AVVISER HÅNDEN: - Når noen avviker fra det allmenne etablerte hilsningsritualet, kommuniserer vedkommende at han ikke er en del av fellesskapet. Annerledesheten blir både synlig og tydelig, og bryter med likhetslogikken, skriver artikkelforfatteren. Foto: Tore Meek / NTB scanpix
AVVISER HÅNDEN: - Når noen avviker fra det allmenne etablerte hilsningsritualet, kommuniserer vedkommende at han ikke er en del av fellesskapet. Annerledesheten blir både synlig og tydelig, og bryter med likhetslogikken, skriver artikkelforfatteren. Foto: Tore Meek / NTB scanpixVis mer

Den norske hilsemåten

Jeg har fortsatt ikke, og vil vel heller aldri, få svar på hvorfor hun avviste hånden min. Det stikker litt, for det er ikke lett å bli avvist på en slik måte.

Meninger

I det sommeren 2018 renner ut skriver Dagsavisen om «Josef» som ikke vil håndhilse på kvinner, og som angivelig derfor ikke får forlenget vikariatet sitt ved Ekeberg skole i Oslo. Saken sprer seg raskt gjennom sosiale medier, og de neste dagene publiseres det innlegg på innlegg med ulike standpunkt i saken. Noen mener at man absolutt må håndhilse, og noen mener at det finnes andre like respektfulle måter å hilse på. Jeg er enig i begge standpunktene, selv om det umiddelbart høres ut som en umulighet.

Spaltist

Assad Nasir

Lærer i videregående skole og forfatter av boken Kunsten å være pakkis.

Siste publiserte innlegg

Geir Lippestad skriver i Dagsavisen at «Vi smykker oss med begreper som mangfold og likeverd. […), men når mangfoldet gir uttrykk for noe vi ikke forstår eller etterspør, så blir begrepet kastet inn i det dypeste mørke - kokt levende sammen med alt vi ikke liker eller forstår.» Smaira Iqbal, leder i Kvinnekomiteen i Islamsk Råd Norge (IRN) kaller saken til Josef for sosial kontroll, og ber om at vi skal vise toleranse overfor dem som ikke håndhilser på kvinner. Leder i Oslo Arbeiderparti, Frode Jacobsen, sier derimot at det var riktig at «Josef» mistet jobben, og Linda Noor, daglig leder i Minotenk, skriver i Dagbladet at det er en fordel for alle at arbeidslivet er sekulært, og «Hvis man er så redd for at nærvær av kvinner skaper fristelser, så må man jobbe med seg selv. Det er ikke kvinnene som skal ta byrden ved å holde seg vekk.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Saken har altså engasjert mange, også på sosiale medier som Facebook og Twitter. Men hvorfor fyres folk opp av noe så enkelt som håndhilsing? Folks reaksjoner viser først og fremst at håndhilsing især, og hilsemåter generelt, likevel ikke er så enkelt. Jeg vil derfor gjøre et forsøk på å forstå hvorfor hilsemåter vekker et så stort engasjement, og hva som egentlig skjer når vi håndhilser, eller når vi lar være.

Å hilse er noe allmennkulturelt, noe vi finner i alle kulturer, så vidt jeg vet. Det ligger så å si i menneskets natur siden vi er kontaktsøkende og lever i fellesskap. Å hilse er allmennmenneskelig, men hilsningsmåten er ulik i forskjellige kulturer, og har vært ulik til ulike tider. For eksempel har ikke hilsemåten i Norge alltid vært et håndtrykk. I følge folklorist Knut Aukrust var det før i tiden vanlig å hilse ved å komme med tiltaleformer som «gud signe dagen» eller «gud signe arbeidet». Aukrust sier også at «det skulle mye til før en trakk opp hånda og ga et håndtrykk». Vår hilsemåte i dag er med andre ord ikke lik den våre forfedre og formødre praktiserte, naturlig nok, for våre hilsemåter er også en del av vår kultur. Og som vi alle vet, kulturer er i stadig endring.

Når vi hilser etablerer og opprettholder vi kontakt med andre mennesker. Gjennom vår hilsemåte kan vi gi uttrykk for hvilken type relasjon vi har til hverandre, og på den måten bekrefte relasjonen mellom oss. Men hilsemåten kan også vise de rundt oss hvilken relasjon vi som hilser på hverandre har. Hvordan vi hilser på hverandre kan markere nærhet eller distanse, det kan markere rang eller status og det kan markere vår posisjon i en gruppe. I så måte kan et håndtrykk være mye mer enn bare et håndtrykk. Det kan være en måte å vise makt og overlegenhet, slik for eksempel håndhilsningen til Donald Trump har blitt trukket frem ved flere anledninger.

Hilsenen vi utfører kan også forstås som et ritual. Det er i alle kulturer bestemte måter å hilse hverandre på, det er bestemte fraser som uttrykkes og bestemte kroppslige øvelser som utføres, i et gitt mønster. Hvordan ritualet skal gjennomføres er etablert og kjent for de to, eller flere, som treffes, og hvis de som møter hverandre behersker kulturen vil alle på forhånd vite hva som skal sies og hva som skal gjøres i hvilken rekkefølge. I alle henseender er hilsningen et ritual, og deltakerne har et manuskript de følger. Hvis man derfor forstår hilsningsakten som et ritual, et fastlagt mønster og en norm, bør det ikke overraske at man reagerer når noen bryter normen og mønsteret.

Selv om hilsningsakten ikke er fylt med religiøs mening, slik tilfellet er i de fleste vestlige sekulære samfunn, kan ritualet likevel være fylt av mening som for menneskene som møtes og hilser hverandre er like viktig og betydningsfullt som et religiøst ritual er for den troende. En skal derfor ikke ta så lett på hverdagsritualer, selv om de ikke har et religiøst innhold. Det som tross alt har blitt forhøyet til et ritual, hverdagslig eller religiøst, er et uttrykk og symbol for noe større, noe som bærer mening utover det hverdagslige. Og på samme måte som man ville ha reagert på et mønsterbrudd i et religiøst ritual, vil man også reagere på et mønsterbrudd i et hverdagsritual. Jeg vil tro at hvis presten under dåpen plutselig skulle skvette vann på rompa til barnet i stedet for hodet, ville en del av de fremmøtte ha reagert. På samme måte kan en håndhilsen som avviker for mye fra normen, eller uteblir, vekke reaksjoner.

Selv lærte jeg å håndhilse som relativ ung, og jeg har opp gjennom årene observert at muslimske foreldre oppmuntrer sine barn til å hilse på andre, særlig de som er eldre enn en selv. Erfaringsmessig vil voksne også ta initiativ til å hilse på barna til venner og kjente, for på den måten å sosialisere barna inn i de gjeldende normene. Det blir flere steder i Koranen oppfordret til å hilse på hverandre, for eksempel i kapittel 4, vers 86 «When you are greeted with a greeting, respond with a better greeting, or return it. God keeps count of everything.», og ifølge tradisjonen skal profeten Muhammed ha sagt at det å hilse på hverandre vil få folk til å elske hverandre. Så jeg, og mange andre barn, har gjennom oppveksten lært at når man hilser på noen, så strekker man høyrehånden frem og sier As-salamu alaykum, og hvis noen hilser på en svarer man Wa alaykumu as-salam. For muslimer er altså hilsningsakten etablert som norm gjennom Koranen, et påbud direkte fra Gud, dog ikke nødvendigvis som et håndtrykk. Men jeg tør påstå at en god del muslimer, i alle fall blant de jeg kjenner og har truffet i ulike sammenhenger, ikke i det daglige tenker på hilsningsakten som et religiøst påbud. Kanskje fordi det er en etablert del av kulturen som er en blanding av islamske og ikke-islamske elementer i så å si alle muslimske samfunn.

