Den norske idyllen

«På et mytisk plan er den norske staten jevnbyrdig med den katolske jomfru Maria - en beskytter, en mekler, en mor, en trøster, en formidler, en kilde til det gode livet og velvære og jeg vet ikke hva.»

Den russiske tenkeren Mikhail Bakhtin observerte en gang at enhver kultur har sin yndlingssjanger, en måte å ordne og uttrykke sine estetiske og historiske erfaringer på. En sjanger lever i nuet, skriver Bakhtin, men husker alltid sin fortid, sin opprinnelse. Og det er nettopp fordi en slik sjanger representerer sitt samfunns kreative hukommelse at den er i stand til å gi en helhet og en kontinuitet i den kulturelle utviklingen.

I sin nyeste bok argumenterer Francis Sejersted for at denne sjangeren i Norges fall er idyllen. Begrepet idyll - forstått her både som Norges gylne æra med «godt samfunn» og «godt styre» og som en dominerende trend i norsk historiografi - pirrer ikke bare norske, men også utenforstående lesere. Woody Allen sa en gang: «Hver gang jeg hører Wagner får jeg lyst til å invadere Polen.» På liknende måte får jeg, hver gang jeg leser Francis Sejersted, lyst til å refse Polen for dets tidligere historiske dårskap. For, uansett hvor skrøpelig og kriserammet den skandinaviske modellen er, så fortsetter den å utøve en kontinuerlig moralsk utpressing overfor borgerne av mer urolige regioner. Når man leser «Den norske idyllen», konkluderer man nesten ufrivillig med at det er land som i lang tid har spesialisert seg på nasjonale katastrofer (Øst-Europa, Balkan, eller Irland rinner en i hu), og land som, på grunn av en tradisjon med borgerlig samfunnsansvar hos sin elite, sine avanserte politiske institusjoner, en god porsjon med folkevett og en god porsjon med flaks, har klart å skape et harmonisk system midt oppe i bråket og urolighetene. Det faktum at systemet er kjedelig og at dets borgere mistror sterke følelser, er til liten trøst.

Sejersteds bok er et elegant forsøk på å peke på kildene til fortidens styrke og nåtidens svakheter i den idylliske tradisjonen. Det er ingen nostalgisk papirøvelse, og ingen likvake over den demokratiske kapitalismen eller den skandinaviske modellen. Jeg vil heller si at i motsetning til andre studier i stil med postmoderne apokalyptisk tenkning, er boken skrevet av Herr Cogito, en forsker som aldri har mistet troen på styrken av opplysningsprosjektet. Etter å ha lest om «clash of civilizations,» «modernisme og holocaust» og globaliseringens feller, er det oppløftende å høre at

a)gjenoppvekkingen av et godt samfunn er mulig gjennom å gjenopplive den moralske impulsen bak moderniseringen;

b)globaliseringen behøver ikke være en forbannelse, tvert imot kan den lede til en fornyelse av det sivile samfunn gjennom sitt bidrag til det Sejersted kaller «kommunikasjonsstaten»;

c)til tross for forfallet i helsevesenet, korrupsjonsskandaler, krise i kirken, innvandringskrise, kutt i forskningsmidler, et uberegnelig fotballag, astronomiske boligpriser, tog som sporer av etc. etc. - har Norge fremdeles en fremtid. Alt vi trenger å gjøre er å gjenopplive debatten om fremtidens samfunn, en debatt som stoppet brått opp etter EU-avstemmingen.

En av de mest spennende sidene ved boken er at den er ufasjonabel. Den er ufasjonabel fordi den insisterer på betydningen av moral i historien og økonomien. Den går imot koret av Kassandraer og jamrer over slutten på opplysningstidens verdier og koret av Polyannaer som beskriver slutten på historien. Den er også ufasjonabel fordi den makter å se maktkampen som historiens hovedkilde og samfunnet som et objekt for manipulering. Den er ufasjonabel fordi den rett og slett er patriotisk; under det hele hviler et dypt engasjement for Norges velferd. Til slutt er den ufasjonabel fordi den er vis - og i dag er visdom av mindre betydning enn briljering eller fransk-inspirert fyrverkeri.

