Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Fagforeningsknusing:

Den norske modellen under angrep

«Den norske modellen» handler ikke først og fremst om samarbeid og fred. Den er tvert imot basert på erfaringen om at kamp er kostbart – for alle. Men hva skjer når den ene parten er overbevist om at han uansett vil seire?

Meninger

Spaltist

Jonas Bals

er 13. kandidat for Arbeiderpartiet i Oslo og rådgiver for Jonas Gahr Støre.

Siste publiserte innlegg

I dag skriver Klassekampen om bemanningsselskapet Propuro, som forsøker å knuse fagforeningen til sine ansatte. Metodene de tar i bruk er metoder jeg for få år siden ville tenkt at hørte til i historiebøkene.

Bedriften, som er medlem av NHO Service og godkjent som revidert arbeidsgiver, har sendt alle sine polske ansatte en utmeldingsblankett fra Fellesforbundet.

I brevet, som er et svar på de ansattes krav om tariffavtale, skriver bedriftslederen i tillegg at fagforeningen deres støtter et parti som er «veldig tydelig på at de ønsker å fjerne bemanningsbyråer fra arbeidsmarkedet, fordi de i større grad er bygget opp av utenlandske arbeidstakere som «stjeler» jobben fra norske arbeidstakere. Hvis Arbeiderpartiet kommer til å vinne valget til høsten, er din arbeidsplass i Propuro truet».

I tillegg til å drive med fagforeningsknusing, bedrive politisk propaganda og spre løgner om Arbeiderpartiet til sine ansatte, er bedriften altså medlem av NHO. Dermed illustrerer de et poeng som altfor sjelden kommer frem i debatten om sosial dumping og kampen for et organisert arbeidsliv: At denne kampen ikke lenger først og fremst handler om å bekjempe et «useriøst» og kriminelt arbeidslivet, men at den også foregår midt i det organiserte, seriøse arbeidslivet – med presumptivt «seriøse» aktører i noen av nøkkelrollene.

Hva betyr det for den norske modellen, med sitt partssamarbeid og «konfliktpartnerskap»? I årets valgkamp har det nok vært vanskelig å få øye på denne kampen. Én av grunnene til det, er at det i norsk politikk er blitt svært populært å fremstille seg selv som tilhenger av den norske modellen. Ingen vil finne på å si at de er motstandere av fagforeninger, landsomfattende tariffavtaler og et regulert arbeidsmarked, med en generøs velferdsstat som sikkerhetsnett og springbrett for den enkelte.

Denne tilsynelatende konsensusen er av ny dato. For bare to valgkamper siden sa Erna Solberg at LO toppet lista hennes over hvem som skulle få mindre makt i Norge. Og regjeringspartneren hennes, Siv Jensen, hevdet for bare én valgkamp siden at «den norske modellen står i veien for det norske folk», og at der var på tide å erstatte den med «Frp-modellen».

Frp-modellen innebærer ifølge deres eget partiprogram fortsatt å «likebehandle» uorganiserte med organiserte, og å gi mer makt til den enkelte arbeidsgiver. Men Frp og Høyre snakker ikke høyt om denne siden ved sin egen politikk lenger. Skal man bli klok på hva de står for, er det derfor mer nyttig å se på det arbeidslivet de etterlater seg etter fire år med dem i regjering. Hvordan står det så til med den norske modellen anno 2017?

For å kunne svare på det må man forstå hva modellen handler om. Mange tror for eksempel at den norske modellen er basert på fred, fordragelighet og samarbeid. I virkeligheten er den basert på et ganske skjørt klassekompromiss, som i de fleste landene rundt oss for lengst har blitt ødelagt. Slike kompromisser, som det ble ganske mange av i Europa i tiårene etter andre verdenskrig, forutsetter en slags likevekt eller maktbalanse mellom partene i arbeidslivet.

Arbeidsfolk, altså de som lever av lønnsinntekt, må kunne stille makt bak kravene når de forhandler om lønn, arbeidstid og andre betingelser. De må kunne forhandle, ikke bare tigge. Arbeidsgiverne, som lever av andres arbeid, må på sin side være i stand til å bli enige seg imellom, blant annet for å unngå å overby hverandre i konkurransen om den mest attraktive arbeidskraften.

I Norge er denne maktbalansen blitt forskjøvet i arbeidsgivernes favør de siste årene. Da Jonas Gahr Støre, leder i Arbeiderpartiet, påpekte dette enkle faktum i sommer, ble det møtt med hoderysting blant arbeidsgiverne. «Seriøst??», spurte administrerende direktør i NHO Kristin Skogen Lund på Twitter, og slang for sikkerhets skyld på to spørsmålstegn.

Svaret er: Ja, seriøst!! Den pågående arbeidskonflikten jeg nevnte innledningsvis – med en arbeidsgiver som truer sine ansatte med metoder hentet ut av amerikanske lærebøker om union busting – er et helt konkret eksempel på denne maktforskyvningen. Ettersom slike enkelttilfeller lett kan avfeies som anekdotiske og irrelevante, vil jeg nevne to andre pågående arbeidskonflikter som eksempler på det samme.

1. Den siste uka har flere hundre ansatte i Kaefer Energy gjennomført en såkalt temporeduksjon på flere store anlegg langs Vestlandskysten og i Nordsjøen. De aksjonerende arbeiderne er de suverent dårligst betalte i sektoren. Utover tariffavtalens garantinivå har de bare bedriftsvis lønnsdannelse å forholde seg til, og tilbudet de har fått fra bedriften har vært så lavt at det i realiteten ikke løfter dem opp fra dette nivået.

Ifølge de ansatte er bedriftens svar på denne «gå sakte-aksjonen» - som er helt lovlig i henhold til tariffavtalen – en massiv, ulovlig innleie fra bemanningsselskaper. Denne ulovlige nnleien undergraver arbeidernes forhandlingsposisjon, og truer dermed lønnsdannelsen på selve frontfaget, som er kjernen i den norske forhandlingsmodellen.

2. Et annet eksempel er arbeiderne ved fiskeforedlingsbedriften Norse Production, som forrige fredag gikk ut i streik med krav om tariffavtale. Det store flertallet av de 120 ansatte er polakker, noen er norske, og noen baltiske. Sammen har de krevd en avtale, blant annet for å få rett til skifttillegg. Ifølge tillitsvalgt Krzysztof Jedlikowski taper de fleste av de ansatte 30 000 kroner i skifttillegg fordi de ikke har tariffavtale.

«Vi streiker ikke bare for retten til tariffavtaler, men også for at vi skal kunne få danne en egen klubb og velge våre egne tillitsvalgte. Dette dreier seg også om retten til å fagorganisere seg», sa Jarle Wilhelmsen, andre nestleder i fagforbundet NNN, under en fanemarkering til støtte for de streikende. «Her blir arbeidstakerne bare dirigert og instruert av bedriftsledelsen, uten at de har medbestemmelsesrett. Sånn kan vi ikke ha det».

Men sånn vil gjerne bedriftsledelsen fortsette å ha det. Streikevaktene har til Fri Fagbevgelse opplyst at innleide fra bemanningsselskapet Eterni hentes inn som streikebrytere. Dersom det er riktig, er det ikke særlig overraskende. Innleiebedriften, som heter Sekkingstad, har lagt ned mye krefter i å forhindre at de utenlandske arbeiderne blir likebehandlet med sine norske arbeidskamerater.

Frem til slutten av 2012 betalte de for eksempel sine norske ansatte 170 kroner i timen, mens de polske, innleide arbeiderne fikk omtrent 90 kroner timen. Etter at EUs vikarbyrådirektiv ble innlemmet i norsk rett, og sikret at innleide hadde krav på likebehandling med de fast ansatte, henvendte selskapet seg til det internasjonale konsulentfirmaet PwC for å slippe unna det såkalte likebehandlingsprinsippet. Våren 2012 lanserte PwC sin løsning, som blant annet innebar opprettelsen av et eget driftsselskap i Polen.

I boka «Det mørke arbeidslivet» skildrer journalist og forfatter Torgny Hasås hvordan bedriften gikk frem for å frata de ansatte det de hadde krav på. Hasås beskriver også hvordan NHO-foreningen Sjømat Norge reklamerte for PwC-løsningen, og hva den betydde for de ansatte:

«Selv om de polske arbeiderne var ansatt i Norse Production, hadde de på ingen måte trygge jobber. De fikk korttidskontrakter, og arbeidsgiveren brukte jobb i Norge som pressmiddel overfor sine ansatte. NNN hadde tariffavtale med Sekkingstad, men naturligvis ikke med Norse Production. Da alle ansatte ble overført, krevde de tariffavtale også med den nye arbeidsgiveren. Norse Production nektet. 7. november 2013 ble det avholdt et meklingsmøte (…) Rett etter meklingsmøtet innkalte daglig leder i Norse Production, Tom Eivind Lerberg, alle de polske arbeiderne én etter én. Han spurte om de var fagorganisert. Han ville vite hvem som var medlem av NNN og hvem som ikke var det. På dette møtet sa Dawid Jania klart fra om at han var medlem av NNN. I begynnelsen av desember fikk han beskjed om at kontrakten hans ikke ble fornyet.»

I tillegg til å ha drevet en årelang kamp mot prinsippet om norsk lønn for arbeid i Norge, og mot at deres polske ansatte skal få grunnleggende rettigheter i arbeidslivet, har Sekkingstad valgt å støtte Høyres valgkamp med 100 000 kroner.

Bedriften har nok skjønt hvor mye som står på spill ved stortingsvalget 2017.

Spørsmålet er så: Har vi som er arbeidstakere skjønt det?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook