Den norske uvirkeligheten?

«Mens deler av Norge har omfavnet de dekadente verdiene, er det en annen del som strever for å beskytte det som er igjen av den gamle sedelige verdensanskuelsen.»

Jeg husker de siste dagene i en av Folkerepublikkene. Bak de stereotype bildene av uendelige køer kunne en finne symptomene på forfall som inkluderte:

- en total mangel på sammenheng mellom hva politikerne sa og gjorde

- en utvanning av språket forårsaket av den rikelige bruken av mantraer som «fellesskap», «rettferdighet» og «nasjonal enhet,» begreper som ingen trodde på lenger

- den elendige tilstanden i alle sosialistiske goder, fra skoler til helsetjenester til fortauer og tog

- den massive veksten i nomenklatura, en privilegert klasse som ikke hadde troskap til ideologi men bare til penger

- institusjonalisert inkompetanse overalt

- en ekstrem vekst av et kafkask byråkrati.

Merkelig nok er det dette «sklerotiske sosialisme»-syndromet som jeg assosierte med Norge kort tid etter at jeg vendte tilbake til Oslo etter tre års fravær. Men Norge er en blanding av Sveits og Kuwait, mens Folkerepublikken var en paria i Europa - min déjà vu måtte da være feil?

La oss se på fakta: det er åpenbart at Norge synes langt fra å være i en forfallsperiode; tvert imot, vi befinner oss in en belle epoque. Norge har aldri vært så rikt eller vist fram sin rikdom med større effekt. Og likevel er det vanskelig å lukke øynene for at så mange ting ser ut til å være smittet av disintegrerende krefter: helsetjenester, universitetene, forskning, kirken, postverket - og ja: også fortauer, flyplasser og tog. Det finnes til og med en oppblåst innfødt «nomenklatura» som har mistet kontakten med den tradisjonelle samfunnsgagnlige innsatsviljen og i stedet forfølger sine egne grådige agendaer.

Folkets etos er fortsatt sosialdemokratisk - slik Ottar Brox forsikrer oss - men opinionsmålingene indikerer at det støtter Hagen og hans «Festung Norwegen»-holdning.

I «De nasjonale strateger» argumenterer professor Rune Slagstad om den norske demokratiske kapitalismens endelikt. Og jeg, en tidligere borger av Folkerepublikken, kan ikke unngå å observere slutten på en unik norsk sosialisme. I Vesten har denne sosialismen forsvunnet på mer eller mindre liknende vis: først som en folkelig ideologi, deretter som en terapi for en radikal elite, og til slutt som den «tredje vei». Og så snart den tredje vei blir til en cul-de-sac, trer det mangehodede hydraet nasjonalisme og fundamentalisme, som får kraft fra ubesluttsomhet og svakhet, fram fra sin hule.

Det er en underliggende mytisk dimensjon i det norske dilemmaet. Det er faktisk to ulike «Norger» som står mot hverandre: Et fattig-sedelig Norge - en stolt nasjon med forbilledlige tradisjoner for rettferdighet for loven, likhet, solidaritet og folkevett - støter mot det nye, Soria Moria-Norge, med pirayaer fra finansmarkedet og med en gjerrighet og selvtilfredshet som en ikke har sett tidligere. (Pussig nok var det Thorstein Veblen, en norsk sosiolog i Amerika rundt århundreskiftet, som først ga conspicuous consumption et sosiologisk innhold!) Man skulle tro at det gamle Norge, etter tjue år med vekst og velstand, burde vært like død og begravet som Wergeland. Men, som vi vet fra nyere historie, så kan ikke en kollektiv nasjonal Geist fordrives så lett. Tilstedeværelsen av disse to Norgene - og to motsatte verdisett - manifesterer seg i den begynnende dobbeltheten i retorikk og bildebruk. For meg representerer statsminister Stoltenberg - framstilt med to ansikter i Aftenposten 6. oktober - ikke bare Arbeiderpartiets politikk men hele landets tilstand. På samme måte som avistegningen som framstilte en statsbudsjettgris formante følgende: «prøv å se både mager og fet ut» (Aftenposten 5. oktober). Dette er både-og -Norge, et fattig-rikt Norge som ikke vet hva det vil, akkurat som de fattig-rike heltinnene i såpeoperaene.

Det kan godt hende at å bruke mer oljepenger på dette stadiet vil være som å bruke en giljotin for å kurere flass. Men når politiske makthavere handler som de gjør, følger de den gamle tankegangen fra bondesamfunnet - det vi har sparer vi - snarere enn investortankegangen - hva vi har investerer vi fantasifullt og tar en risiko for å oppnå mer. Spareideologien er en helt klar overlevering fra myten om det fattig-sedelige Norge, en myte som folk flest ikke lenger er villige til å akseptere som Guds vilje. På den andre siden, i pakt med vårt tema dobbelthet, har folket selv en fot i Fattig-Norge. Dette demonstreres gjennom den kontinuerlige moralske indignasjon over feilgrepene til de nye økonomiske tycoonene. Per Egil Hegge spør: «Hvordan går det til at så mange medlemmer av en finanselite, enten de heter Heyerdahl eller Gundersen, Korsvold eller Hagen... blir til de grader døve og blinde for hvordan deres oppførsel virker på resten av nasjonen? Døve og blinde for at deres adferd blir oppfattet som en sammensvergelse mot almenheten, og for at allmennheten aldri liker slikt...» («Når gangsynet mangler,» Aftenposten 4. oktober 2000). Det er virkelig ironisk at det radikale Norge investerte så mye energi på 60-tallet og 70-tallet i å forfølge en ubetydelig og relativt diskret bourgeoisi, mens det i dag, når det finnes en masse rikinger, nesten ikke finnes en forent intellektuell front mot den «udelikate sammensvergelsen mot allmennheten».

I den overgangsfasen som Norge er i, finnes det noe uartikulert, nesten en tidsånd i luften. Hvis jeg skulle våge meg på et beskrivende ord, ville jeg kalle det en forsinket «dekadanse». Som Montesquieu observerte, så er dekadanse - assosiert med forfall, skumring, utmattelse - paradoksalt forbundet med overdreven velstand. Det finnes et antall karakteristikker ved dekadente samfunn som ble studert av tenkere som Carlyle, Nietzsche og Croce. Dekadansen er en periode når: A) Troen på at grådighet er godt blir allment sosialt akseptert; B) Individenes liv blir overdrevet betydningsfullt under innflytelse av tillært velstand (veksten av «jeg-generasjon»); C) Det er en mangel på idealer og saker å kjempe for; D) Politikk og offentlig liv blir teater snarere enn moralske oppgaver; E) I kunst og forskning overskygger kritikken kreativiteten.

Mens deler av Norge allerede har omfavnet de dekadente verdiene, er det en annen del som strever for å forsvare og beskytte det som er igjen av den gamle sedelige verdensanskuelsen. Igjen er det en av de ironiske sidene ved situasjonen at den overdrevne postmoderne dyrkingen av multiple identiteter, usikkerhet og rollespill fører til oppkomsten av glatte, opportunistiske aktører (som Østerrikes Haider, den flamske Dewinter eller den norske Hagen) som behandler sine velgere som tilskuere, og ikke som samfunnsborgere.

Til å være et land med 4 millioner innbyggere har Norge et imponerende panteon av kloke politiske og økonomiske ledere, fra grev Wedel, via Schweigaard til Gerhardsen. Det har frambrakt et ekstraordinært antall av moderne intellektuelle med internasjonalt ry som er en kontinuerlig kilde til forbauselse og sjalusi blant den svenske intelligentsia. I de foregående tre årene har Norge gått inn i en dialog med sine nye minoriteter: noen medier har begynt å eksponere unge, taleføre, eksotiske talenter som snakker flytende norsk og som utstråler selvtillit og kompetanse. Jeg mener det finnes både en verdifull, inspirerende tradisjon å trekke veksler på så vel som tegn på en ny åpenhet, en vilje til kulturell fornyelse. Både arven fra tradisjonen om klok forvaltning og henvendelsen til de nye, «etniske ressursene» burde kultiveres og oppmuntres fordi begge deler vil, til syvende og sist, være hovedkildene til Norges styrke i framtiden. Spørsmålet er om det dekadente Norge - uansett hvor tiltrekkende det synes sammenliknet med det kjedelige «skogsdemokratiet» - vil få lov til å overskygge alle disse prestasjonene.