NY TREND? Den som leter etter de store linjene, kan neppe regne med at Lars Myttings overraskende bestselger «Hel ved» blir representativ for en ny retning. Foto: Agnete Brun / Dagbladet
NY TREND? Den som leter etter de store linjene, kan neppe regne med at Lars Myttings overraskende bestselger «Hel ved» blir representativ for en ny retning. Foto: Agnete Brun / DagbladetVis mer

Den norske litteraturen spriker i alle retninger

2011 har vært et frodig år - i skyggen av «Min kamp».

Hvilken tidsalder er vi inne i — rent litterært?

I etterkant morer litteraturhistorikerne seg med å sette navn på epokene, ofte tiår for tiår; naturalisme, modernisme, sosialrealisme, surrealisme, postmodernisme, eller begreper som fantasiens tiår, de store fortellingens gjenkomst, og så videre, og så videre.

Bekjennelsenes tiår?
Å knytte bokhøsten 2011 til noen slik trend er sannelig ikke lett. Det er liten tvil om at Karl Ove Knausgård og hans maratonverk «Min kamp» kaster så store skygger at mange andre ufortjent blir liggende i halvmørket. Hvis Knausgård skulle gi opphavet til en litteraturhistorisk trend, hva skulle man da kalle den? Jeg-sentrisismen, selvbiografismen, bekjennelsenes tiår (eller toår)?

Framtidas historikere finner sikkert på noe. Har det vært en stor bokhøst? Ikke så aller verst, faktisk ganske bra, i hvert fall hvis vi skal ta i betraktning hvor mange kjente navn som er ute med romaner. Riktignok har ikke Dag Solstad, Kjartan Fløgstad eller Herbjørg Wassmo kommet med noe nytt.

Ny generasjon
Men ellers kan vi nevne i fleng — Jan Kjærstad, Anne B. Ragde, Thomas Espedal, Tor Åge Bringsværd, Karsten Alnæs, Gaute Heivoll, Tore Renberg, Vigdis Hjorth, Stig Sæterbakken, Ari Behn, Hanne Østavik, Britt Karin Larsen, Ragnar Hovland, Marit Eikemo, Brit Bildøen, Tove Nilsen, Levi Henriksen, Marita Fossum, Roy Jacobsen, Marit Tusvik, Margaret Skjelbred, Merete Lindstrøm, Nicolai Froebenius, Marit Tusvik, Erlend Loe og Linn Ullmann. Men å finne noen fellesnevner er sannelig ikke lett.

Her er alt fra svulmende verk til ultraknapp prosa, fra historiske fabler til kjærlighetsdrama, fra satire til gravalvor. I ly av slike navn vokser en ny generasjon til, dels med en prosa som eksperimenterer både med verden og språket. Navn som Gunnstein Bakke, Mette Karlsvik, Audun Mortensen, Demian Vitanza, Ingvild H. Rishøy og Olav Løkken Reisop er noen av framtidas folk.

Poesi som selger
På poesifronten fins også høydepunkter; Jan Erik Volds «Den store hvite bok å se», Arvid Torgeir Lies «Mot det ærlege lyset: ordspelarens skugge», Øyvind Rimbereids «Jimmen» og Ingrid Storholmens «Til kjærlighetens pris». Poesien selger til og med, omtrent hele opplaget til Terje Thorsens «Lensmann fra ni til fem» er revet vekk, og Helge Torvunds «Alabama?» er kommet i tre opplag.

På krimfronten har det heller ikke vært galt, selv om det utgis altfor mye. Men kvalitetsforfattere som Kjell Ola Dahl, Jo Nesbø, Vidar Sundstøl, Karin Fossum, Kurt Aust, Jørn Lier Horst og Torkild Damhaug bekrefter at sjangeren er litterært sett interessant. Om det gror i underskogen, vil tida vise.

Forfriskende vedstabler
Bokhøsten har ellers vært preget av den vanlige dosen bøker om andre verdenskrig og et visst antall biografier. Arnild Skres bok om Hulda Garborg ruver med sin kvalitet, men også den nakne sannhet om Fridjof Nansen er eksponert, pluss en variasjon som spenner fra Arve Solstad til Åge Aleksandersen, fra Haakon & Maud til Magnus Carlsen.

Mest forfriskende i enhver forstand er det at en bok om vedstabling er julas største hit. Men at den utløser en trend er nok mye forlangt.