Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Den nye intelligensen

De siste ti årenes samfunnsendringer har gitt behov for en ny form for intelligens. Det vil si en intelligens som kan forklare forskjellen på folks mestringsevner i dagens og morgendagens samfunn, og som kan forutsi hvem som er best egnet i lederroller, politikerverv o.l. Dagens intelligensbegrep kan ikke gi svar på nå- og framtidas spørsmål i forhold til utdanning, lederutvelgelse, beslutningstaking osv.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Intelligensbegrepet har skiftet innhold siden siste halvdel av 1800-tallet og sir Francis Galtons studier av intelligens. Galton målte blant annet håndstyrke og hodestørrelse for å finne en persons intelligens. Dette kan virke merkelig i dag, men gir mening sett i et historisk lys. Fysisk styrke har riktignok mindre å si i vår tid, men på 1800-tallet var fortsatt det meste av arbeidet fysisk tungt, og de som var sterkest, var de som hadde størst mulighet for å klare seg best.

Det har alltid eksistert mange ulike definisjoner av intelligens, men fortsatt bygger alle seriøse definisjoner av intelligens på Galtons tenkning: Mennesker er forskjellige og har ulike evner til problemløsing.

Alfred Binet utviklet sammen med sin assistent Theodore Simon teorien om mentale nivåer i begynnelsen av dette århundre, men det var Wilhelm Stern som introduserte intelligenskvotienten (IQ) som ratioen av mental alder delt på kronologisk alder multiplisert med 100: MA/CA x 100 = IQ. Dagens intelligenstester bygger fortsatt på denne tenkningen.

I Norge er de to mest brukte testene Wechsler og Stanford-Binet. Begge har en verbal del og en praktisk del. Summen av en IQ-tests delprøver gir den generelle intelligensen til en person, også ofte kalt g-faktoren.

Disse testene måler en persons evne til å løse et antall strukturerte problemer med enkel kompleksitet over en gitt tid. Teorien bak bygger på at g-faktoren gir en persons IQ, som er mer eller mindre fastlagt ved fødselen. Videre er IQ-en ment å si noe om en persons evne til å mestre fremtidige utfordringer. Dette er f.eks. hensikten med å teste alle gutter på sesjon før de plasseres i militæret, og grunnen til at mange rekrutteringsbyråer bruker enklere versjoner av IQ-tester når de velger ut kandidater til stillinger.

Det har alltid vært kritikere til IQ-begrepet. Kritikken har bl.a. gått på at det kan virke diskriminerende, og at IQ-begrepet er for snevert til å beskrive menneskelig atferd. Dette var noe av bakgrunnen for at forskeren Howard Gardner splittet opp IQ-begrepet i begynnelsen av 1980-årene. Han delte det inn i seks forskjellige former for intelligens, som alle hver for seg forteller om en persons evne innenfor et spesifikt område: språk, logisk-matematisk, rom, musikk, kroppslig-kinestetisk og personlig. Tanken er at en person kan være meget intelligent innen musikk, men svak for eksempel innen logikk og matematikk. Gardners system med seks ulike former for intelligens (s-faktorer) er mindre snever enn den tradisjonelle forståelsen av IQ, som bare har én g-faktor.

Psykologen og forskeren Peter Salovey var den første som brukte begrepet emosjonell intelligens i slutten av 1980-årene. Hans definisjon av emosjonell intelligens er evnen til å forstå seg selv og andre, og bruke denne følelsesmessige informasjonen til å styre atferd og tenkning. Emosjonell intelligens ble allment kjent med boken til Daniel Goleman fra 1995, som populariserte forskningen om emosjonell intelligens frem til begynnelsen av 1990-årene.

Hva vil skje med intelligensbegrepet inn i neste millennium?

