PST FØLGER MED:  Det er all grunn for PST å være oppmerksom på hvordan denne opplevelsen vil påvirke dem, selv om sjefsflåtten selv (for å bruke Refsdals analogi), Arfan Bhatti, sier til VG at han ikke kommer til å bo i Norge igjen, skriver Ramnefjell. Foto: John T. Pedersen / Dagbladet
PST FØLGER MED: Det er all grunn for PST å være oppmerksom på hvordan denne opplevelsen vil påvirke dem, selv om sjefsflåtten selv (for å bruke Refsdals analogi), Arfan Bhatti, sier til VG at han ikke kommer til å bo i Norge igjen, skriver Ramnefjell. Foto: John T. Pedersen / DagbladetVis mer

Den nye flåtten?

Det er viktig å nyansere dekningen av radikalisering av unge, norske muslimer. Men å sammenlikne det med oppslag om flått, tåkelegger problemstillingen.

Meninger

Media bruker sterke virkemidler, og må tåle at de som er uenige i framstillinger og prioriteringer svarer med samme mynt. Forfatter og dokumentarfilmskaper Pål Refsnes kaller i et debattinnlegg i Dagbladet norske mediers dekning av radikalisering av unge, norske muslimer for «den nye flåtten». Flåtten er selve ypperstesymbolet på den lattervekkende, overdramatiserte tabloidjournalistikken. Vi tåler godt å høre flått-vitser. Men i premisset for denne ligger en sammenlikning med en av de mest påfallende og urovekkende politiske tendensene i vårt samfunn. Det er en solid avsporing.

Refsdal vet mye om islamisme. Han konverterte selv til islam da han satt i fangenskap hos Taliban i Afghanistan i 2009, og bodde i sommer som journalist sammen med en jihadistgruppe i Syria. Han sammenlikner dem med nordmenn som på 1930-tallet reiste for å kjempe i den spanske borgerkrigen.

Selvsagt kan norske muslimer som reiser til Syria ha ulike motiver, men Refsdals historiske parallell er i beste fall en sjablong. Hans analyser av de norske islamistene er ikke overbevisende. I alle fall ikke overbevisende nok til at norsk presse skulle la være å sette søkelys på et lite, men politisk/religiøst ekstremt miljø - mange av dem med kriminell bakgrunn - har reist til et krigsområde. Der de tar aktivt del i kampene. Det er all grunn for PST å være oppmerksom på hvordan denne opplevelsen vil påvirke dem, selv om sjefsflåtten selv (for å bruke Refsdals analogi), Arfan Bhatti, sier til VG at han ikke kommer til å bo i Norge igjen fordi islam ikke tillater muslimer å bosette seg i de vantroendes land.

Mediene er ikke de eneste som har rettet oppmerksomheten mot radikaliseringen av enkelte norske muslimer. Antirasistisk senter har på eget initiativ gått kraftig i rette med den ikke-voldelige, men ultrakonservative organisasjonen Islam Net. Med 2000 betalende medlemmer er de på relativt kort tid blitt Norges største muslimske ungdomsorganisasjon, som blant annet forkynner for sine medlemmer at steining er den riktige straffen for utroskap. Det tydelige avstandstagendet mot bruk av vold lyder riktignok litt hult med slike budskap, men det er likevel viktig å skille mellom Islam Net og jihadistene i Syria. På samme tid er de ideologiske brødre og søstre, og dermed del av samme politiske tendens. Motivasjonen bak Antirasistisk senters utspill er - i tillegg til å gå i rette med Islam Nets foreldede menneskesyn - at radikale miljøer forsterker hverandre. Islamistiske miljøer gir næring til ekstremister på andre siden av skalaen: rasister og islamofobe. Det er viktig å belyse det sterkt problematiske ved tankegodset på begge sider.

I etterkant av reportasjene om de norske islamistene i Syria har også Rune Berglund Steen vært på banen med en oppfordring om å nyansere. Men i motsetning til Refsdal er hans poeng at vi ikke må la oppmerksomheten vår utelukkende rettes mot islamistene, men også mot islamofobe - som har en tendens til å overføre egenskapene fra en liten gruppe blant norske muslimer til å gjelde befolkningsgruppen generelt. Det er en henstilling det er verdt å lytte til.

I følge Refsdal svelger norske medier PSTs opplysninger helt ukritisk. Det har han ingen forutsetninger for å vite noe om. Vi i Dagbladet har på eget initiativ fulgt islamistmiljøet tett over mange år, og baserer våre reportasjer på kunnskap vi selv har skaffet til veie. Overvåkende myndigheter har også gjort seg fortjent til skepsis, det holder å nevne navnet Snowden.
Våre oppslag har heller ikke ført til noen forenkling eller brutalisering av debatten. Frp's ferske justisminister svarte på våre reportasjer om det islamistiske miljøet med ord som «forebygging», «inkludering» og «involvering». Dokumentasjon om de faktiske forhold - blant annet at dette dreier seg om et begrenset antall personer - gir grunnlag for en saklig politisk håndtering. Og ansvarliggjøring. Som da regjeringen i sitt justerte budsjett nylig kuttet støtten til MIR (Multikulturelt initiativ og ressursnettvert) fra 500 000 til 200 000 kroner. MIR er den eneste selvstendige foreldreorganisasjonen blant innvandrere i Norge, og hjelper foreldre med å delta aktivt i det norske samfunnet og bidra i barnas skolegang. Kuttet senker dessverre forventningene til regjeringens bebudede handlingsplan mot radikalisering.

Refsdals bagatellisering bidrar heller ikke positivt i denne sammenheng, det tåkelegger bare hele problemstillingen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook