Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Den nest siste olje

Ørnen blant partiene har begynt å vaske vekk olje fra fjærene. Det skaper en ny dynamikk i norsk klimapolitikk, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Etter at partiene i den nye firepartiregjeringen ble enige om ny regjeringsplattform, har Arbeiderpartiet kommet i en klarere og enklere definert opposisjonstilværelse. Det ser vi i abortsaken og diskusjonen om bioteknologi, hvor partiet har lagt an en bredside den siste uka. Vi ser også tydelige tegn til det samme i klimapolitikken.

Mens de ennå var i vippeposisjon i Stortinget i høst, lanserte KrF et ønske om å endre på oljeskatten - nærmere bestemt leterefusjonsordningen. Den gjør at oljeselskapene kan få tilbakebetalt store deler av letekostnadene dersom de ikke går med overskudd. Ordningen har vært omdiskutert i lang tid, og i Stortinget har også Venstre markert seg som sterke kritikere. Men i regjeringsplattformen ligger oljepolitikken fast. Høyre og Frp har ikke vært til å rikke, og dermed er også Venstre og KrF låst til samme standpunkt.

Det åpner rommet for andre.

Vi har sett det komme en stund. Arbeiderpartiet lanserte i fjor høst et klimabudsjett med større ambisjoner, formulert med en større grad av alvor enn vi har sett tidligere. I Klassekampen i går stakk klimapolitisk talsperson Espen Barth Eide fingeren inn der det gjør mest vondt for KrF og Venstre - i oljeskatten. Vi kan ikke frede oljepolitikken, sier han - og støtter sitt eget ungdomspartis rett til å snakke om en sluttdato for oljevirksomheten i landet.

Plutselig er vi der at at Arbeiderpartiet kan fronte en mer restriktiv oljepolitikk enn det Venstre og KrF kan stå for, nå som begge er blitt underlagt et borgerlig flertallsprosjekt.

Det skaper en ny dynamikk i norsk klimapolitikk. Den har fått et sterkere konkurranseelement. Vi har sett tendenser til det allerede. Arbeiderpartiets forslag i fjor høst var å ta hele kuttet på 40 prosent av klimagassutslippene i transport, jordbruk, anleggsvirksomhet o. l. (ikke-kvotepliktig sektor) hjemme i Norge. Dermed var Ap litt kvassere enn regjeringspartiene, som hadde som ambisjon å kutte 40 prosent - men ved hjelp av kvotekjøp i EU. I debatter mellom Barth Eide og klimaminister Ola Elvestuen kunne en høre at det ble et problem for Venstre. I den nye regjeringsplattformen er ambisjonen økt til 45 prosent, med ambisjon om at alt skal kuttes i Norge - men fortsatt med en innebygd sikkerhetsventil om kvotekjøp i EU dersom det er «strengt nødvendig».

Konkurranse om å ha de høyeste ambisjonene er likevel én ting. Konkurranse om strengest oljepolitikk mellom klimapartiene i sentrum og et av styringspartiene, er noe helt annet - og helt nytt. Oljepolitikk er ikke bare klimapolitikk, det er industripolitikk og sysselsettingspolitikk. Å pirke borti dette mobiliserer bredt, i fagforeninger og industrier. Det er arbeidsgiver og arbeidsmann, hand i hand.

Men det er ikke tilfeldig at det skjer nå. Barth Eide har gode argumenter på hånda.

Det første heter Klimarisikoutvalget, og deres rapport som ble lansert i desember. I en debatt i Dagbladet-regi i helga, gikk Barth Eide så langt som å kalle det noe av det viktigste som er skrevet i Norge. (Hør debatten i podcast-lenka over) Grunnen til at han kan si det, er at rapporten beskriver skremmende scenarier for hva som vil skje dersom vi ikke lykkes med å bremse klimaendringene. Scenariene hvor vi lykkes, er også skremmende - hvis du ikke ønsker endringer for norsk petroleumsvirksomhet. Dersom verden lykkes med å bremse klimaendringene, betyr det at vi vil trenge mye mindre olje og gass i 2050. Som Barth Eide sier i Klassekampen: «Framtida kan komme fortere enn mange har skjønt».

Det er selvsagt noe uforpliktende og reservert ved Barth Eide og Ap's nyorientering. Partiet føler seg fram. Men det er gode muligheter for at det vil kunne få en god mottakelse. Med to klimapartier i en regjering med bundet mandat, vil klima kunne mobilisere velgere. Store deler av næringslivet ser nå at de langsiktige vekstmulighetene ligger i grønne og fornybare produkter og systemer. I Davos denne uka fikk oljeselskapene svette i møte med internasjonale investorer som etterspør flere analyser om klimarisiko.

I fagforeningene ser man også behovet for nyorientering, og strategiarbeidet er i gang under overskriften «rettferdig omstilling». Med det mener man en politikk for nye arbeidsplasser og omstilling av arbeidskraften.

Det avgjørende for Arbeiderpartiet, som i klimapolitikken ellers, er om det går fort nok. Svaret på om partiet vil lykkes, får vi vite snart. Lakmustesten er nemlig enkel: Hvis ingen markante aktører fra Ap eller fagbevegelsen rykker ut i protest i løpet av de nærmeste dagene, har Barth Eide fått tommelen opp.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.