I går fikk professor i samfunnsøkonomi, Kalle Moene, Akademikerprisen for grensesprengende forskning, blant annet om den nordiske modellen. 
Foto RYGG LUNDE/BJØRN ERIK Dagbladet.
I går fikk professor i samfunnsøkonomi, Kalle Moene, Akademikerprisen for grensesprengende forskning, blant annet om den nordiske modellen. Foto RYGG LUNDE/BJØRN ERIK Dagbladet.Vis mer

Den norske idyllen

I dag retter alle blikket mot EU-toppmøtet og tiltakene mot eurokrisa. I går ble «den norske modellen» kanonisert her hjemme, skriver Stein Aabø.

En ting er å høre hyllesten til «den nordiske modellen» i Folkets Hus, siden den er umiskjennelig sosialdemokratisk i sin natur. Mer bemerkelsesverdig er det at hovedsammenslutningen Akademikerne, som er mer høyreliberal av natur, gir pris til den fremste eksperten på modellen, professor Kalle Moene, og holder en hel konferanse om den norske modellens fortreffelighet til hans ære.

Som kjent har den norske modellen særlig ett særtrekk som Akademikerne er litt lei seg for: en (i deres øyne altfor) sammenpresset lønnsstruktur. Det er et fint uttrykk for at det i Norge er små lønnsforskjeller mellom lek og lærd. Det bidrar ifølge Moene til stor oppslutning om velferdsordningene og til omstilling i næringslivet. Når bedrifter går dukken, tar staten ansvaret og tilbyr sikkerhetsnett for de oppsagte arbeidstakerne. Men leger, jurister, siviløkonomer, ingeniører og andre, med god selvfølelse og høyt studielån, ville helst sett at norske akademikerne ble lønnet bedre, mer som andre lands akademikere. Om det bare kunne være litt mer plass til dette innenfor modellen, så ville alt vært bra.

La oss bare minne om det som skiller den norske og svenske samfunnsorganiseringen fra mange andre lands: Begge land har sterke fagforeninger og høy organisasjonsgrad. Lønnsoppgjørene er koordinert, eller rettere sagt regissert, slik at industriens konkurranseevne setter grenser for lønnsøkninger, også for akademikere. Det er høy yrkesdeltakelse. Spesielt andelen sysselsatte kvinner skiller seg positivt ut i verdensmålestokk. En høy yrkesdeltakelse blant kvinner forutsetter gode velferdsordninger som gjør det mulig å kombinere omsorg for barn med jobb. Det krever et passelig høyt skattenivå. Og det er relativt stor tillit mellom folk, arbeidslivets parter og myndighetene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alt dette bidrar utvilsomt til at Norge for n-te år på rad topper FNs ranking over hvilket land det er best å bo i. I mange år har alle de nordiske landene scoret høyt på lista over land med best konkurranseevne. Det er samtidig et faktum at nordmenn flest knapt merket finanskrisa i 2008 og 2009. Vel har vi en oljeformue som ble benyttet til å motvirke krisas virkninger, men også en samfunnsmodell som gjør det mulig å bruke penger fornuftig. Sverige har ikke en oljeformue, men klarte seg også bra. Og i EU har man både før og etter krisa snakket varmt om den nordiske «flexicurity», kombinasjonen av fleksibilitet for næringslivet og sosial sikkerhet for folk flest.

Modellens suksess har gjort den til allemannseie. Den er blitt et smykke for flere enn Ap og LO, også for Akademikerne og sentrale Høyre-politikere som Torbjørn Røe Isaksen. Han var i går i gemyttlig duell med Ap's tidligere partisekretær Martin Kolberg under konferansen. Kolberg hevder naturligvis et sterkere eierskap til modellen. Han kaller den «en dundrende suksess», og en årsak til økonomisk effektivitet og bidrag til et varmere samfunn. Men Isaksen har ikke mye vondt å si om den, han heller.

Prisvinner Moene pekte i sitt foredrag på at det i Skandinavia er umulig å vinne valg uten å ha et positivt syn på velferdsstaten. Landene med de minste lønnsforskjellene, som Norge og Sverige, har også de mest sjenerøse velferdsordningene. Dermed kan også endringer i lønnsutviklingen mot større forskjeller få betydning for politikken.

Man kan altså ikke tukle for mye med modellen uten at det får en betydning. Ikke bare for folkehelsa, men også for legitimiteten til systemet. Og siden de politiske partiene må vinne valg for å få innflytelse, må de vinne tillit i befolkningen, som er avhengig av velferdsordningene. Derfor må så vel lyse- som mørkeblå partier veie muligheten for å vinne valg opp mot lysten til å flagge og gjennomføre partiprogrammenes mest liberalistiske punkter. (Som ville føre til større forskjeller).

Den store fordelen med små lønnsforskjeller er, ifølge Moene, at velferden blir billigere. Ved å utnytte akademikerne en smule, blir offentlige tjenester, som skole, helse og omsorg, billigere. Kanskje skal vi derfor, ifølge professoren, ikke være så redde for sterk fordeling og sammenpressede lønnssystemer. Vi spleiser på det som alle er avhengige av. Og likevel bør det være rom for å løfte lektorenes lønn i et kunnskapssamfunn.