For eksempel er nesten alle ritualer i pakistanske bryllup en avart eller variant av bryllupsritualer i India, og til tross for at pakistanske bryllup kan vare i tre dager, tar den islamske delen av bryllupet kanskje et kvarter. De fleste samfunn og kulturer i verden i dag kan langt på vei sies å være hybrider eller sammensmeltninger av ulike kulturer og uttrykk i form av ideer, tanker, ritualer og handlingsmønstre, som har blitt til over tid.

Å hilse på hverandre har både en sosial og en psykologisk funksjon. Hvordan vil det være i et samfunn hvor ingen hilser på hverandre, hvor ingen ser på hverandre, hvor ingen anerkjenner hverandres eksistens. Det høres ut som et apatisk, sjelløst og grått samfunn, som tatt ut av Pushwagners univers, selv om bildene hans er fargerike. Men kanskje fordi de er fargerike blir også kontrasten til innholdet sterkere og tydeligere. Når vi hilser på hverandre anerkjenner vi hverandres eksistens, og bekrefter hverandre som individer. Samtidig bekrefter vi overfor hverandre at vi tilhører det samme fellesskapet. Altså er vi individer og en del av fellesskapet på en og samme tid. Det er lett å forstå at koranen formaner menneskene til å hilse på hverandre, fordi det styrker samhørighet og fellesskap. I vår del av verden kommer kanskje den samme tanken til uttrykket i ordspråket «en fremmed er en venn du ikke kjenner», og jeg kunne lagt til «fordi du foreløpig ikke har hilst på ham».

Men vi er ikke så flinke til å hilse på hverandre i Norge, og i alle fall ikke på fremmede. Til nøds kanskje et nikk med hodet i det vi passerer hverandre på gangveien mellom blokkene i borettslaget, eller møter hverandre i trappen i oppgangen. Et nikk med hodet, kanskje et forsiktig hei, men sjelden eller aldri et håndtrykk. Likevel er det nok. Vi har sett hverandre, anerkjent hverandre, vi vet begge innerst inne at vi tilhører fellesskapet som bor i denne blokka, dette borettslaget, andelseiere med hver vår stemme på generalforsamlingen i mai. Det pleier å være nok det, i det daglige, når vi tusler til og fra butikken på hjørnet eller møter hverandre ved postkassen.

I mer formelle situasjoner råder en annen hilsekultur i Norge. For eksempel på et jobbintervju er det forventet at man skal håndhilse, eller når man møter noen til et formelt møte på et kontor, for eksempel hos legen. Fastlegen min håndhilser alltid på pasientene sine, og jeg håndhilser selvfølgelig tilbake. Politikere er kanskje de mest håndhilsningstrente i et samfunn, og skal jeg være helt ærlig misunner jeg dem innimellom evnen og ferdigheten til å gå bort til et totalt fremmed menneske, strekke frem hånden og begynne å prate. Og jeg har mange nok ganger sittet som publikum i politiske møter eller debatter og sett politikere innta rommet med hånden strukket frem, hilsende på alle, et håndtrykk av gangen, ta seg frem til sin anviste plass. Det er ikke annet enn fascinerende å se på hvordan folk mildner i en slik situasjon når de møter en hånd og et blikk akkompagnert av et smil. I samfunn hvor man lett kan havne utenfor, isolert og oversett, kan et slikt møte og en opplevelse av å bli sett, anerkjent og bekreftet gjøre underverker. Om det så er for bare et kort øyeblikk. Hvordan vil det i så fall være å bli avvist? Å bli ignorert?

Jeg troppet opp på et jobbintervju en gang, med spente muskler og nervøse stemmebånd, og ventet i resepsjonen på å bli hentet. Resepsjonisten var fordypet i et eller annet på pc-skjermen sin, og hvis jeg strakk halsen kunne jeg se nesten helt ned til enden av gangen med kontorer på begge sider. Mens jeg satt og ventet kom en ung kvinne inn, gikk bort til resepsjonisten, utvekslet noen ord og kom så i min retning. Jeg satt ytterst på stolen, sjekket for ørtende gang om skolissene var pent knyttet. Den unge kvinnen satte seg på den andre stolen. Mellom oss var et bord med noen ukeblader og en vase med blomster. «Skal du på jobbintervju», spurte jeg. «Ja», svarte hun og smilte. Deretter strakk jeg frem hånden og sa navnet mitt, høflig oppdratt som jeg er. Men hun tok den ikke. Hun så meg i øynene, så ned på hånden min framfor seg, og så meg deretter i øynene påny med en mine som sa «hva driver du med?» Og når hånden min hadde hengt i luften ubekvemt lenge, trakk jeg den forsiktig tilbake igjen. Riktignok sa hun navnet sitt, men det ble likevel en litt annen stemning og jeg ble sittende uten å si mer. Men jeg tenkte for meg selv at hun bar jo hijab så kanskje jeg skulle ha hilst uten å rekke frem hånden, at jeg burde ha visst bedre, vært kultursensitiv. Tross alt er jeg muslim selv og burde vite at motsatte kjønn ikke tar hverandre i hånden, slik «Josef» ikke vil håndhilse på kvinner.

Men jeg møter stadig vekk, eller kanskje ikke stadig vekk, men relativt ofte, muslimske kvinner jeg håndhilser. Og vi smiler. Vi utveksler høflighetsfraser og småprater om mer eller mindre ubetydelige emner. Men jeg husker at jeg etter det møtet i resepsjonen, kanskje første gang i mitt voksne liv, følte meg avvist på en slik stille, men samtidig brutal måte. Som om jeg ikke var verdig nok, som om jeg ikke var betydelig nok.

Ikke lenge etterpå dukket en mann opp fra et av kontorene i gangen. Smilende nærmet han seg oss og jeg reiste meg. Han strakk frem hånden og jeg gjorde det samme, vi tok hverandre i hånden, sa våre navn og smilte. Så strakk han frem hånden mot kvinnen, og jeg forberedte meg på det som skulle komme. Men hun tok hånden hans. De hilste, utvekslet høflighetsfraser, smilte. Han sa at jeg skulle inn til intervju først og at hun skulle inn etter meg. Han spurte om vi ville ha vann eller kaffe, kanskje te? Jeg takket pent nei og slo følge inn til møterommet hvor et par andre ventet på meg.

Selv om det nå er en del år siden, har jeg innimellom tenkt på hva som egentlig skjedde i forkant av det jobbintervjuet. Hvorfor ville hun ikke håndhilse med meg, men uanstrengt kunne håndhilse en mann som skulle gjennomføre jobbintervjuet? Jeg har fortsatt ikke, og vil vel heller aldri, få svar på hvorfor hun avviste hånden min. Det stikker litt, jeg innrømmer det gjerne, for det er ikke lett, selv ikke for en relativt voksen mann, å bli avvist på en slik måte.

Men jeg fortsetter å gi hånden, i Norge i hvert fall, fordi jeg kun en gang har opplevd at en hånd ikke har blitt besvart. Det jeg derimot oftere er ukomfortabel med er den tidvis hyppige klemmingen. Jeg er tilhenger av kroppskontakt, og det er viktig for menneskets psykiske helse, men det er så mye usikker klemming på ferde at det er vanskelig å få grep på hvilke normer som gjelder. Det mest kjente eksempelet på en usikker klem er da Jens Stoltenberg og Trond Giske møttes i sistnevntes 40års-lag i 2006. Giske lente seg frem for å klemme, Stoltenberg holdt igjen, og det hele ble seende litt rart ut. Omringet av tv-kameraer og blitzlys stod Stoltenberg og Giske i en klem-ikke klem situasjon, og dagene etter var det store oppslag i tabloidpressen om Stoltenberg som ikke ville klemme Giske.