Francis Sejersted er en mann som i ti år spesialiserte seg på å forklare tålmodig hvorfor Nobelkomiteen tildelte fredsprisen til et individ eller grupper i bestemte land. Under hans taler kan man spore en dyp forståelse av en verden fylt av konflikter som skyldes uforenlige og uforsonlige verdier. Man kan også spre en overbevisning om at ideologier hjelper ikke på løsningen av disse konfliktene. Det er et spørsmål om de i det hele tatt har noen betydning. I en slik verden er det ingen bindende prinsipper bortsett fra skikkelighet og integritet - og alle avtaler er i denne betydningen prinsippløse - og det er som det skal være.

Når man leser «Den norske idyllen», tenker man på liberale forfattere og historikere som Adam Smyth, Toqueville, Burke, Aron, Kolakowski - tenkere som insisterte på at demokratiet er rotfestet i tradisjoner og at dets fremskritt er avhengig av et samfunns felles verdier snarere enn påfunnene til historikere eller politikere. Man kan også høre de kloke stemmene til bærerne av den norske pastorale opplysningsånd: Grev Wedel, Schweigaard, Treschow, Eilert Sundt - og deres paradoksale arv som er altfor radikal til å være konservativ og altfor konservativ til å være radikal. Men jeg ser også et par spesielle norske tilbøyeligheter som aldri slutter å forbause og underholde meg. En av dem er fascinasjonen over Staten. Hva som slår meg med norsk historieskriving, fra Steen, gjennom Sars, Bull, Seip, og til Slagstad og Sejersted, er den ekstraordinære oppfinnsomheten som er blitt investert i det metaforiske apparatet for å beskrive Staten. På et mytisk plan er den norske staten jevnbyrdig med den katolske jomfru Maria - en beskytter, en mekler, en mor, en trøster, en formidler, en kilde til det gode livet og velvære og jeg vet ikke hva. Og som skapkatolikk er jeg nesten blitt fristet til å lage et blasfemisk litani:

Øvrighetsstaten, gjør oss klokeEttpartistaten, la oss være i fredEmbetsmannsstaten, trøst ossVenstrepartistaten, gi oss håpArbeiderpartistaten, redd oss fra oss selvKulturstaten, gi oss lysGeskjeftige barnepikestaten, beskytt ossKommunikasjonsstaten, frels oss

Og så videre.

Og selv om den norske demokratiske kapitalisme er en blanding av velferdsstaten og markedet, skulle det være umulig å lage et lignende litani til markedet.

Som tidligere borger av et pseudototalitært imperium, hvis fall for en stor del skyldtes bedre kommunikasjoner, deler jeg Francis Sejersteds optimisme angående det kreative potensialet i kommunikasjonsstaten. Det eneste jeg ikke er sikker på, er hvilken sjanger den neste fasen av norsk historie vil bli skrevet i. Francis Sejersted, som låner sine kategorier fra historikeren Hayden White (som i sin tur lånte dem fra litteraturkritikeren Northrop Fry), foreslår at det meste av norsk historie - selv de mørke, satiriske demaskeringene til Seip - trekker i retning av romanse. Det attende århundres definisjon av en romanse som er sitert i de fleste ordbøker over litterære temaer, er som følger: «Romanser er generelt komponert av den uutslokkelige kjærligheten og det uovervinnelige motet til helter, heltinner, konger og dronninger, dødelige av første rang og skjebne, hvor opphøyet språk, mirakler, farlige situasjoner og umulige handlinger opphøyer og overrasker leseren til en løssluppen glede... Og attpåtil er han tilbøyelig til å tro at alt er en løgn.»

For meg høres dette mer ut som polsk enn norsk historieskrivning. Fra mitt forutinntatte perspektiv er hele den norske tradisjonelle historiske analysen preget av moralsk engasjement, didaktiske ambisjoner og en underliggende tro på at hvis vi bare arbeider hardt og passer på moralen, vil vi alle bli belønnet. Et pastoralt evangelium - sikkert - men romanse? Den eneste indikasjonen på romantisk sensibilitet som jeg fant i Francis Sejersteds bok, er en setning på side 163: «I historien kan de mest utrolige ting skje.» Jeg kan bare håpe at en av disse «utrolige tingene» blir en renessanse av den norske idyllen, inspirert av denne boken.