SKÅL: Skatteparadisøya Cayman Island, et hjem for deg, et drink for den norske modellen. Foto: NTB SCANPIX
SKÅL: Skatteparadisøya Cayman Island, et hjem for deg, et drink for den norske modellen. Foto: NTB SCANPIXVis mer

Den norske modellen og dens bærekraft - hvor godt holder den seg i 35 grader og tropesol?

Den norske modellen i tropesol.

Blogg

Se for deg at den norske modellen er en ekte modell av kjøtt og blod. Ikke en av de unge, skjeggete guttene på H & M-plakatene, men en gråmusset Dressman-modell på nærmere 60 som ler der han går barbeint på stranda i sakte kino.

Som ung AUFer ble den norske modellen valgt inn i kommunestyret i en eller annen Hedmarkskommune. Noen år senere snappet Utenriksdepartementet opp hans politiske talent. Til slutt fikk han lov til å trekke seg tilbake som ambassadør i en sjarmerende postkoloni, og sitter nå under en parasoll i ambassadens hage og ser de blålilla jakarandatrærne blomstre om kapp med den ferskenfargede solnedgangen.

Egentlig er ikke den norske modellen så fiktiv som han først kan se ut som. Over hele verden finner man nemlig solbrune nordmenn i fasjonable boligstrøk som jobber i ambassader eller bistandsorganisasjoner. Mulighetene har de fått takket være et brennende engasjement i partipolitikk eller organisasjonsliv hjemme i Norge. Om det var Kirkens Nødhjelp eller Arbeiderpartiet som ga utløp for engasjementet, så var det tuftet på verdier som demokrati, likhet og solidaritet. Grunnplankene i den norske samfunnsmodellen. Livet i utlendighet setter derimot disse verdiene på prøve, selv for de mest profesjonelle bistandsfolk og diplomater.

Men tilbake til ambassadehagen. Den norske modellen sitter nemlig med en Mac i fanget og forfatter sin selvbiografi ved bassengkanten. I årevis hadde venner oppfordret ham til å sette egne ord på en mangslungen politisk karriere. Han hadde satt i gang relativt motvillig, men lot seg fort engasjere av mimringen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I kapittelet han nå holder på med, skriver han om årene i fagbevegelsen. Han vil så gjerne få fram hva det hele hadde handlet om: arbeid for alle, en lønn å leve av, en stemme som ble hørt. Ingen skulle stå med lua i hånda. Forhandlinger og kontrakter var en selvfølge. Men bare om arbeidsfolk sto sammen, fastslår han opprømt.

Plutselig blir han avbrutt. Han hater avbrytelser. Det er sikkerhetsvakten, Godfrey, som med spak stemme sier han ikke har fått lønn på to uker. Den norske modellen roper brydd på kona. Det er hun som fungerer som arbeidsgiver i huset.

Hva pleier vaktene å få i uka, spør han? Hun svarer en sum, og forsikrer ham om at det er mer enn alle deres venner betaler sine vakter. Blessing, hushjelpen deres, får litt mindre, men hun bor jo også gratis.

Den norske modellen føler seg utilpass. Han ser på bort på kapittelet sitt der det lyser på mac-skjermen. Har vi noen gang forhandlet lønn? Eller skrevet kontrakt? Nei, svarer kona, ikke det hun kunne huske. Så ringer telefonen. En ny avbrytelse. Hans eldste sønn ringer fra familiehytta i Trysil. De litauiske snekkerne som bygger anneks forlanger betaling. Hva har de blitt lovt, lurer sønnen på?

Dette blir for mye. Den norske modellen unnskylder seg og går ned i hagen. Der tar han et bilde av jakarandatrærne og poster det på Facebook. Snart begynner Liker-meldingene å tikke inn, og han glemmer dobbeltmoralen. Om enn for en liten stund.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook