Den norske uskylden

Slik ser nyhetsbildet ut for tida: Det norske oljefondet har investert 174 millioner kroner i det tvilsomme kinesiske selskapet som eier «Full City». Selskapet driver våpeneksport til udemokratiske land. Norge er selv en betydelig våpenprodusent. Vi eksporterer våpen og stridsmidler for over fire milliarder kroner i året. Deriblant har vi, som kineserne, sendt våpen til en rekke diktaturregimer opp gjennom åra.

Nylig skjøt norske soldater en afghansk sivil på motorsykkel.

I akkurat et par dager blir vi minnet om at Norge er i krig. Så glemmer vi det, til neste gang. Skyteepisoden i Kongo har satt søkelyset på norskdrevne selskaper som tilbyr private sikkerhetstjenester til stater og militæret.

Et selskap med base i Drammen reklamerer med at de er habile på piratbekjempelse. Sist helg dro fregatten «Fridtjof Nansen» i samme retning – til Somalia for å bekjempe pirater. Norge er med for sikre at matforsyninger kommer fram til Somalia, ifølge Forsvaret. Norges Rederiforbund kaller det en «fredsoperasjon.» Det stemmer overens med inntrykket av Norge som en barmhjertig stat. At piratene også truer norske økonomiske interesser, blir nedtont. Hele 1 000 norskkontrollerte skip seiler årlig i Adenbukta.

Skipsfart, olje, våpen. Dette

er ikke de snilleste bransjene i verden. Men det er altså på disse områdene Norge er en internasjonal stormakt. Skyggesiden av denne virksomheten merkes sjelden på det norske fastlandet, men oppleves daglig av enkeltmennesker der ute. Det er denne virksomheten, som til dels foregår i ly av norsk offentlighet, som har bidratt til å finansiere den norske velstandsidyllen. Likevel blir historier som bidrar til å utfordre bildet av Norge som et annerledesland i verden, møtt med vantro, neddyssing eller bortforklaringer. De blir framstilt som unntak.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slik opprettholder man illusjonen om norsk uskyld, og det er vårt fremste fortrinn som fredsmeklere og bistandsaktører. Her ligger vår historiske misjon, forankret i vår egen fortid, der Norge blir framstilt som et offer for kolonialisme, ikke selv en kolonial aktør. Den ferske bokutgivelsen «Kolonitid» rokker fundamentalt ved denne myten. «Realiteten er snarere den at nordmenn – ved siden av å ha betydelige økonomiske interesser i koloniene – på alle måter, også mentalt, var minst like koloniale som befolkningen i Europas koloniland», skriver redaktørene i forordet.

Boka inneholder historier om norsk forretningsdrift og rovdrift i Afrika og Stillehavet. Forskerne selv lot seg overrumple av størrelsen på den norske virksomheten i utlandet. Gang små anekdoter med x-antall tilsvarende, og du får et bilde av et folkeslag på reise i verden. Norge hadde 800 konsulater rundt omkring. I 1879 var 43 695 nordmenn registrert ansatt på norske seilskuter. 544 norske skuter fraktet 30 prosent av all hvete produsert i Nord-Amerika verden over. Mange hoppet av og søkte lykken som fastboende. Noen startet plantasjer. I Mosambik fantes det en 150 000 hektar stor norskeid plantasje, som ble drevet på inhumant vis. Andre drev hvalfangst. Så seint som på slutten av 1930-tallet ble det snakket norsk og sunget Nøtterøyvalsen blant de innfødt i en kongolesisk bukt, fordi det tidligere hadde vært en hvalfangststasjon der. Det må ha vært på denne bakgrunn at vår mest innflytelsesrike diplomat på begynnelsen av århundret, Fritz Wedel Jarlsberg, i 1919 foreslo at Tyskland som en kompensasjon for tapt tonnasje skulle gi Norge en av sine kolonier. Til sammen kaster slike historier lys over et underkommunisert kapittel i vår fortid. Koblet med nyere bøker som har vist at mange nordmenn deltok i den dansk-norske slavedriften og kolonivirksomheten i Afrika, Asia og Det karibiske hav, står vi overfor historier som kan forandre norsk skolepensum fundamentalt – og dermed den norske selvforståelsen.

Italienere, amerikanere, østeuropeere, kinesere, ja, nær sagt hvilket som helst folkeslag i verden, har i moderne tid erfart at staten kan være en fiende vel så mye som en venn. Majoriteten av nordmenn har vært forskånet for undertrykking av myndighetene. Dette, kombinert med en formidabel velstands- og velferdsøkning i statlig regi, kan være årsaken til at nordmenn har en usedvanlig tiltro til staten. Vi er på verdenstoppen sammen med de andre nordiske landene. Denne tilliten utmeislet seg under Gerhardsen-epoken, der Staten og Partiet var et organisk hele, og

den utenrikspolitiske kursen var unndratt offentligheten, som den radikale Arbeiderpartimannen Karl Evang påpekte i 1950: «Selv om det er en forferdende tanke for mange, våger jeg den påstand:

Vi som lever i Norge i dag får

ikke vite det som faktisk foregår i verden».

Grumset under Arbeiderpartistaten har vi først fått kunnskap om i nyere tid – tungtvannseksport til Israel, utidig samrøre mellom CIA og Ap, overvåking av politiske avvikere. Igjen ble dette betraktet som unntak, ikke systemsvakheter. Derfor vil vi fortsette å la oss sjokkere når det dukker opp historier som viser at Norge holder på der ute i verden akkurat som alle andre. For staten er egentlig god. Selv når den eksporterer våpen til Saudi-Arabia.