GJENNOMBRUDDSROMAN: Den sardinske forfatteren Michela Murgia fikk sitt gjennombrudd med romanen «Når tiden er inne». Foto: PAX
GJENNOMBRUDDSROMAN: Den sardinske forfatteren Michela Murgia fikk sitt gjennombrudd med romanen «Når tiden er inne». Foto: PAXVis mer

Den nødvendige dødshjelpen

En liten italiensk roman viser hvorfor noen av og til må bestemme at liv skal slutte.

Vi lever i en tid med strev etter udødelighet, både med religiøse og vitenskapelige impulser. Fanatiske krigere for gudsriket sprenger seg i lufta for å fylle en konto. Den skal gi uttelling i regnestykket som henviser en til frelse og paradis, eller fortapelse og pinsler.

Parallelt jobber vitenskapen for å overvinne sykdommer som før «tok liv». Vi skal ikke dø av hjerteinfarkt, hjerneslag, kreft eller sukkersyke. Vi skal ikke dø i trafikkulykke, brann, drukning eller frost. Vi har vaksiner, hjelmer, belter, røykvarslere, oksygenmasker, blodprøver, monitorer, luftambulanser og alkometre. Det utføres «mirakler» på ufødte liv, helt opp mot abortgrensa. Byen fylles av betongklosser for å holde pluteslig død unna.

Likevel må vi dø, og det har mennesker alltid visst. Det er en grense for hvor mye lidelse vi kan akseptere for å holde et liv gående, selv om vi nøler med å sette denne grensen. Av og til må noen ta en avgjørelse om at liv skal slutte. Belastningene må opphøre.

Den italienske forfatteren Michela Murgia er ute med romanen «Når tiden er inne». Originalens tittel «Accabadora» er en sardinsk betegnelse for «hun som fullfører», en kvinne i lokalsamfunnet som har som oppgave å yte aktiv dødshjelp der det ikke lenger er håp. Transaksjonen mellom dødshjelperen og den trengende er en taus pakt som blir til om natten. Med hemmelige remedier sørger hun for å sende den uhelbredelige over til den andre siden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Murgias tekst kretser inn mot denne dystre virksomheten via Maria, en ungjente som gis som sjelebarn til Tzia Bonaria, en barnløs sydame. Maria trer inn som accabadoraens datter, uten formell adopsjon. Det tar sin tid før hun forstår at fostermoren har en nattlig gjerning å utføre, men så blir det hele akutt nært. På et tidspunkt må Maria ut av Sardinia og sendes til det moderne Torino. Hun vender tilbake når Tzia Bonaria ligger for døden. Kanskje hun da må ta over sjelemorens kall.

Murgias roman makter det romaner kan – å fortelle en liten historie på kortfattet vis og dermed binde evigheten sammen med menneskehetens altfor lange historie og det skjærende dagsaktuelle temaet dødshjelp. Vårt famlende strev etter udødelighet settes opp mot dødens nådeløse imperativ.

Litteraturen er den eneste billetten som finnes til udødelighet, ble vi nylig fortalt av den algeriske forfatteren Kamel Daoud her i Dagbladet. Tekster kommuniserer med oss lenge etter at forfatteren er borte. Og lenge etter at vi leste dem. Bøkenes stemme snakker til oss fra den andre siden.

Litteraturen er også stedet for å stoppe opp og tenke over nettopp «den andre siden». Dødsdrivet, uavvendeligheten, dommens dag og forklarelsens lys – alle religioners og filosofiers grunntema. Hva det er som ikke lenger er der, når det som ble tilbake ikke er til å kjenne igjen. Det siste sukket.