PÅ SKOLEBENKEN: Lars von Trier tar brodden av sexfilmen sin med å kle den i en pedagogisk fortelling. Foto: Zentropa
PÅ SKOLEBENKEN: Lars von Trier tar brodden av sexfilmen sin med å kle den i en pedagogisk fortelling. Foto: ZentropaVis mer

Den nakne sannheten

I kritikerfavorittene «Nymphomaniac» og «Blå er den varmeste fargen» er sexscenene uvanlig nærgående - til spillefilm å være. Er vi voksne nok til å se film med utilslørt sex?

Meninger

IDEER: Da jeg så Lars von Triers «Nymphomaniac», slo det meg at han kanskje har spilt oss alle et puss. PR-strategien har vært uklanderlig: Små drypp om filmens sexscener har blitt sluppet over lang tid, for å vekke verdenspressens fjortisaktige opphisselse. Det første pressebildet fikk det til å se ut som om von Trier produserte en pornofilm; den neste var like genial i sin underkommunisering og viste bare to dristige parenteser, (). Det toppet seg med nærbildene av hele rollebesetningen midt i hver sin orgasme.

Filmen er definitivt langt naknere enn vi er vant i. På et tidspunkt fylles skjermen av Charlotte Gainsbourgs snurrende vagina, før den blir til et øye (en liten allusjon til Georges Bataille). Senere tar kameraet oss med på en reise bakfra og inn i det hårete mørket mellom beina hennes. Filmen viser ekte sex - ekte suging, ekte slikking, ekte hardpuling. Sex med to fremmede afrikanske menn - rett fra båten og rett fra gata - for moro skyld. En mann som får ereksjon av pedofile fantasier.

Men sjokkeffekten er ikke der, i alle fall ikke på samme måte som i «Antichrist». «Antichrist» tar av i en vill, seksuell voldsorgie som er mer avskyelig enn opplysende. «Nymphomaniac» klarer derimot kunststykket å gjøre det forståelig for seerne at noen kan drive sin seksualitet så langt at piskeslag - og da mener jeg piskeslag, ikke bare litt kinky dasking - kan føles opphissende. Von Triers genistrek er at han har forankret hele historien i et møte mellom en sexgal Charlotte Gainsbourg og en frigid Stellan Skarsgård. De to sammenligner lekent forføring med fluefiske, og nærmest som i et gresk drama blir det gjort helt tydelig hva filmen prøver å få til: Å diskutere fenomenet nymfomani.

«Du må høre hele historien min om du skal forstå», forteller Charlotte Gainsbourg innledningsvis. «Jeg er redd historien vil bli en smule moralsk», legger hun til. Von Trier setter publikum nærmest på skolebenken. Han holder oss i hånda. Nå skal vi lære. Dette skal demonstreres. Vi må ikke glemme at vi blir servert en fortelling, en moralsk en attpåtil - ikke noe titteskap mot verden.

Dette står i sterk kontrast til «Blå er den varmeste fargen», som virket langt mer realistisk. Karakterstudiet av Adéle er så nærgående at vi har vanskelig for å huske at det er en fiksjonsfilm. Det ble også dens bane. «Blå er den varmeste fargen» møtte en storm. Den har vært kritisert for å ikke være lesbisk nok, for å være for pornografisk, for å gi en for mekanisk framstilling av den intime, følelsesladde relasjonen filmen skildrer. Den seks og et halv minutter lange sexscenen i filmen har blitt diskutert opp og ned. Den står ikke i stil med resten av filmen, sier noen. Så mye sex virker fetisjistisk. Og hvorfor forteller Kechiche så mye gjennom alt fra gester og nærbilder av ansikter til spisevaner i resten av filmen, mens sexscenen tar kikkerperspektivet og forteller oss mye mindre?

Konklusjonen har for veldig mange vært at dette er en gammel, arabisk manns blikk på lesbesex - et tema han vanskelig kan ha spesielt god innsikt i. Dermed er det galt. Nærmest pornografisk. Men en annen lesning er også mulig: Kechiche serverer oss den nakne sannheten. Han vil ikke at vi først og fremst skal lese sexscenen mellom Adéle og Emma som et uttrykk for karakterene deres, som en queerpolitisk provokasjon, eller noe i den gaten. Han vil at vi skal lese scenen som sex. Seks og et halv minutt med sex. Det er innovasjonen. Og det er nok mye av grunnen til at scenen vekker så sterke reaksjoner.

Det kritikerne av «Blå er den varmeste fargen» skal ha, er at det er vanskelig å produsere film som ikke riktig er porno, men som likevel ikke skyr unna grafiske sexskildiringer. Leà Seydoux fra «Blå er den varmeste fargen» har vist åpen forakt for hvordan hun og motspilleren Adéle Exarchopoulos måtte jobbe tolvtimersskift med plastikkvaginaer i dagesvis, for å få til akkurat det den perfeksjonistiske regissøren Kechiche ville. Von Trier valgte en mindre belastende teknikk - han brukte pornoskuespillere til å gjøre alt underlivssarbeidet, før skuespillerne ble klippet inn digitalt. Dette var et møysommelig arbeid som forsinket produksjonsprosessen betraktelig.

Likevel er det slående å merke seg hvordan selv de vakreste sexskildringene på film blir til skyteskiver.

For noen år siden møtte jeg den svenske kunstneren Elin Magnusson. Hun var en del av det statsstøttede feministpornoprosjektet «Dirty Diaries», hvor hun bidro med en helt uforglemmelig sexscene. Hun lot et kjærestepar fra virkeligheten ha sex på teip. Enkelt og greit. Paret begynner innhyllet i nylondrakter fra topp til tå. De klipper opp hull ettersom de blir nødvendige i akten. Det er en sexy scene, selv om den er helt enkel.

Sjokkerende enkel, tydeligvis. Magnusson ble nødt til å forsvare seg mot anklager om at det var både smått rasistisk og heteronormativt å velge en pen, blond, svensk kvinne og en ditto mann (selv om de to oppsøkte Magnusson og meldte seg frivillig).

Vi kan godt se et kjærlighetsforhold skildres uten at det trenger å være mer enn et kjærlighetsforhold som skildres. Men når sex kommer inn i bildet blir det tilsynelatende alltid mottatt som en refleksjon av regissørens seksuelle preferanser eller til og med perversjoner. Det personlige er ikke på langt nær like politisk ladd som det intime.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook