KORT KARRIERE: Stortingspolitiker Kårstein Eidem Løvaas (H) i Stortingets familie- og kulturkomité frontet regjeringspartienes kortlivede betalingsmur-forslag for NRK. Heiko Junge / NTB Scanpix
KORT KARRIERE: Stortingspolitiker Kårstein Eidem Løvaas (H) i Stortingets familie- og kulturkomité frontet regjeringspartienes kortlivede betalingsmur-forslag for NRK. Heiko Junge / NTB ScanpixVis mer

Den norske mediemuren

Høyre og Frp vil gi oss et nytt NRK-passord å huske på. Kan politikerne være så snille og komme med noen dristige, overordnede mediepolitiske tanker snart, spør Geir Ramnefjell.

Kommentar

Alle mediepolitiske initiativ de siste åra har en ting til felles: de ender opp i så å si ingenting.

Gårsdagens store nyhet - at Høyre og Frp ville innføre betalingsmur på NRKs nettsider, falt i grus på rekordtid. Det tok en formiddag. Fra før ser den store rapporten fra Mediestøtteutvalget ut til å ha blitt lagt i en skuff. Endring av pressestøtten har blitt til en serie omkamper i Stortinget, der Høyre og Frp går i rituell klinsj med støttepartiene KrF og Venstre hvor de sistnevnte trekker det lengste strået. Mediemomsen skal etter mye og om men fortsatt være på null, dersom EFTAs overvåkningsorgan ESA godkjenner det.

Og slik kunne man fortsatt. Verden og mediebransjen endrer seg i rekordtid, mens stortingspolitikerne ender opp med å trekke i hver sin ende av en bitte liten taustump. Den lenge varslede stortingsmeldingen om NRK som kommer før sommeren, har vært regnet som et oppgjørets time der den borgerlige regjeringen skulle komme med forslag til noen forløsende grep. Betalingsmur-forslagets skjebne lover ikke godt.

Her er gangen i saken: Først publiserte Aftenposten en nyhet om at Høyre og Frp's stortingsgrupper «stiller seg bak» forslaget om å innføre en betalingsmur på nett, etter prinsippet om at NRKs kjernevirksomhet skal være radio og tv. Uttalelsene blir gitt, og sitatsjekket, av Høyres Kårstein Eidem Løvaas.

Men etter at saken var ute kom først kulturminister Thorhild Widvey på banen på Twitter og understreket at saken ikke var behandlet i regjeringen eller i stortingsgruppene, og noen timer seinere mente Løvaas at han var feil gjengitt. Nå mener han forslaget var at betalingsmuren på nett bare skal være for dem som ikke betaler tv-lisens. De 88 prosent som betaler lisens, skal få innlogging.

Oppsummert: Løvaas vil gi oss et nytt passord å huske på. For øvrig er forslaget redusert til et skakt tilbygg til lisensordningen, ment for å fange opp det at stadig flere velger bort tv-apparatene og bare følger NRK på nett. Her finnes det tross alt andre løsninger, som husholdningsavgift.

Det er litt skuffende. For om forslaget kanskje var dramatisk, pekte det i alle fall i en interessant retning. Det ga ansatser til en debatt om NRKs rolle i et framtidig mediebilde, der det ikke er helt lett å trekke grensene. For når alt konvergerer mot nett, hva skal da være de prinsipielle skillelinjene mellom NRKs virksomhet og de kommersielle mediene? Og hvordan skal man legge begrensninger på NRK uten å gripe inn i den redaksjonelle friheten? Et overordnet grep som handler om distribusjonsplattform er i alle fall et enklere skille enn å skulle detaljstyre NRKs satsing på for eksempel sport og underholdning.

En betalingsmur på NRKs spesifikke nettavistilbud er i så måte ingen hårreisende idé, forutsatt at NRKs vanlige innholdsproduksjon for radio og tv selvsagt også ble gratis tilgjengelig på alle plattformer. Da ville NRK.nos nettsider konkurrere på tilsvarende premisser som kommersielle konkurrenter. Samtidig som man ivaretok NRKs sterke posisjon og mulighet for ambisiøse og kostbare produksjoner.

Realiteten er uansett at politikerne er nødt til å ta noen valg. Hver fjerde journalist er nå en NRK-ansatt, og mens de kommersielle mediene har kuttet kontinuerlig i ti år har lisensinntektene økt kraftig. Fra 3,3 milliarder i 2004 til 5,18 milliarder i 2013. Det er en utvikling som må tas tak i, alt annet er bevisstløs mediepolitikk. Staten bruker drøye sju milliarder kroner på medier, hvorav fem av dem går til NRK, 1,8 til momsfritak og cirka 300 millioner til lokalaviser og meningsbærende aviser. Det bør være mulig å komme opp med en mer oppfinnsom fordeling av midlene i ei tid da mediebransjen er i en dramatisk omstillingsfase.

Det mest ettertraktede i dagens situasjon, er redaksjonelle medarbeidere. Hender og hoder, som også er et mest kostbare. Hvorfor går det ikke an å etablere en støtteordning, etter dansk modell, som fordeler midler etter antallet redaksjonelle medarbeidere? EU-kommisjonen har ikke bare godkjent den nye, danske ordningen, de har kalt den «perfekt».

Det samme kan man ikke si om de norske forsøkene så langt.

Her er et forslag: frys NRKs midler i tre år, så får de forutsigbare rammer for innsparingene og kan ta strukturelle grep - ikke bare kutte i enkelttilbud for å skape politisk oppmerksomhet. Bruk midlene som blir frigjort til en digital omstillingspakke for utpinte medier.