FELLES FRONT: Mandag samlet tusenvis seg i stor demonstrasjon i Oslo mot terrorgruppa ISIL og andre ekstreme organisasjoner. Foto: Jacques Hvistendahl / Dagbladet
FELLES FRONT: Mandag samlet tusenvis seg i stor demonstrasjon i Oslo mot terrorgruppa ISIL og andre ekstreme organisasjoner. Foto: Jacques Hvistendahl / DagbladetVis mer

Den nye fienden

ISIL må bekjempes. Men hvordan? Og hvor kommer egentlig kraften og brutaliteten til bevegelsen fra?

Debattinnlegg

Nesten plutselig, i løpet av en kort nordisk høysommer, har vi fått en ny hovedfiende i verden. Det føles litt som en mørk Sauronkraft fra Tolkien har slått innover den globale scenen; overrumplet verdens politiske elite; og fått norske sikkerhetsmyndigheter til å famle. Og i ettertid har to spørsmål dukket opp. Det ene er om ansvar: Hvor kommer denne bevegelsen ISIL fra, og hvordan har den vokst seg så sterk? Det andre handler om tiltak: Hva bør gjøres: skal soldater sendes, bør kurdere bevæpnes, og er Obamas «begrensede luftbombing» riktig lut mot det USA kaller «den farligste fienden vi har sett»?

Det siste tåret har jeg som omreisende forsker tilbrakt mye tid i nærheten av de kreftene og miljøene der ISIL nå herjer. Og det er flere ting å si: Det første er at ISILs fremrykking langt fra burde ha overrumplet internasjonale toppolitikere. ISIL har utvidet sin makt aggressivt, men også gradvis, og helt systematisk over flere år. Fremrykkingen har skjedd i etapper. Først, erobringer av landsbyer i det såkalte sunnitrianglet i Irak; deretter, etablering av inntektskilder ved hjelp av skatteinnkreving og smuglerruter for olje; og så, fra vinteren i 2013, bevegelsens inntog i den syriske borgerkrigen for å utvide sin maktbase, og lokke til seg martyreventyrere fra Vesten.

En annen ting som må sies, er at ISIL langt fra er en ung bevegelse. Riktignok er navnet skiftet flere ganger, men gruppen har eksistert som en enhet helt siden vinteren 2004 da ISILs nå avdøde faderskikkelse, den trettiåtte år gamle jordaneren Abu Musab al-Zarqawi , på vegne av al-Qaeda kom til områdene ved Tigris for å sloss mot USA. Og fra og med starten har ISIL, alene eller i allianser, administrert en regelrett orgie av blodige selvmordsaksjoner. På ti år, fra 2003 til 2013, gjennomførte bevegelsen sannsynligvis 1200 selvmordsangrep som tok livet av drøyt 15 000 mennesker. I 2005 ble FNs hovedkvarter i Bagdad sprengt i luften. I 2004 ble journalisten Nick Berg halshugget av Zarqawi personlig. Og i 2007 ble 796 yazidier drept i ett eneste, koordinert selvmordsangrep, historiens voldsomste utenom 11/9.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Det er heller ikke riktig, slik man kan få inntrykk av, at ISIL i hovedsak består av importerte jihadister fra Vesten. Den militære ryggraden til ISIL har lenge vært unge menn fra stammer i Irak (og Syria), i tillegg til «innleide» og svært dyktige offiserer fra Saddam Husseins gamle hær som mistet jobben da USA invaderte i 2003. Mange av disse er ikke en gang spesielt islamistiske. De havner i ISIL fordi gruppen tilbyr de beste våpnene, flest penger og en felles fiende i Bagdad. Martyrdyrking og såkalt Salafist Jihadisme har aldri hatt spesielt gode vekstvilkår i Irak. For å gjennomføre selvmordsaksjoner har ISIL derfor importert villige jihadister fra mer konservative områder i Gulfen og Nord-Afrika, og de siste årene fra Norge og Europa, og disse brukes som rene militære instrumenter i en konflikt de neppe selv forstår mye av.

