Den norske velferdskrisa

Jeg er en sterk tilhenger av velferdssamfunnet og av sosiale ordninger som sikrer landets innbyggere. Men de siste tiåra har stadig flere mennesker blitt støtt ut av arbeidslivet og gjort avhengige av offentlig støtte. Vi er flinke til å snakke om klimakrise, helsekrise og finanskrise. Velferdskrisa er en krise vi sjelden snakker om.

Vi skryter av at det bare er to prosent arbeidsledige i Norge. Samtidig står nesten 25 prosent utenfor arbeidslivet. Det er først og fremst tragisk for dem det gjelder, men også for samfunnet som går glipp av gode bidrag fra nesten en fjerdedel av den voksne befolkningen. Vi er i ferd med å få et nytt klassesamfunn der skillelinjene går mellom dem som deltar i samfunns- og arbeidslivet og dem som ikke gjør det.

Nordmenn er friskere og lever lengre enn de fleste av våre europeiske naboer. Vi drikker mindre, røyker mindre, har mer ferie og er mer fysisk aktive. Likevel sykmelder vi oss oftere og lengre enn våre naboer i sør og øst. På enkelte sykehjem i norske kommuner er sykefraværet opp mot 20 prosent i året. Det medfører en stor kostnad som kunne ha vært benyttet til å gi et bedre tilbud med større permanent bemanning. Det medfører også at sykehjemmene kaller inn ufaglærte vikarer til erstatning for faglært personell.

Min oppfatning er at det alltid skal lønne seg å jobbe. Dermed må sykdom og fravær ha en kostnad for arbeidstaker. Den behøver ikke være stor, men den må være stor nok til å understreke den prinsipielle forskjellen på jobb og ikke-jobb, og den må veie opp for fordelen det medfører å ikke måtte reise til arbeid og betale for lunsjen i kantina. Den enkleste løsningen er å innføre en eller flere karensdager.

Er du sykmeldt over tid, er veien kort til trygd og lang tilbake til jobb. I 2000 leverte Sandman-utvalget sin rapport. Utvalget, som ble ledet av Ap-politiker Matz Sandman, skulle undersøke den sterke og bekymringsfulle økningen i sykefraværet og antallet nye uførepensjonister som Norge opplevde på 1990-tallet. Resultatet av utvalgets arbeid var avtalen om et Inkluderende Arbeidsliv (IA). Til tross for at det var tverrpolitisk enighet om å vurdere økt arbeidsgiverbetaling og redusert sykelønn, klarte partene i arbeidslivet å tvinge gjennom en løsning som best kan beskrives som business as usual: Sykelønnsordningen, slik den hadde vært siden 1978, ble videreført.

IA-avtalens målsetting om reduksjon av sykefraværet med 20 prosent i forhold til andre kvartal i 2001, vil ikke nås innen avtalens utløp 31. desember 2009. Sykefraværet er i dag på samme nivå som da avtalen ble inngått. Likevel opplever vi en paralyserende borgerfred når det gjelder sykelønnsordningen.

Lengden på fravær er avgjørende for om utfallet av sykmeldingen blir arbeid eller trygd. All erfaring viser at tidlig inngripen er avgjørende for å komme raskt tilbake i jobb. Like viktig er aktive arbeidsgivere som tilrettelegger arbeidsplassen, et velferdsapparat gir tilbud om behandling – og ikke en kølapp – ved sykdom, og omstillingsvillige arbeidstakere som er villige til å tilpasse seg nye omstendigheter. En kortere sykmeldingsperiode vil frigjøre midler til forebygging og behandling samtidig som det gir en økonomisk oppmuntring. Sykmeldingsperioden bør derfor kortes ned til 6 måneder og oppfølgingen av sykmeldte intensiveres.

Det er en rettighet å være syk. Slik skal det også være. Imidlertid skal det ikke bare lønne seg for arbeidstaker å være på jobb, det skal også lønne seg for arbeidsgiver å forebygge sykdom og bidra til at arbeidstaker blir frisk hvis sykdom rammer. Mange av sykdommene som fører til langtidsfravær, skyldes belastningsskader, muskel- og skjelettlidelser som kan spores tilbake til arbeidssituasjonen. Derfor må både arbeidstaker og arbeidsgiver ansvarliggjøres.

I dag dekker arbeidsgiver kostnaden ved å være syk de første 16 dagene, deretter dekker det offentlige resten. Jeg mener, i tråd med Sandman-utvalgets konklusjoner, at arbeidsgiver må bære en del av ansvaret for sykefraværet i hele sykemeldingsperioden. Som en motytelse bør arbeidstaker bidra med en karensdag og 80 prosents bruttolønn i sykmeldingsperioden.

På slutten av 90-tallet var det tverrpolitisk enighet om at sykelønnsordningen måtte endres. Under Bondevik II-regjeringen ble det for 2005-budsjettet foreslått at arbeidsgivere skulle betale 10 prosent av folketrygdens sykelønnsutgifter. Den daværende sosialpolitiske talsmannen for Arbeiderpartiet, Bjarne Håkon Hanssen, forsøkte selv som statsråd i 2006 å utvide arbeidsgiverbidraget. Sjansen for å få til en helt nødvendig reform er likevel åpenbart størst med en borgerlig regjering, da alle de fire partiene har signalisert at de vil vurdere nye virkemidler dersom IA-målene ikke oppfylles. Seinest før jul krevde Høyres Per-Kristian Foss at partene i arbeidslivet skulle vurdere endringer i ordningen. Gevinsten av reduserte sykelønnsutgifter vil være formidabel – og dersom man bruker penger på å behandle folk som er syke i stedet for å gi full lønn i ett år, vil det gi en helsegevinst.

For næringslivet vil den økte utgiften som følge av større arbeidsgiveransvar sannsynligvis kunne bli dekket inn gjennom lavere fravær. For den enkelte vil terskelen fra arbeid til trygd bli høyere. Derfor er sykelønnsreform i høyeste grad også et moralsk spørsmål. Det er noe sykelig over en sykelønnsordning som ikke stimulerer arbeidsgiver til å forebygge sykdom og heller ikke hjelper og stimulerer arbeidstaker til å bli frisk. Taperne i dagens sykelønnsordning er mange. Den som er syk, arbeidsplassen som mister en arbeidstaker, og samfunnet – fellesskapet – som betaler ineffektivitetens pris over skatteseddelen. Velferdskrisa er ikke et symptom på den offentlige fattigdommen. Den er kanskje den viktigste årsaken til den.