Den neste Jacobsen

Poeten Rune Tuverud byr på innsikter som du ikke får hvor som helst. Men han kunne gjort det på mindre plass.

Folk jeg synes har greie på poesi, regner ofte Rune Tuverud som norsk favorittpoet. Mens nyenkle debutanter gjerne har gitt seg i kast med mer vidløftige poetiske prosjekter i seinere bøker (Schjerven, Eckhoff), har Tuverud i tretten år fortsatt å skrive fra sitt eget liv, nysgjerrig og nøyaktig, med høy himmel over en hellig, alminnelig hverdag. I toneleie et sted mellom Rolf Jacobsen og Charles Bukowski. I liv nok nærmere Jacobsen. Tuverud er blitt førti og familiefar, med nye dikt om datteren. «Til Heli»:

min datter fyller snart ni

og har blitt stor nok

til å lyve uten å blunke

når hun tror

at friheten hennes

står på spill

men hun gjemmer sannheten bak ryggen

som en liten fugleunge

som hun skal lære å fly

når ingen andre ser det

Du må være poet for å se og skrive slikt. Og du må være poesileser for å finne slike nåler i informasjonssamfunnets høy-stakk. Dette er innsikter som ikke formuleres verken på Blindern, Marienlyst eller kafé.

Blander for mye

Tuveruds talent er uomtvistelig. Hva med hans bok i år? Den vil jeg sammenlikne med årets bok av en annen av våre beste, ikke-berømte poeter, Erik By-stad. Mens tendensen i årets lyrikkhøst har vært mer sykliske, komponerte dikt- bøker (med Georg Johannesen i spissen), har Bystad og Tuverud samlet ulike tekster i ulike sjangere i ganske omfattende dikt- samlinger: kortprosa, knekkprosa, selvbiografisk prosa, sentrallyrikk etc.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ingen av dem har vært helt tjent med det. Det er uheldig at Tuverud blander så ulike stemmer i en samling. Ikke i et forfatterskap, men i en bok. Jeg kan ikke se at polyfonien har noen egenverdi i «hinterland », ikke annet enn som en halvt privat vareopptelling før nyttår. Ikke nok med at jeg mener at Rune Tuverud har stoff i seg til å bli «en ny Rolf Jacobsen», jeg synes også at han fortjener et like stort publikum. Da synes jeg forlaget skal hjelpe ham med å rendyrke toneleiet fra bok til bok, når bokkonseptet ikke inviterer til annet. Om «hinterland»s 170 sider var strammet inn til den halvparten som består av «nyenkle» dikt, var dette en bok jeg kunne gitt til folk jeg ellers gir en CD.

Tenk bok

«hinterland»s polyfoni nærmer seg kakafonien. Mest spennende er kanskje de nyenkle antidiktene, det vil si dikt som er så enkle, så uten poeng og undertekst, at de tildrar seg en undertekst som er livets egen, og like ugjennomtrengelig. Men denne spesielle magien overdøves av altfor mange journalaktige, lett pretensiøse kortprosatekster («Kurt Cobain»), og tause, følsomme kortdikt.

Tenk bok, Tuverud. Med din faste, nonchalante, langsomme stemme samler du verden til et bilde som ikke skal splintres av kladder og utkast til andre bøker.