"EN BONDEBEGRAVELSE": Erik Werenskiolds berømte maleri fra 1885 er et hovedverk i den nye realismen som brøt fram på slutten av 1880-tallet.
"EN BONDEBEGRAVELSE": Erik Werenskiolds berømte maleri fra 1885 er et hovedverk i den nye realismen som brøt fram på slutten av 1880-tallet.Vis mer

Den nye følsomheten

En ny følsomhet og et utvidet fellesskap har slått rot i Norge. Vi ser det under dødsfall og ulykker. Men hvor dypt stikker det?

Kommentar

En gang var nordmenn reserverte og kontrollerte i møtet med døden, ulykker og naturkatastrofer. Få steder er det bedre framstilt enn i Erik Werenskiolds berømte maleri «En bondebegravelse» fra 1885. Sorgen er stengt inne, men den er samtidig hogd inn i de stivnede ansiktene. Sola skinner, men det er tungt alvor over kapellanen og den lille flokken rundt jordpåkastelsen. Maleriet er et hovedverk i den nye realismen som brøt fram på slutten av 1800-tallet. Det skildrer en protestantisk livsholdning med dype røtter, men nå er dette grepet svekket. De siste 25 årene har det skjedd dramatiske endringer i vårt møte med døden. Fra en innelukket posisjon knyttet til kirken, det private og til familien, har døden i økende grad blitt skjøvet fram i lyset og en intim offentlighet.

De siste ukene og månedene har dette vært meget tydelig. Langrennsjentenes sørgebånd i forbindelse med at broren til Astrid Uhrenholdt Jacobsen gikk bort, løftet dødsfallet til en internasjonal hendelse. Da den kreftsyke håndballtreneren Karl Erik Bøhn døde, sørget folk over hele Norge, og begravelsen dominerte mediene. Kunstnere og artister som har gått ut av livet, får stor oppmerksomhet. Også de som ikke sto på hovedscenen i sitt yrke. Helt vanlige familier deler nå bortgang og begravelser med fremmede på sosiale medier. Samtidig har det kommet en ny tone inn i skildringen av ulykker og katastrofer. «En sivilisasjon i flammer», skrev en kommentator om storbrannen i Lærdal der 35 hus ble borte i ilden. Tidligere var det ord som ble brukt om verdenskriger og folkemord. Stadig oftere blir journalister satt til å finne en slags dypere mening bak dramatiske hendelser og liv som går tapt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva er det som skjer? De fleste som har kommentert utviklingen peker i en retning: mediene. Det er ikke så dumt, men det er langt fra utfyllende. Vi som har jobbet lenge i mediene, ser taktskiftet tydelig. Aldri før har det vært flere dødsomtaler og flere nekrologer enn i dag. Slike medietrender blir som regel forklart med rent kommersielle formål, men en slik ensidighet stenger utsikten. De profesjonelle mediene er som regel dårlige til selv å skape trender eller forme meninger. De er langt bedre til å fange opp tendenser, utvikle og synliggjøre dem. Det stadig mer intime samlivet mellom tradisjonelle medier og nye, sosiale medier forsterker dette. Som kjent krymper livets private sfære med høy hastighet.

Likevel blir det for enkelt å hevde at en ny offentlig følsomhet er et resultat av ny teknologi. Tendensen var synlig allerede tidlig på 90-tallet, bl.a. i de folkelige markeringene av kong Olavs død. Da trumfet barnetegninger, levende lys og små blomsterbuketter de pompøse statlige seremoniene. Kanskje ser vi en trend som til nå har vært undervurdert: Nedbyggingen av hierarkiske tradisjoner, autoriteter og strukturer. Under 22. juli-rettssaken ble jeg slått av de sterke følelsesmessige forbindelsene mellom ungdommene på Utøya og deres foreldre. Da massemorderen gikk i land med sine automatvåpen, gikk det også en strøm av tekstmeldinger, e-poster og mobilsamtaler fra øya. I hovedsak var dette ungdommens rop til sine foreldre. Det var en slående varme og nærhet i denne kommunikasjonen. Her lå et budskap om at generasjonsrelasjonen har gått fra det forbeholdne (eller opprørske) og respektfulle til likeverd, vennskap og gjensidig tillit. Det øker reservoaret av nærhet i samfunnet.

En ganske annen faktor kan også ha bidratt til en ny type offentlighet. Den historiske gruppetilhørigheten er alvorlig svekket. Selve behovet for et større fellesskap er neppe redusert, men vi ser tydelig at det i mindre grad retter seg mot store sosiale, kulturelle, faglige eller politiske fellesskap som kirken, fagbevegelsen eller partiene. I stedet søker vi til enkeltpersoner og mindre miljøer som har egenskaper eller verdier vi kan identifisere oss med. Nøkkelordet er personlig nærhet. Her er de sosiale mediene plogen. De baner vei både for vanlige folk og de som alltid har vært mest synlige. En av det gamle mediesamfunnets mest rasjonerte goder - synlighet - er demokratisert.

Den nye tids seremonier og offentlighet har også mørke sider. Omsorg og medfølelse i det nære stenger lett for det som er lenger borte. En elg som går gjennom isen på et skogsvann, eller en trist fortelling om en hund, får lett mer sympati og omtale enn lidelsene f.eks. i Syria. Denne dobbeltheten har alltid vært der, men nå er kontrasten blitt større. Det nære har kommet nærmere og blitt varmere. Det lenger borte er blitt fjernere og kaldere.