En sjeik jeg kjenner vest i Irak oppsummerte hva som var i ferd med å bygge seg opp allerede for et drøyt år siden: «Dette blir farlig. De lokker til seg ungguttene våre med masse kontanter, og helt nye våpen og biler. Unggutter vil jo alltid sitte i den tøffeste bilen i byen.»

Hvorfor har vi hørt så lite om alt dette? Kanskje fordi ISIL (tilsynelatende) bare har vært en trussel mot irakere og syrere, inntil nå.

Poenget er uansette dette: Den fienden Midtøsten og Vesten nå står overfor, er ikke noe troll i eske. ISIL vokste gradvis ut av kollapsen av den irakiske staten fra og med USAs invasjon i 2003. Og nærningen til bevegelsen har hele tiden vært mye av den samme: På den ene siden, at den irakiske staten aldri ble skikkelig gjenoppbygd, og i stor grad har forblitt et statsløst og anarkisk område. På den andre siden, at makthaverne i Bagdad, og særlig tidligere statsminister Maliki med støtte fra Iran, har drevet en sterkt sjiaorientert og sekterisk politikk som har marginalisert mye av sunnibefolkningen.

Det er dette nye skismaet i Midtøsten - den iranske sjiaekspansjonismen versus sunnisamfunnets fornemmelse av fornedrelse - som har gitt ISIL mye av sin kraft, og plass. ISIL har dyrket seg selv (og fått støtte fra rike velgjørere i Gulfen og Saudi-Arabia) som frontebevegelsen, og forsvarslinje, i en blodig sekterisk kamp mot vanntro sjiaer, og der Iran, Bagdad og etter hvert president Assad i Syria, har vært hovedfienden. Bestialiteten har vært uten sidestykke, i en svart, sugende spiral av hevndrap og gjensidig terror.

I noen år ble bevegelsen delvis nedkjempet av USAs styrker i Irak, og senere også av irakiske sunnisgrupper som synes ISIL gikk for langt. Men fra og med 2012, da USA trakk seg ut og borgerkrigen i Syria eksploderte, har landet på nytt ligget helt åpent. Mange kritikere har derfor gitt president Obama hovedskylden for ISILs nye erobringer. Dette er urimelig. Feilene ligger lengre bakover i tid. Obama hadde dessuten ikke noe valg. Den irakiske regjeringen ønsket ikke amerikanske soldaters tilstedeværelse. Hvis Obama fortjener kritikk for noe er det snarere at han lot Maliki fortsette som statsminister i åtte år, og har støttet ham aktivt helt til i sommer.

Så, hvor farlig er ISIL?

Det er selvfølgelig alltid en risiko for at terrorismens iboende dramaturgi får oss til å overdrive terrortrusler. Som trussel mot samfunn er konvensjonell terrorisme ikke eksistensiell. Overdramatisering er også en fare denne gangen, men det er likevel flere ting som gjør ISIL spesiell. ISIL er ikke noe al-Qaeda på steroider slik enkelte europeiske kommentatorer har foreslått. ISIL er snarere en hybrid, noe nytt, et neo-al-Qaeda som kombinerer salafist jihadisme med territorialstatens klassiske kjennetegn (territorium, infrastruktur, skattinnkrevning, profesjonelle offiserer). Dessuten er ISIL vanskelig å isolere på grunn av alle de vestlige martyreventyrerne som har europeiske pass og uten visum kan reise fritt rundt i Europa og til USA.

Den største trusselen er likevel mot Midtøsten selv. Den arabiske verden er inne i en historisk omkastning uten sidestykke. Tektoniske plater beveger seg i det som etter Den arabiske våren er blitt en gigantisk konfrontasjon mellom islamistiske politiske krefter (som Det muslimske brorskapet, Qatar og Tyrkia) og tradisjonelle autoritære motkrefter (som president Sisi i Egypt og Assad i Syria). Dette er en konfrontasjon de politiske islamistiske kreftene foreløpig har tapt, men oppgjøret har også alvorlig svekket statsmakten i en rekke arabiske land (Syria, Irak, Egypt, Libya, Yemen og Jordan). Og resultatet er en farlig spiral. Unge mennesker over hele den muslimske verden som tidligere trodde på blandingen av islam og demokrati har mistet troen og tiltrekkes av militant islamisme. Samtidig har statsmaktene mistet mye av sin styrke, og legitimitet, til å svare.

Slik har altså klimaet fra den arabiske våren endret seg: Først en mild periode av demokratisk eksperimentering. Nå, en autoritær høst som har gitt ISIL og militante bevegelser ny kraft.

Så, hvordan kan ISIL bekjempes? Er det mulig?

Det første svaret er at dersom Vesten kopierer sine umiddelbare reflekser og gjentar hvordan vi svarte på terrorangrepene 11. september 2001, vil vi sannsynligvis mislykkes. Det er vondt å si det, men historiens foreløpige dom er - og dette gjelder også Norge som har brukt milliardbeløp og tapt unge liv i Afghanistan - at den såkalte krigen mot terror bredt sett har feilet. For to år siden uttalte CIAs sjef Leon Panetta at «Vi er i ferd med å nedkjempe hele al-Qaeda». Men dette var før de nye grunnforholdene i Midtøsten viste seg. Store landområder i Syria, Irak, Yemen, Sinai, Libya (og deler av Algeri) er i dag i praksis nesten statsløse vakuum der al-Qaed og andre radikale bevegelser, som ISIL, kan gro og operere, nesten fritt.

I hovedsak tror jeg det er to grunner til at man har lykkes såpass dårlig. Den ene har å gjøre med virkemidlene som ble brukt rett etter 11. september 2001 - de store militære invasjonene av Afghanistan og Irak, og i 2011, NATOs luftbombing av Libya. Dette brøt ned stater som senere ikke har latt seg gjenbygge. For det andre var Europa (og resten av verden) for dårlige til å støtte demokratiforsøkene under Den arabiske våren. Midtøsten hadde trengt en massiv økonomisk støttepakke, som aldri kom.

Så hva gjør vi denne gangen? Noe av svaret er selvsagt å hindre ungdom fra å dra på jihadeventyr til Irak og Syria. Droner, spesialstyrker og luftangrep vil også ha sin effekt, men bare kortsiktig. Det samme gjelder støtte til kurdere og den irakiske regjeringen, hvis den blir mindre sekterisk. Dette kan demme opp, men det vil ikke løse problemet.

Jeg tror den eneste virkelig virksomme kuren er å gjøre noe i lokalområdene der ISIL har dypest røtter. Omverdens innsats må fokusere på det sunnimuslimske samfunnet i Irak. Den smarte løsningen er, slik blant andre den norsk-irakiske forfatteren Walid al-Kubaisi har foreslått, å våge å støtte de som har nedkjempet ISIL før. Og hvem er dette? Jo, sunnimuslimske opprørsgrupper og stammer som fra 2003 sloss mot USA og siden aldri er blitt trukket inn igjen i politikken i Bagdad. Det dreier seg om grupper vi merkelig nok ikke hører mye om i Norge med navn som JRTN (al-Naqshabandi) og General Military Council (GCMI). Det var disse gruppene som gjorde det mulig for ISIL å erobre store landområder i sommer. Men det var også disse som bekjempet ISIL forrige gang ISIL forsøkte å etablere et kalifat i 2006. Det er ingen grunn til at de ikke kan gjør det igjen, hvis omverden våger å støtte dem, og trekke dem inn i politikken.

Det er denne tilnærmingen omverdenen bør prioritere. Problemet er imidlertid dette: Etter et langt tiår med kostbare og vonde invasjonskriger i Irak og Afghanistan, er store deler av Vesten utslitt. Sannsynligheten for at ISIL blir konfrontert effektivt og langsiktig er derfor liten.

For slik leker historiens store pendel med oss. Etter 2001 kjempet USA og allierte hardt, men antageligvis feil i den første fasen av kampen mot terror. I denne nye fasen, den som vokste ut av den første og begynte i sommer, er det neppe så mye krefter eller langvarig vilje, igjen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook