VESTEN STO I VEIEN:  På samme måte  som venstreekstreme grupper var Hassan Dhuhulow overbevist om at USA og Vesten sto i veien for fattige menneskers vei til frihet. Til forskjell fra marxistene og de venstreorienterte fant han alternativet til vestlig dominans i islam, skriver Lars Akerhaug.  Foto: NTB scanpix / Westgate Mall
VESTEN STO I VEIEN: På samme måte som venstreekstreme grupper var Hassan Dhuhulow overbevist om at USA og Vesten sto i veien for fattige menneskers vei til frihet. Til forskjell fra marxistene og de venstreorienterte fant han alternativet til vestlig dominans i islam, skriver Lars Akerhaug. Foto: NTB scanpix / Westgate Mall Vis mer

Den nye ekstremismen er farlig fordi islamistene er villige til å kjempe og dø

Gjennom å skrive om terroristen Hassan Dhuhulow endte jeg opp med å lure på om jeg selv kunne ha endt opp med å drepe uskyldige for et større politisk mål.

Meninger

De siste to årene har jeg arbeidet med å forsøke å forstå hvorfor Hassan Dhuhulow fra Skreppestad i Larvik lørdag 21. september 2013 gikk inn dørene til Kenyas mest berømte kjøpesenter for å skyte og drepe mennesker som gjemte seg bak reoler og lå blødende bak kassaapparat.

Noen absolutte svar har jeg ikke. Men jeg er overbevist om at på samme måte som at vi i for stor grad har valgt å tolke Islamsk Stat gjennom vestlige øyne, der vi ikke er vant til å se verden i religiøse termer, har også forklaringene som hittil har blitt brukt og anvendt for å forklare Dhuhulows handlinger vært utilstrekkelige. I Dhuhulows egne skriverier, publisert på forskjellige nettforum, fant jeg en ung mann som ikke bare var ensom og venneløs. Jeg fant en som, syv år før han ble en av moderne norsk histories verste terrorister hadde funnet noe som var verd å dø for, noe større enn ham selv - islam.

I dette arbeidet har det slått meg hvor sterk utopiens kraft egentlig er.

Hassan Dhuhulows radikaliseringsprosess begynte med at han som mange i hans generasjon ble rystet over hvordan verdenssamfunnet tillot en etiopisk invasjon for å styrte De islamske domstolene, som endelig hadde brakt fred til Mogadishu og store deler av Somalia. En kort stund hadde han og mange somaliere håpet på en bedre fremtid for hjemlandet. Så ble alt styrtet i grus. For Dhuhulow ble det et bevis på at Vesten var i krig med islam.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og gjennom å lese hva Hassan Dhuhulow skrev, følte og mente ble jeg også brakt tilbake til egne ungdomsår og tiden i 20-årene da jeg tilhørte den absolutte venstrefløyen i Rød Ungdom og senere Oslo AKP. Jeg var i samme periode også medlem av Antirascistisk Aksjon (AFA) og aktiv i organiseringen av protestene mot verdensbanktoppmøtet og det illegale arrangementet Reclaim The Streets. Før demonstrasjonene stilte jeg opp, maskert, i intervju med Dagbladet og Klassekampen.

Og i sammenstøt med høyreekstremister og i konfrontasjoner med politiet ble det brukt vold. Til dels grov vold. Men sammenliknet med de nye ekstremistmiljøene var det vi drev med for gateteater å regne. Noen knuste vinduer på Israels ambassade, noen blødende naziskaller.

Da jeg i 2013 begynte å skrive for tidsskriftet Minerva skrev herværende avis at jeg hadde «konvertert» til høyresiden. Mine kritikere, blant annet Mimir Kristjansson, hevdet også at jeg alltid hadde vært mer ekstrem enn alle andre. Det tror jeg det er noe riktig i. Som Hassan Dhuhulow søkte jeg hele tiden mot ytterkantene.

