. Ingenting er mystisk. Nysgjerrighet, forventning, eller følelsen av å bli trukket mot noe man kanskje egentlig burde stå imot, er så godt som fraværende. Nittitallets beste romantiske komedier, som «Pretty Woman» og «Utenfor rekkevidde», hadde begge utsettelse som et sentralt dramaturgisk grep. I «Pretty Woman» er det paradoksalt nok snakk om en prostituert og en rik kunde som bestemmer seg for ikke å gjøre det de nettopp har forhandlet om prisen på. I «Utenfor rekkevidde» kan ikke George Clooneys bankraner og Jennifer Lopez’ politietterforsker gi etter for den forbudte tiltrekningen før de går inn i et lite rollespill og leker at de er noen andre. Filmen er et studium i umiskjennelig, uimotståelig tiltrekning. Det erotiske er sterkere enn det seksuelle. I mange av filmene som har kommet etterpå, er det motsatt.

All ære til komediene som på vellykket vis tar opp de frustrerende og flaue sidene ved sex. Kanskje trengs det litt flere som kan minne om at det kan være annerledes også.