Hvilken tidsalder er vi inne i — rent litterært?

I etterkant morer litteraturhistorikerne seg med å sette navn på epokene, ofte tiår for tiår; naturalisme, modernisme, sosialrealisme, surrealisme, postmodernisme, eller begreper som fantasiens tiår, de store fortellingens gjenkomst, og så videre, og så videre.

Bekjennelsenes tiår? Å knytte bokhøsten 2011 til noen slik trend er sannelig ikke lett. Det er liten tvil om at Karl Ove Knausgård og hans maratonverk «Min kamp» kaster så store skygger at mange andre ufortjent blir liggende i halvmørket. Hvis Knausgård skulle gi opphavet til en litteraturhistorisk trend, hva skulle man da kalle den? Jeg-sentrisismen, selvbiografismen, bekjennelsenes tiår (eller toår)?

Framtidas historikere finner sikkert på noe. Har det vært en stor bokhøst? Ikke så aller verst, faktisk ganske bra, i hvert fall hvis vi skal ta i betraktning hvor mange kjente navn som er ute med romaner. Riktignok har ikke Dag Solstad, Kjartan Fløgstad eller Herbjørg Wassmo kommet med noe nytt.

Ny generasjon Men ellers kan vi nevne i fleng — Jan Kjærstad, Anne B. Ragde, Thomas Espedal, Tor Åge Bringsværd, Karsten Alnæs, Gaute Heivoll, Tore Renberg, Vigdis Hjorth, Stig Sæterbakken, Ari Behn, Hanne Østavik, Britt Karin Larsen, Ragnar Hovland, Marit Eikemo, Brit Bildøen, Tove Nilsen, Levi Henriksen, Marita Fossum, Roy Jacobsen, Marit Tusvik, Margaret Skjelbred, Merete Lindstrøm, Nicolai Froebenius, Marit Tusvik, Erlend Loe og Linn Ullmann. Men å finne noen fellesnevner er sannelig ikke lett.