Hassan Dhuhulow gikk mye lenger. På samme måte som venstreekstreme grupper var han overbevist om at USA og Vesten sto i veien for fattige menneskers vei til frihet. Til forskjell fra marxistene og de venstreorienterte fant han alternativet til vestlig dominans i islam. Og ikke bare islam, men en ekstrem tolkning av religionen. Han begynte som mange andre ungdommer i Vesten i årene etter 11. september å drømme om en islamsk stat som skulle bre seg over hele verden. Og han sluttet seg til al-Shabaab, den somaliske terrorgruppen som etter hvert ble en del av terrornettverket al-Qaida.

Historien er unik. Likevel var jeg i ungdomsårene ikke så ulik Hassan Dhuhulow. Som mange andre var årene på ungdomsskolen vanskelige. Det ble bedre da jeg ble en del av det politiske miljøet rundt Rød Ungdom, men jeg var likevel en outsider. Jeg tror dette var noe av grunnen til at jeg søkte meg mot det mest ekstreme og det mest ytterliggående som fantes på venstresiden. Jeg kjenner meg også igjen i hvordan Hassan Dhuhulow skrev og skrev, kanskje skrev han for å overdøve ensomheten han kjente på. Gjennom å skrive skapte han seg en rolle, en avatar, en imaginær person han kunne bli. En hellig kriger, en mujahid.

Hadde det eksistert miljøer på venstresiden som rekrutterte til ytterliggående terrornettverk er det rett og slett ikke godt å si hvor jeg endte opp. Heldigvis begrenset ulovlighetene vi deltok i seg stort sett til ordensforstyrrelser av en helt bagatellmessig karakter.

Det fantes i Hassan Dhuhulows univers. I boka min skriver jeg om hvordan han kom i kontakt med sentrale personer i det radikale islamistmiljøet. Senere avla han ed på oppfordring fra en kjent svensk-somalier som rekrutterte folk til hellig krig i Somalia. Derfra ble reisen kort til terrorangrepet på kjøpesenteret i Westgate i Nairobi.

Da jeg vinteren 2015 fikk informasjon om hvordan Hassan Dhuhulow rettet automatvåpenet mot en mann som lå på et gulv og desperat forsøkte å hjelpe sin kone som var i ferd med å blø i hjel, før han skjøt, flere ganger, reagerte jeg med tristhet og nedstemthet. For selv om Hassan Dhuhulow var en ekstremist, bærer alle innleggene han etterlot seg på nettet også preg av at han var en idealist. Han mente og gjorde det han mente var riktig, for å hjelpe andre. Han elsket moren sin som fortsatt bodde i Somalia og han ville hjelpe muslimer han mener ble utsatt for undertrykkelse og krig fra vestlige stormakter.

Men kanskje reagerte jeg også så sterkt fordi jeg kjente på en følelse av at jeg selv, under andre omstendigheter, kunne ha gjort noe liknende.

Én ting er å ha noe å dø for. De fleste av oss har noe vi har så kjært at vi under gitte omstendigheter ville ha ofret livet for å forsvare det. Barna våre, familien vår, vennene våre, lokalsamfunnet eller landet vårt. Det gjør deg ikke til ekstremist. Man er heller ikke ekstremist om man drømmer, tror eller arbeider for en annen og bedre verden.

Noe annet er det å ha noe å drepe for. En sak man oppfatter som så viktig at uskyldige liv er et akseptabelt offer for å fremme den. Jeg har aldri drept noen eller forsøkt å gjøre det. Men jeg støttet og arbeidet for å støtte terrorgrupper, blant annet i Irak. Det var et arbeid der jeg jobbet sammen med og fikk støtte fra flere som i dag er sentrale personer i Rødt. Heldigvis var det ingen som førte meg videre inn i terrornettverk.

Det er først og fremst dette som gjør den nye ekstremismen, radikal islam, så farlig. Det er overbevisningen om at en sak er verd å dø for og sågar at man får en belønning for å dø i det hinsidige og det faktum at det eksisterer nettverk og personer som rekrutterer til terrornettverk her i Norge og Skandinavia.

Samtidig er det noe universelt i historien om Hassan Dhuhulow. Vi har alle behov for å bli sett. For noen, på grunn av barndom, ungdomsår eller andre ting er behovet sterkere enn for andre. Jo mer ekstrem du er, jo lettere er det å bli lagt merke til. Og det mest ekstreme du kan gjøre i Norge i dag er å bli radikal islamist.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook