GITT AT DU var prest. Ville det egentlig finnes noe mer dristig for deg enn å skrive en preken hvor du trakk inn Bjørn Eidsvågs sang «Floden»? Hans duett med Elvira Nikolaisen fortonte seg tross alt som fjorårets mest seksuelt alluderende listetopp (bare gjort rangen stridig av Akon og Eminems «Smack That»), spesielt i verset der Eidsvåg bekjenner at «eg fylles av mildhet og fred når eg vasse i sivet ditt/Og kver gang eg våge bada i deg blir eg heil og rein/Og eg kjenne eit lindrande ljus gå gjennom marg og bein».

DETTE STOPPET imidlertid ikke presten i en barnedåp en kollega av meg var i nylig. Da kirkens mann talte om personlig tro for det vordende statskirkemedlemmet og de øvrige frammøtte, anvendte han Bjørn Eidsvågs sivbad og tekstlinjen «Eg lure nå på koffor bade e’kje meir i det? Koffor, koffor når eg kjenne det gode du gjør med meg» som et uttrykk for det paradoksale forholdet mange mennesker har til sin gud. Den kreative prekensamplingen vakte ifølge rapportene oppsikt langs benkeradene, det er lett å se for seg at noen til og med gestikulerte et boratsk «whaaat?» til hverandre, men faktum er, hvis vi skal tro sangens opphavsmann, at presten var i sin fulle rett til å lese teologiske funderinger inn i «Floden», heller enn som resten av befolkningen å tenke koffert. For ifølge Bjørn Eidsvåg handler sangen hans om dette: èn manns gudstro. Det er alt. Ikke noe som helst annet. Ikke i den fjerneste form for overført betydning. Ikke om du så spiller den baklengs i loop mens du inhalerer marihuana fra en Red Bull-boks.