KRONPRINSFAMILIEN tar imot ungdommens hyllest på Skaugum i 2008. Det norske korsflagget er et sterkt, kristent symbol. Foto: Scanpix
KRONPRINSFAMILIEN tar imot ungdommens hyllest på Skaugum i 2008. Det norske korsflagget er et sterkt, kristent symbol. Foto: ScanpixVis mer

Den norske løve

Vi regner statens symboler som nøytrale. Sannheten er at de strutter av religion, historie og politikk.

MED 163 MOT 125 stemmer vedtok Arbeiderpartiets landsmøte sist helg å forby bruk av synlige religiøse symboler til politiuniform, hos aktoratet eller hos dommere. Lederen i Ap's integreringspolitiske utvalg, Jonas Gahr Støre understreket at diskusjonen ikke hadde vært lett. Vedtaket vil innebære at et stort antall kvinner med innvandrerbakgrunn som studerer juss, i framtida vil være utelukket som politiadvokater eller dommere. Det er et dilemma «som plager meg litt», sa Støre etterpå. Han burde være minst like plaget av at vedtaket bygger på forestillingen om en nøytralitet som ikke finnes.

IDEEN OM EN statsmakt som behandler alle borgere likt, uansett politisk syn, religion eller etnisk bakgrunn, har solid fotfeste i Norge. Det er også begrunnelsen for å avvise bruk av religiøse symboler når noen er i statens tjeneste. Argumentet ville stått vesentlig sterkere om staten selv var nøytral i sin egen bruk av symboler. Det er den ikke. Tvert imot strutter riksvåpenet, flagget og en rekke statlige emblemer av religiøs symbolikk. De bæres også av alle som tjener staten i uniform. Når de færreste reagerer på dette, skyldes det at flertallet opplever sin egen symbolbruk som naturlig, ukontroversiell og i praksis nøytral. Et lite historisk tilbakeblikk viser at dette er en illusjon.

Riksvåpenet er på plass bak dommeren i de fleste norske rettssaler. Dette er et av de eldste riksvåpen i Europa og var opprinnelig personlig våpen for kongene i Sverreætten. Riksvåpenets enkeltelementer knytter sammen religion og politikk. Løven er et klassisk symbol på makt som vi bl.a. kjenner fra bibelen. Øksen i sølv som løven holder i framlabbene, er et helgensymbol for Olav den hellige, ofte betegnet som en martyrøks. Det som fortelles her er at kongen er arvtaker etter helgenkongen Olav som igjen var «Norges evige konge». Denne symbiosen mellom makt og gudelighet understrekes av at kongekronen har et kors på toppen.

POLITIFOLK FÅR ikke bære religiøse hodeplagg, men symboler med fascistisk tilknytning er greit. Politiets emblem er riksløven flankert av to «fasces», et romersk symbol på makt. Fasces var opprinnelig pinner av bjørk eller alm bundet sammen med et rødt bånd og utstyrt med en øks. Kjeppene symboliserte retten til å straffe med piskeslag, mens øksen symboliserte halshogging og dødsstraff. Benito Mussolini valgte fasces som markør for sin politiske bevegelse, og begrepet fascisme kommer fra samme sted.

DET NORSKE FLAGGET i rødt, hvitt og blått er heller ikke nøytralt. Det er en direkte fortsettelse av det danske Dannebrog, som også var norsk flagg under unionen. Ifølge legenden falt Dannebrog ned fra himmelen under et av kong Valdemar Sejers slag i Estland. Han var på korstog for å omvende hedningene i det vi i dag kaller Baltikum. I dag er beskyldninger om vestlige korstog typisk for ytterliggående, politiske islamister. Valget av trikolorens farger i det norske korsflagget, har en direkte forbindelse med frihetsideene fra den franske revolusjonen. Flagget forener altså opplysningstidas ideer og den kristne tradisjonen.

SYMBOLER HAR SOM oppgave å kommunisere ulike budskap og utstyre disse med en dypere, opphøyd mening. De norske rikssymbolene, og i særlig grad flagget, står sterkt i opinionen. Å endre slike symboler er verken ønskelig eller politisk mulig. At Norge er et land i forandring, betyr ikke at historie og tradisjon skal utviskes. Det historisk norske skal være med oss når vi skaper en ny virkelighet. Samtidig er det viktig å huske at verdier mange av oss tar for gitt, ikke er nøytrale.

DERFOR ER DET behov for å rydde opp på enkelte områder. F.eks. er det meningsløst å påberope seg en nøytral stat så lenge statskirken består. Det gjør ikke saken bedre at den i praksis vil fortsette, også etter kirkeforliket. Og kong Harald har grått seg til å fortsette som denne kirkens formelle overhode, selv om politikerne egentlig ville det annerledes. Vi må nok leve med den norske løven, skjønt den burde vært en religionsnøytral elg eller en torsk.