Det er flere trekk i siste halvdel av 1990-årene som tyder på at vi får en ny intelligensforståelse. Den tidligere forståelsen av intelligens har vært nyttig for mange av gårsdagens oppgaver, men ikke for nåtiden eller morgendagens utfordringer. I dag begrenser vår tidligere forståelse av intelligens oss. Den gjør oss bare bevisst overfor det kjente, det vi forstår og det vi kan kontrollere. Den nye intelligensen (NY-IQ) vil bestå av en persons evne til å håndtere ustrukturerte problemer og dynamisk kompleksitet på en kvalitativ måte. I dette ligger bl.a. evnen til å ha perspektiv, være fleksibel og handlingsdyktig samt gode kommunikasjonskunnskaper. Dette vil være utslagsgivende for en persons mestringsevner i et samfunn med stadig raskere skiftninger på mange plan: sosialt, økonomisk, organisasjonsmessig og kulturelt.

Våre sosiale mønstre er i konstant endring, og futuristene legger vekt på at samfunnet vil fortsette å utvikle seg i mer individualistisk retning, kombinert med vekt på følelser og historiefortellinger. Dette vil f.eks. ha klare konsekvenser for ledelse og lederrollen. Ledere bør kunne snakke med de beste på sakssiden og de beste på relasjonssiden.

De økonomiske endringene kontrolleres av flere komplekse internasjonale faktorer i en stadig mer integrert verden, og gjør det f.eks. vanskelig å lage meningsfulle prognoser. Evnen til å få frem dyktighet og teft i et team som er sammensatt av mennesker med ulik kompetanse og erfaring, blir antakelig den beste metoden for å håndtere et slikt marked. Dette krever NY-IQ.

De siste årenes fusjonsbølge og privatisering gjør at ingen arbeidsplass lenger er helt sikker. Reorganisering er snart blitt mer regelen enn unntaket. Dette skjer samtidig med store kulturelle endringer, både demografiske og kommunikasjonsmessige.

Den nye intelligensen bør beskrive og forklare menneskers ulike evner til å håndtere kontinuerlige forandringer og kortvarige perioder med stabilitet innenfor enkelte områder. Den biologiske basen for den nye intelligensen må integrere høyre hjernehalvdel, som er dominant på bilder og kreativitet, og venstre hjernehalvdel, som er dominant på ord og kalkulasjoner, i en kontekst av det sosiale miljø. Mennesker med høy NY-IQ vil ha det beste fra både de mer maskuline og de mer feminine sider: gode tekniske ferdigheter og gode relasjonsferdigheter.

Hvem vil da være framtidas mest intelligente personer? Dette er et kritisk spørsmål for politikere, ledere og forskere. Hvis vi ikke finner metoder for å skille ut mennesker med høy grad av den nye intelligensen, vil alle lide for det.

Jeg vil påstå at de fleste prosjektdirektører som de senere årene har ledet prosjekter med store konstnadsoverskridelser, investorer/bedrifter som har tapt mange penger i land med svært ustabil økonomi, statsministere/presidenter som lar sine innbyggere drepe hverandre, eller politikere som ikke klarer å fatte beslutninger pga. eget byråkrati, har for lav NY-IQ. De har fattet beslutninger over sitt kompetansenivå. Ikke i forhold til tradisjonell IQ, utdanning eller erfaring, men i forhold til å håndtere ustrukturerte problemer, takle en dynamisk kompleksitet, levere kvalitet og ha perspektiv.

Perspektiv for å forstå fremtiden er viktig. Bare slik kan vi se (persipere) hvordan fragmentene relaterer seg til hverandre og til helheten. Det hjelper oss til å forstå, ligge i forkant og tilpasse oss endringene, i stedet for å bli ofre for de samme mekanismene.

Den nye intelligensen bør tas hensyn til ved valg av ledere, i forhold til utdanningssystemet og i forhold til politikken. Parallelt bør vi forske mer for å utvikle bedre instrumenter til å måle NY-IQ, og for å utvikle effektive programmer for utvikling av denne evnen.

Erfaringene og forskningen det siste tiåret gjør oss i stand til å se med nye øyne på intelligensbegrepet. Utfordringen nå blir å ta i bruk den nye intelligensen, slik at flest mulig kan ha et meningsfylt arbeid og føle seg trygg i en verden i rask endring.