Den nakne sannheten om Tristram Shandy, gentlemanIntelligent virvar

Lattervekkende og intelligent meta mockumentar.

FILM: Hvordan filmatisere en roman som hevdes å være umulig å filmatisere? Ved å jukse så det griner, selvfølgelig. Med «Den nakne sannheten om Tristram Shandy, gentleman» (heretter «Tristram Shandy») sprenger regissør Michael Winterbottom allerede relativt pressede grenser. Filmen er nemlig en metafilm om en film. En film som ikke legger skjul på at den er en film om en film, altså. Kort oppsummert befinner vi oss vekselvis på settet til innspillingen av Laurence Sterne\'s 1700-tallsroman «The Life and Opinions of Tristram Shandy, Gentleman», og vekselvis i scenene til den «virkelige» filmen som filmes, en film som hyppig kommenterer sitt eget innhold. Steve Coogan, som har hovedrollen i «Tristram Shandy», spiller med andre ord seg selv, skuespilleren «Steve Coogan», han spiller Tristram Shandy som kommenterer i den «virkelige filmen» og Tristram Shandys far, Walter Shandy, som spiller hovedrollen i den kommenterte versjonen av den «virkelige filmen». Komplisert? Både ja og nei. Historien er nemlig relativt irrelevant, det er det filmatiske grepet og ikke minst den erkebritiske humoren, som gjør dette intelligente virvaret svært severdig. «Coogans» britiske snobberi og kontinuerlige hanekamp mot sin motspiller «Rob Bryden», som spilles av Rob Bryden, kan tidvis minne om scener hentet fra klassisk britisk komedie, ikke minst fra serien «Extras», som er skrevet og regissert av «The Office»-skaperen Ricky Gervais, som igjen tydelig har inspirert Michael Winterbottom i dette pretensiøse, men vellykkede, prosjektet. Skuespillernes selvironiske holdninger til å spille seg selv, måten de gjør det på og ikke minst kjemien mellom dem, gjør «Tristram Shandy» til komedie av beste sort.