Den nye domstolen

Det blir vanskeligere for krigsforbrytere å finne nødhavner eller gjemme seg bak ulike former for amnestier eller straffefrihet.

11. april 2002 vil bli stående igjen som en historisk dag, som startskuddet for etableringen av verdens første permanente internasjonale straffedomstol. Dette markerer overgangen til en ny æra - en lenge etterlengtet domstol som kan dømme i saker som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Den internasjonale straffedomstolen vil gi krigsforbrytere færre nødhavner, og i tillegg vil den forebygge. Når statsledere vet at de kan bli stilt til ansvar for sine handlinger, vil dette bidra til å forhindre grove menneskerettighetsbrudd.

Vedtektene for Den internasjonale straffedomstolen (Roma-vedtektene) er en videreføring av krigens folkerett, humanitær rett og menneskerettighetene. Forhandlinger om vedtektene startet i 1998. Prosessen har fått bred politisk støtte, samtidig er det påfallende at noen land eksplisitt nekter å være med. USA ikke bare nekter å ratifisere, men forbyr også samarbeid med den internasjonale domstolen. Dette til tross for at Clinton sørget for at USA signerte Roma-vedtektene rett før han gikk av som president.

Etableringen av en internasjonal straffedomstol hadde ikke vært mulig uten iherdig innsats av enkeltstater som Norge, i samarbeid med organisasjoner som for eksempel Amnesty International. Norge har vært et foregangsland og har vært et av de landene som raskest har fulgt opp med ratifikasjon og gjennomføringen av Roma-vedtektene i nasjonal lov.

Norge og flere andre land har regler som gjør det mulig å straffeforfølge personer som har begått en forbrytelse i et annet land (universell jurisdiksjon). Fram til nå har dette i liten grad vært brukt, men land som Spania og Belgia har hatt prosesser hvor de anvender dette prinsippet. Spania da de siktet Pinochet for forbrytelser i Chile på 70-tallet, og Belgia der man har slått fast at Ariel Sharon kan straffeforfølges i Belgia for overgrepene i Sabra og Shatila på 80-tallet.

Ved etableringen av en permanent internasjonal straffedomstol settes prinsippet om universell jurisdiksjon inn i en ny struktur. I Roma-vedtektenes fortale slåes det fast at statene har plikt til å straffeforfølge de som er ansvarlige for internasjonale forbrytelser. Dette må også innebære en plikt til å avdekke eventuelle forbrytelser, etterforske og påtale disse forbrytelsene.

Den internasjonale straffedomstolen vil bare ta over saker dersom stater som har primæransvaret, mangler vilje eller evne til å gjennomføre etterforskningen eller straffeforfølgningen (komplementaritetsprinsippet). Prinsippet om statlig suverenitet opprettholdes. Dette betyr at det er vanskelig å forstå hva for eksempel USA er redd for. Hvis USA etterforsker og straffeforfølger eventuelle egne krigsforbrytere, er det ingen grunn til at den internasjonale domstolen skal gripe inn.

Amnesty International mener at Norge også bør være et foregangsland når det gjelder den faktiske oppfølgningen. Måten vedtektene gjennomføres i nasjonal rett er avgjørende for hvordan en stat følger opp forpliktelsene i Roma-vedtektene. Amnesty International Norge berømmer at straffelovskommisjonen har lagt fram forslag om å innarbeide Roma-vedtektene i den norske straffeloven. Dette gir et viktig signal internasjonalt om at det er viktig å følge opp også gjennomføringen nasjonalt.

På et seminar om Den internasjonale straffedomstolen høsten 2001 i regi av juristgruppa i Amnesty International Norge, ga Riksadvokaten uttrykk for at han ikke ser for seg at Norge vil foreta selvstendig etterforskning bortsett fra i de tilfeller vi får en anmodning fra den internasjonale domstolen. Amnesty International Norge mener dette ikke er en tilstrekkelig aktiv holdning til den internasjonale straffedomstol. I den sammenheng er det verdt å minne om at Norge tidligere har vist både evne og vilje til å avdekke mulige krigsforbrytelser. I 1999, da Norge tok imot flyktninger fra Kosovo, ble det samlet inn opplysninger om mulige overgrep, som deretter ble oversendt Krigsforbrytertribunalet for tidligere Jugoslavia. Amnesty mener at tilsvarende informasjonsinnhenting også bør gjøres i dag. Det er viktig å unngå at det er tilfeldig om og hvordan slik informasjon kommer fram. Derfor er det avgjørende at norske politikere avsetter nok ressurser til at politi og påtalemyndighet kan følge opp dette nasjonalt.

Blir domstolen et effektivt redskap mot internasjonale krigsforbrytere? Selv om bare rundt 60 land så langt har stilt seg bak domstolen, er det ingen tvil om at det er stort behov for å få etablert en internasjonal straffedomstol. Dessverre er det slik at Roma-vedtektene kun åpner for å rettsforfølge personer som er statsborgere i en stat som har ratifisert, eller når forbrytelsen har skjedd på territoriet til en stat som har ratifisert. Personer fra land som ikke har ratifisert, som USA, Israel, Kina, India, vil derfor sjelden kunne stilles for domstolen. Dette reiser spørsmålet om domstolen bare vil straffeforfølge personer fra mindre og svake stater. På en slik bakgrunn er det avgjørende at stater som har forpliktet seg til domstolen, legger politisk press på andre land til å slutte seg til.

Etableringen av Den internasjonale straffedomstolen må skje på en forsvarlig måte. Det er lagt opp en prosess gjennom faste møter i forberedelseskommisjonen («Preparatory Commission»), som Amnesty International vil følge nøye. I tillegg er vi opptatt av at det etableres et effektivt fond for ofrene, at uavhengigheten til domstolen sikres gjennom de finansielle reglene for domstolen og at det etableres gode rutiner for utvelgelse og nomineringen av dommerne. Erfaringene fra de to internasjonale adhoc-straffedomstolene, tribunalet for tidligere Jugoslavia og tribunalet for Rwanda, bør tillegges vekt.

Etableringen av en permanent internasjonal straffedomstol vitner om en politisk vilje etter den kalde krigens slutt til å straffeforfølge enkeltpersoner internasjonalt for visse forbrytelser. Det internasjonale samfunn markerer tydelig hvilke handlinger som ikke kan aksepteres, og at det i mindre grad skal være mulig for krigsforbrytere å finne nødhavner eller gjemme seg bak ulike former for amnestier eller straffefrihet. En internasjonal straffedomstol vil på den måten bidra til demping av konflikter mellom land, samt forebygge konflikter. I det perspektivet kan domstolen bli et viktig instrument for å sikre fred og beskyttelse av menneskerettighetene.