Den norske faun er død

KJELL AUKRUST døde natt til julekvelden, etter noen få ukers sykeleie. Lungebetennelse er fali, ville Ludvig ha sagt. Kjell Aukrust ville ha fylt 83 år i mars neste år.

Det er få norske kunstnere jeg forbinder jula og julekvelden så sterkt med som Kjell Aukrust. Den andre måtte være Alf Prøysen.

Til jul i 1999 kom Kjell med en av sine siste bøker, ja, nettopp «Ludvigs jul», som er ei høytid med slik kraft at den tiner hjertene og jager mørket på flukt. Da spares det ikke på ved og talglys i det kalde Alvdal.

«Alt var på plass. Kornnek ute. Katte og bikkje inne. Røkelse og myrra på ovnen... - Julenatten i lyset fra ovnstrekken lå je i rødmalt seng på barneværelset, med marsipanrelieffet av jomfru Maria, som jeg hadde fått i gave fra tante Kari, foran meg. Mens lys og skygger flakret over Jesusbarnet i jomfru Marias folderike gevanter, slikket jeg forsiktig på nederste skjørtekanten.»

DETTE VAR KJELLS JUL. Når han først måtte forlate oss, kunne det kanskje bare skje i julehelga.

Aldri mer skal jeg høre den vare stemmen i telefonen fra Midtåsen som først og fremst var ute etter å spre glede og vise omsorg for andre.

Aldri mer skal jeg høre den framfuse våghalsen Solans iltre stemme som besverger all verdens galskap og nedleggelse av Kjelsås-trikken.

Aldri mer høre Ludvigs beskjedne røst når han koser seg med et glass blåbærsaft etter at Kjell har tent alle adventslysene.

Det romsterte flere sjeler i Kjell Aukrusts bryst, men likevel: det var bare én Kjell; som alltid var tro mot sitt eget enkle selvportrett: «(...) en liten gutt som vender seg mot lyset i stille undring og stor takknemlighet!»

I dag er det vi som skal vende oss mot det lys og de eventyr han skapte gjennom et langt kunstnerliv, «i stille undring og stor takknemlighet».

SELV LOT HAN SEG aldri begrave under en overflatisk popularitets visnende laurbær. Han arbeidet med sin kunst så lenge han kunne stå oppreist.

Det er snart femti år siden han kastet seg over en halsbrekkende oppgave: å nyillustrere Asbjørnsen og Moes eventyr. Det viste seg at hans tegnestil allerede var i ferd med å festne seg. Nasjonalgalleriets Leif Østby kunne i en helhetsvurdering på kunstnerens 70-årsdag gi ham følgende gullattest: Aukrust har nesten greid det umulige, å gi «det troldelige» fra Werenskiold og Kittelsens dager en ny vri...

Kjell Aukrust utviklet seg etter hvert til det vi kan kalle et multimediekunstner, i alle kunstens sjangrer og i alle kanaler, slik at han lett ble oppfattet som hele folkets spilloppmaker.

Jeg tror Alvdal-triologien om Simen, bonden og bror min forblir høydepunktet i hans allsidige skaperverk, hvor den romantiske poeten og råskinnet av en skøyergutt lever side om side.

Sylskarp observasjonsevne, dyp forståelse og framfor alt kjærlighet til folk og bygd ligger der alltid som grunnelementer. Kjell Aukrust uten Alvdal? Nesten utenkelig. «Det er jo der jeg har min personlighet. Stoffet og kildene. Sjølve batteriet,» som han pleide å si. Kjell Aukrust fornyet heimstaddiktning.

Jeg vet knapt om noen annen kunstner som oppfylte Knut Hamsuns formaninger til sin sønn Tore om at mennesket skal ikke være alle steder fra, mennesket skal være hjemmefra!

SELV OM DEN VELBRUKTE veien fra Steijela til det elleville folkelivet på Via del Corso av og til kunne bli i lengste laget, ble som sagt Kjell aldri noen August hos Hamsun: «(...) en god løskar og landstryker som slæpte røttene efter sig fra land til land og visste ikke noget. Som aldrig hadde hat et hjem i denne verden, ja, som manglet sansen for å savne det.» Alvdal levde alltid videre i Kari og Kjells vakre kunstnerhjem på Midtåsen, selv om turene nordover ble sjeldnere.

I Dagbladet har vi alltid vært stolte over at noe av eventyret startet i vår lørdagsavis med tekstene og tegningene om Simen, bonden og bror min. Her skapte Aukrust sitt første lille univers, hvor Nystumoen, Solan og Ludvig etter hvert fikk sine plasser.

Men verden ble samtidig sett fra Flåklypa, og i dets Tidende, utgitt som bilag til Mannskapsavisa i 40 år, romsterer genial dårskap og underfundig samfunnssatire gjennom avishistoriens mest originale persongalleri.

DA HISTORIENE ETTER HVERT kom i bokform, oppsto det som forleggeren har kalt en naturkatastrofe i bokheimen. Bøkene ble revet vekk av lesere fra alle generasjoner. Film- og teaterfolk så straks de store mulighetene. Kjell Aukrust ble folkeeie over natta. Med sin intuitive selvkritikk og perfeksjonisme beholdt han selv med mye strev regien, nettopp på et område hvor «markedskreftene» har lett for å herje. Slapp han fra seg ting i utide, skyldes det hans livsglade sjenerøsitet og takknemlighet.

Snakk om naturbegavelse, har folk sagt - alt strømmet vel bare ut av ermene på Aukrusten...

Å nei, hadde det bare vært så enkelt, ville vi ikke ha opplevd den særegne kunstneren med sine spesielle kvalitetskrav. Selv om det alltid har bodd både en Ludvig og en Solan i Kjell, har mesteren vist seg gjennom sitt flittige talent. «Her pleier ofte hemmeligheten med geniet å ligge,» sa Olaf Bull. Med Mozart i bakgrunnen, et glass rødvin for handa og hustruen Kari som den strenge kritiker og administrator. Med sin varme omsorg møtte han ordenes gjenstridighet, som han har økonomisert med og meislet fram til krystallklar enkelhet i stil og rytme, samtidig som han tviholdt på strekens renhet. Dikteren og tegneren forener ordet og bildets kunst.

I dag ligger Norge snøhvit.

Kjell Aukrust tente nyinger - i snø.

SIMEN, BONDEN OG BROR MIN: Kjell Aukrust ble folkeeie over natta da historiene hans kom i bokform.