Erna Solberg avsluttet sitt Kina-besøk med å møte president Xi Jinping i Folkets store hall i Beijing.
Erna Solberg avsluttet sitt Kina-besøk med å møte president Xi Jinping i Folkets store hall i Beijing.Vis mer

Utenrikspolitikk:

Den norske kynismen

Regjeringens iskalde taushet før nobelprisvinneren Liu Xiaobo døde, er ikke enestående. Den «humanitære stormakten» Norge har lang tradisjon for kalkulert kynisme, skriver John O. Egeland .

Kommentar

Det blåser en vind som visker at moral, godhet og toleranse ikke har noen plass i politikken. I hvert fall ikke i utenrikspolitikken. Slikt er naivisme og føleri. Utenrikspolitikk skal handle om statlige interesser på kort og lang sikt, om å sikre egen eksistens og økonomiske og materielle interesser. Og ære og prestisje, for å hente noen begreper fra forskeren Roald Berg («Norsk utenrikspolitikk etter 1814»).

Samtidig viser historien at mykere deler av politikken har vært avgjørende for Norges eksistens og ekspansjon. Et land som Norge, med en liten befolkning og et enormt territorium, vil aldri råde over tilstrekkelige militære maktmidler. Vi må ha allierte. Men i særlig grad er vi avhengig av at folkeretten aksepteres og praktiseres av store naboer og i internasjonale organisasjoner. Uten folkeretten ville ikke Svalbard vært norsk, og uten utviklingen av havretten ville Norge vært uten en sterk fiskerigrense, olje, gass og enorme havområder. Striden om delingslinjen i Barentshavet ville ikke funnet sin løsning.

Forestillingen om rettferdighet og internasjonal rett og domstoler, er altså noe mer enn bare «soft power». Folkeretten smører samkvemmet mellom statene. Men folkeretten er ikke et fruktfat der vi kan velge det vi liker og ta bort det vi ikke opplever som delikat. Forkaster vi asylretten og flyktningkonvensjonen, kan vi ikke forvente at resten av verden synes det er strålende at fem millioner nordmenn forvalter et av verdens største nasjonale havområder. Kort sagt: Det er en grunnleggende sammenheng mellom klassiske, nasjonale egeninteresser og humanitære verdier.

Disse er også i kontinuerlig konflikt. Vi liker gjerne å kalle oss fredsnasjon og en humanitær stormakt, og viser det ved rundhåndet u-hjelp og støtte til menneskerettighetsorganisasjoner. Samtidig er deltakelse i fjerne kriger blitt et nytt utenrikspolitisk verktøy. Vi er internasjonal pioner når det gjelder grønne avtaler, men også en av verdens største karbonprodusenter. Denne dobbeltheten er ikke ny, men den er gradvis forsterket.

Om vi ser på vår nyere historie er det påfallende at de humanitære forpliktelsene ofte ryker når det er sterkt press både hjemme og fra andre stater. Noen eksempler:

Like før Carl von Ossietzky ble tildelt Nobels fredspris i 1936 gikk både utenriksminister Halvdan Koht og tidligere statsminister Johan Ludwig Mowinckel ut av Nobelkomiteen. Kong Haakon kom ikke til seremonien for den fengslede prisvinneren. Nazi-Tyskland raste og fikk støtte i borgerlig presse i Norge.

Under den spanske borgerkrigen hadde Ap-regjeringen sympati for republikken, men ga likevel etter for hardt press fra norsk rederinæring og høyresiden. Franco ble anerkjent.

I 1935 ga regjeringen asyl til sovjetlederen Leon Trotskij som flyktet fra Stalin. Etter voldsomt press fra Sovjet og norsk høyreside (særlig Nasjonal Samling) ble Trotskij utvist til Mexico der han ble drept av en Stalin-agent.

På 70- og 80-tallet var norske redere hovedleverandører av olje til apartheidregimet i Sør-Afrika. Først etter årelang politisk kamp vedtok Stortinget boikott i 1987.

I nyere tid husker vi den nedverdigende mottakelsen av nobelprisvinneren Dalai Lama i 2014, regjeringens nei til å gi innreise til varsleren Edward Snowden og uviljen mot å slippe atomvarsleren Mordechai Vanunu inn i Norge. Har var Kina, USA og Israel sterkt engasjert.

Norges kriger i moderne tid (Afghanistan, Libya) er blitt solgt inn som humanitær hjelp og støtte til statsbygging og menneskerettigheter. I virkeligheten har hovedmotivet vært å vise Norges posisjon som solid Nato- og USA-alliert.

Regjeringens knefall for den røde keiseren i Beijing viser hvor sterke de materielle kreftene er i norsk utenrikspolitikk. Mannen som foreslo Liu Xiaobo til fredsprisen, Jan Tore Sanner (H), omgir seg med permanent taushet. Statsrådens begrunnelse for sin aktive servilitet bør bli politisk pensum: «Når man er stortingsrepresentant så er man valgt på et eget mandat. Som statsråd representerer man regjeringen og Norge på en helt annen måte».

Norges internasjonale handlingsrom og betydning er selvsagt begrenset. Det er legitimt å legge stor vekt på nasjonale interesser. Samtidig kan en såkalt realistisk politikk bidra til å styrke de økende autoritære tendensene vi ser i land som Kina, Russland, Tyrkia og Ungarn. At USA under Donald Trump er blitt et slags aksjeselskap på jakt etter «deals», forsterker dette. Da blir også Norges dilemma tydeligere. Når menneskerettighetens status synker, svekker det folkerettens kraft. Det er ikke i Norges interesse, verken politisk eller økonomisk.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook