Den nye elitens terror

Teknologene, med politikere, eksperter, journalister og menigmann på lasset, tror for tiden at ved å speile oss i teknologi kan vi bli kvitt oss selv, kropp og sjel, i en evig kommunikasjonsrus. Internett er selve symbolet på denne frigjøringstanken.

Internett er det digitale speilet som forvandler, former, og frelser oss. Som Ray Kurzweil, kjent for synthesizeren han fant opp ved hjelp av Stevie Wonders glimrende hørsel, sier, er vi snart i en situasjon hvor datamaskiner får ånd, og vi kan klone oss selv på skjermen, og ha et ekstra sett «downloaded identity». I «The Age of Spiritual Machines» fra 1999 får vi altså servert siste nytt i kunstig intelligens - vi møter vår like i vår egen maskinelle kreasjon. Kurzweil glemmer å spørre om vi vil dette, og tror det blir umulig å unngå. Og så er det jo spennende!

La oss forlate cybergenetikk for et øyeblikk, og se på det mer generelle fenomenet - den religiøse dyrking av kommunikasjon. Som industri er det den mest hurtigvoksende av alle. Med Palm Pilots, bærbare PC-er og en myriade av ting-som-tenker foran våre øyne, er det lett å bli sløret i blikket. Som indikasjon på dette kan vi ta et av Newsweeks hovedoppslag i 1999. De skriver i et av høstens nummer at digital kommunikasjon er i ferd med å forandre våre liv. E-life, som de kaller det, gjennomsyrer alle tradisjonelle samfunnsområder fra handel, til helse, til det hellige. Vel - er ikke dette å ta hardt i? Vi snakker om 2,2% av jordens befolkning (de som har Internett). Vi snakker også stort sett om en ny type informasjonsbank, som slett ikke representerer noen «kollektiv intelligens», slik McLuhan-profeten og kommunikasjonsideologen Derrick deKerckhove påstår i sin bok med samme navn. Men sikkert er det at Kurzweil og Kerckhove har selskap av mange andre visjonære røster. Bill Gates mener vi vil ha en ny verden når alle er «connected» til Internett, og vi alle blir ett med den digitale Gud. For det er gudelige proporsjoner over retorikken i disse kretsene.

Også mange smarte akademikere er opptatt av Internett, teknologi og samfunnsendring for tiden. De er smarte i den forstand at de er interessert i makt, innflytelse og penger til å forske. Fremst blant dem er Manuel Castells, som med sin bok om nettverkssamfunnet (1996) påstår vi er over i de globale nettverkenes logikk, et samfunn hvor kun de som kan svitsje mellom ulike nettverk, kan starte og stoppe «flows of spaces», skape nye sosiale rom gjennom sine kontakter i virtuelle og reelle verdener, overlever. Den fundamentale dikotomien er ikke mellom oss og de andre, eller jeg og verden, men mellom «the Self and the Net».

I et slikt samfunn må vi kommunisere med hverandre hele tiden. Det finnes ikke noen av-knapp, for da flyter nettverkene videre uten deg. Svake enkeltmennesker er ikke viktige i nettverkssamfunnet. I en viss forstand mener Castells at de forsvinner, at de egentlig ikke eksisterer. Skillet blir dratt mellom dem som deltar i globale byer, som ikke er noen bestemt by, men et nettverk av eliter i enkelte storbyer i verden, og mellom dem som er utenfor - som gråter og skjærer tenner. Slik mener Castells at enkelte forsteder i Los Angeles har mye mer felles med slummen i Malaysia, enn med resten av California. Men potensialet kan ikke utnyttes selv om de svake er svake på samme måte - for de har ikke instrumenter til å danne nettverk, til å reise seg slik Marx skisserer i det kommunistiske manifest.

Mellom den virtuelle kunnskapen vi har om sosial ulikhet og de reelle samfunnsmessige forhold er det et stort sprik. Akademikere kan, som de fleste andre, ikke gjøre stort med de grunnleggende strukturelle forhold som har satt i gang kommunikasjonsteknologiens kunnskapsmessige terrorregime. De kan velge å delta, men blir da medskyldige i et globalt, digitalt komplott, eller de kan velge å stå utenfor, og vil da måtte gråte og skjære tenner med de svake. Valget er lett for de fleste. Passiv deltagelse og kritiske pip i sekteriske tidsskrifter.