Jeg befinner meg i en lignende situasjon minst to ganger i året. Siste arbeidsdag før juleferien, og siste arbeidsdag før sommerferien er de to dagene da man klemmer på jobb, men ikke selvfølgelig. De jeg jobber tett sammen med faller det naturlig å gi en klem med ønsker om en god jul eller god sommer. De man ikke kjenner så godt og ikke jobber så tett sammen med faller det mer naturlig og riktig å håndhilse. Men det er vanskeligst å vite hvordan man skal hilse på overordnede, eller sjefer, på dager som jul- og sommeravslutning. Selv pleier jeg å observere først for å se hva de fleste eneste gjør, så gjør jeg kanskje det samme.

Jeg tror ikke suss på kinnet blir normen når vi hilser på hverandre med det første, og jeg er såpass norsk at jeg trekker et lettelsens sukk for akkurat det. Men mange av reaksjonene på hilsningsnekten til «Josef», uansett årsak eller motivasjon, på mange måter også er typisk norsk. Likhetsideologien råder i det ganske land, og Marianne Gullestad skriver i «Det norske sett med nye øyne»

Likhetslogikken går i hovedsak ut på at personer i mange uformelle sammenhenger må oppfatte seg som like for å føle seg like verdige. Dette fører ofte til en samværsstil der det som partene har felles fremheves, og det som skiller dem ad, holdes så langt det er mulig taktfullt utenfor samværet.

Gullestad skriver også at likhet ses på som en positiv verdi, og manglende likhet, eller ulikhet i så fall som en negativ verdi. Sett i lys av at en slik likhetslogikk eller ideologi råder i den norske kulturen, er det ikke rart at janteloven har blitt noe vi alle forbanner samtidig som vi kjenner oss igjen og bekrefter den. I en slik likhetsideologi blir det åpenbart vanskelig at noen skal la være å håndhilse når alle vi andre håndhilser. Og ved å la være å håndhilse bryter man likheten i samfunnet, i alle fall den forestilte likheten, som bekrefter enkeltindividets eksistens og verdi. Når vi er så opptatt av likhet i den norske kulturen, er det vanskelig å holde ulikhetene «taktfullt utenfor samværet» når samværet starter med ulik hilsemåte. Men jeg tror det skal la seg gjøre å få både i pose og sekk. Det skal la seg gjøre å ha en pluralistisk idelogi fremfor en likhetens, samtidig som individet blir sett, anerkjent og gitt verdi. Utfordringen er de kulturelle symbolene.

Alle kulturer har noen symboler, for eksempel flagget, fedrelandet og familien, som binder oss sammen i et fellesskap. Spesifikt i norsk kultur har for eksempel hytte, turgåing og det å stå på ski symbolverdi. Det gir de som er integrerte i kulturen noen umiddelbare assosiasjoner som utenforstående ikke vil ha. På samme måte virker ritualer, og i aller høyeste grad også hilsningsritualet. Når noen avviker fra det allmenne etablerte hilsningsritualet, kommuniserer vedkommende at han ikke er en del av fellesskapet. Annerledesheten blir både synlig og tydelig, og bryter med likhetslogikken. Innenfor denne grunnleggende logikken eller ideologien som kan sies å være fundamentet i norsk kultur kan man argumentere for at det finnes kun en måte å være norsk på. Eksempler på en slik likhetslogikk finner man ofte i integreringsdebatten som med jevne mellomrom kommer til overflaten i det offentlige ordskiftet, hvor velmenende nordmenn forteller innvandrere hva som skal til for å bli norsk. Likhetslogikken kan være effektiv fordi den fremtvinger en likhet, selv om den kanskje egentlig ikke finnes. Den tvinger alle inn i samme bås, uansett hvor trangt og ubehagelig det måtte være.

Men symboler, ritualer og kulturer kan endre seg, og i en mer globalisert verden, et mer globalisert Norge er likhetslogikken utfordret på mange felt, også hilsemåten. Selv om håndhilsenen fortsatt er normen, og kommer til å være normen i overskuelig fremtid, eksisterer andre hilsemåter, om ikke på likefot så i hvert fall samtidig.