Siden Norge ble medlem av NATO i 1949 har alle regjeringer bekjent seg til en basepolitikk som har som formål å dempe spenningene i nordområdene. Hovedelementene i sikkerhetspolitikken har vært forbud mot utplassering av kjernefysiske våpen i Norge, begrensninger i NATO-flygninger og militærøvelser i grenseområdene mot Russland, og å avstå fra å opprette utenlandske baser på norsk jord. Det siste elementet – basepolitikken – har i økende grad blitt tolket fleksibelt og har f.eks. ikke stått i veien for at utenlandske NATO-soldater trener i Norge, at det er opprettet en rekke etterretningsstasjoner i samarbeid med USA eller at det er forhåndslagret militært materiell for en styrke på minst 15000 soldater i Trøndelag. Nøkkelbegreper i politikken i forhold til Sovjet/Russland har vært tydelighet om norske interesser kombinert forutsigbarhet, beroligelse og avskrekking. Politikken bygger på at begge land har interesse av at nordområdene har et vedvarende lavt konfliktnivå.

Uten politiske vedtak eller offentlig debatt av betydning, er regjeringen i ferd med å uthule denne politikken. Det foregår mest mulig stille og derfor trinnvis. Det begynte med at US Marines utplasserte ca. 330 soldater på Værnes. Tallet skal kunne økes med 3000 soldater over natta, ifølge US Marines-sjef Robert B. Neller. Fordi soldatene roteres inn og ut av Norge, hevder regjeringen at dette ikke er en permanent base og derfor ikke i strid med basepolitikken. Dette politiske fikenbladet er uten troverdighet. USA omtaler selv basen som «vedvarende», og at soldater kommer og går er ikke akkurat noe nytt i militærhistorien. USA ønsker også å oppgradere Rygge militære flyplass og utplassere egne jagerfly der. I går meldte Aftenposten at antall utenlandske soldater på trening i Norge skal økes betydelig, og bl.a. øve på storskala strid. I vinter vil det i perioder være langt flere profesjonelle og trente allierte soldater i Norge enn det Hærens egen kampavdeling disponerer.