Kanskje er humanismen et avleggs kunnskapsregime - men total kommunikasjon er verre. Vår tids elite, representert ved Bill Gates' Microsoftøse ministerium, tror at vi blir nærmere knyttet sammen ved å kommunisere med hverandre «anytime, anywhere». Særlig tror de at når bare alle får Internett, vil det brysomme demokratiproblemet forsvinne. Da får jo alle en stemme i cyberspace. Og kan rope ut i intet, chatte om særinteresser og slette sine problemer med cybersex.

Det trengs ikke så svært høy IQ for å forstå at den virtuelle frigjøring er en illusjon i det virkelige liv. Innflytelse handler om å mobilisere ressurser. Det hjelper ikke å skru på TV for å påvirke handlingen i Seinfeld. Hvis ikke din stemme telte før, vil ikke din cyberstemme telle heller.

I en tid har vi trodd at ved å pushe PC-er inn i skolen, inn i de tusen hjem og inn i de tusen fritidsklubber - ville det amerikanerne kaller «digital divide» forsvinne. Det reelle problemet oppstår imidlertid når alle er på nett. Internett forsterker, usynliggjør og fremmer makten til de kulturelle eliter. Nettets kommunikasjonskapital er ikke alle forunt. Faktum er at Internett er en katalysator for sosial ulikhet.

Sosiologen Robert Merton skrev i sin tid om hvordan kunnskap vokser ved at vi står på kjempenes skuldrer. Hvis Castells har rett i at nettverkssamfunnets logikk er på vei til å gjennomsyre samfunnet vårt, har kjempene ikke lenger sine krefter intakt. Og for dem som kun står og skuer utover fra stor høyde, vil fallet bli høyt. Den nye eliten får utrettet ting ved å sette disse kjempene i sving, ved å hoppe mellom dem i stor fart. Da er det lett å bli trampet i hjel. Nettverk krever en ny type kunnskap. Den kommer ikke av seg selv. De som overlever i et nettverksregime er sosiale, fleksible, og strategiske i sin posisjonering. De oppsøker de sterke, og blir del av dem, men uten å binde seg. Nettverket er i evig bevegelse.

La oss gi et eksempel på hva vi mener. I en studie av nobelprisvinnere fant psykologen Charlan Nemeth ved Berkeley-universitetet i California at disse menneskene stort sett hadde jobbet med andre nobelprisvinnere og vært del av deres nettverk. Det reduserer antall mulige fremtidige nobelprisvinnere fra de 10000 håpefulle, til de 100 heldige - de som skjønner hva dette betyr. Du kan ikke overleve alene.

Nå skal vi ikke alle vinne nobelpriser. Men la oss heller ikke tro at vi kan det. La oss komme forbi dette frelsesideologiske stadiet i forståelsen av Internett. Kommunikasjon er et potensial, men ingen redning. For mye kommunikasjon er ikke av det gode. Det blir bare kaos, en forvirring av tegn, lyder og symboler - og en åpning for de terroriserende ekspertsystemene som er i frammarsj. Systemer som velger hvilke filmer du vil se, hvilke sko du skal kjøpe. Og som i siste instans prøver å imitere din kreativitet. For du er ikke så spesiell, nemlig. Du er del av fellesskapet.

Nomadisk spredning, enten over nettet eller utenfor nettet, er heller ikke noen redning. Det er liten vits i å koble helt ut. Kanskje er det heller ikke poenget å være alene, men å vite at det fortsatt er mulig. For å redde dette siste humane trekk fra maskinenes intermesso. Men kanskje er dette å overdrive. Redningen er vel til sist at selv de sentrale nettverkene er «alene». Den akademiske kunnskapsarbeider gjør i hvert fall klokt i å fortsette sin nomadiske søken både innenfor og utenfor slike nettverk. I en viss forstand er akademia det siste ensomme trekk i vår sivilisasjon.