Den nye klassereisen

Vil norsk minoritetsungdom gjøre opprør som i Sverige, eller fortsetter minoritetenes klassereise? spør Thomas Hylland Eriksen.

Oslo 20.08.1989. Innvandrerdemonstrasjon: Innvandrerbarn demonstrerer for rett til lik utdanning. 
Foto: NTB / Scanpix
Oslo 20.08.1989. Innvandrerdemonstrasjon: Innvandrerbarn demonstrerer for rett til lik utdanning. Foto: NTB / ScanpixVis mer
Meninger

Begrepet klassereise etablerte seg for alvor i språket etter at idéhistorikeren Ronny Ambjörnsson hadde utgitt erindringsboken «Mitt förnamn är Ronny» i 1996. Ronny betyr det samme på svensk som på norsk.

Professor Ronny bruker sin personlige historie til å skildre den sosiale mobiliteten i etterkrigstidens Sverige, der en stadig større andel av befolkningen tilhører middelklassen. Mange kjente igjen beskrivelsen, og raskt var klassereise blitt et kurant ord med en bestemt betydning, mer poetisk enn «sosial mobilitet» og mer presist enn «strukturell endring».

Et av vår tids store spørsmål er om innvandrerne og deres barn glir rett inn i den store historien om den nordiske klassereisen, eller om de tvert imot vil underminere den ved å motta mer enn de yter fra en velferdsstat de ikke har vært med på å bygge, ved å svekke samholdet og sette sekulariseringen tiår tilbake.

Det er ingen enighet i Norge om hva slags innvandringspolitikk som bør føres eller hvordan samfunnet bør være skrudd sammen. Betegnende nok blir statistikk som viser at innvandrere er økonomisk ulønnsomme for AS Norge, publisert samtidig med statistikk som viser nøyaktig det motsatte. I det første tilfellet må det riktignok tilføyes at tallene fra Statistisk sentralbyrå, som ble publisert i fjor, men som har gått i reprise denne våren, viser at det er mennesker  som går med underskudd, og at det er underordnet om de er innvandrere eller urinnvånere.

Innvandringskritikere sier forskjellige ting - formann Jensen må ikke forveksles med fjordmann Jensen - men alle er enige om at vi må «våge å ta debatten», og noen synspunkter går igjen: Innvandrere fra utenfor Europa er uforenlige med moderniteten; de har gammeldagse kjønnsroller og barneoppdragelse, et gammeldags syn på religion og en svakt utviklet lojalitet overfor staten. De bryter loven oftere enn nordmenn, skaper utrygghet og presser lønnsnivået nedover.

De som forsvarer mangfold, har også sitt faste repertoar: Innvandringen bidrar til global utjevning og er frigjørende for dem som kommer hit fra autoritære og undertrykkende land, innvandrere har raskt kommet inn i norsk arbeidsliv, samtidig som de raskt tilpasser seg de gjeldende normene i samfunnet. Når de jobber mindre enn nordmenn, skyldes det etnisk diskriminering og forbigående tilpasningsproblemer. De har gjort maten bedre og hevet nivået på fotballen, og deres barn og barnebarn kan dessuten minne oss hvite nordmenn om hva slags verden vi lever i. Endelig driver de en effektiv form for utviklingsbistand ved å sende penger til familiemedlemmer i hjemlandet.

Bak disse motsatte tolkningene av det nye Norge ligger dypere overbevisninger om hvordan det gode samfunn ser ut, hvilket grunnlag nasjonen hviler på (er det kultur, rase eller sted?), og om troende muslimer kan bli like gode nordmenn som de religiøst mindre entusiastiske som dominerer i landet.

Temperaturen har steget. Der tilhengere av mangfold og toleranse tidligere ble avskrevet som naive, blir de nå i stigende grad omtalt som forrædere og svikere.

Debatten blir stort sett ført på bakgrunn av selektivt utvalgte nyhetssaker og anekdoter, og begge sider deltar i symbolske spill: Der den innvandringsvennlige siden konkurrerer om «medmenneskelighet» og «godhet», konkurrerer den innvandringsfiendtlige siden om «realisme» og «ærlighet».

Selv om feltet er så politisert og polarisert at mange forskere vegrer seg for å delta i en debatt der de ville hatt mye å bidra med, er det lett å finne forskningsbasert kunnskap om hvordan det går med både første og annen generasjon. (Tredje generasjon består fremdeles av ganske få barn.)

Foreløpig har klassereisen vist seg å være reell og enda mer spektakulær enn den har vært blant etnisk norske. Mange av dem som i dag har gode, trygge jobber i Norge, har hatt besteforeldre som levde under knappe, tvangsmessige forhold.

Sammenlikningene som av og til gjøres med Sverige er tankevekkende, men upresise. Den kollektive mobiliteten har de siste par tiårene vært mer markant i Norge enn i Sverige, og lite tyder på at det er grunnlag for samme type ungdomsopptøyer i Norge som i svenske forsteder. Selv om det er mye rotløs minoritetsungdom i Groruddalen, tar de fleste utdannelse og får seg jobb. De minoritetstette bydelene i Oslo er tettere integrert med resten av byen enn tilsvarende bydeler i svenske storbyer.

Det bør imidlertid også påpekes at ikke alle indikatorer peker i retning av tettere integrasjon mellom majoritet og minoriteter. Tendensene til hvit flukt i innvandrertette bydeler er blitt mer markante de siste par årene, og når enkelte barneskoler knapt har en eneste hvit elev, er det oppstått en situasjon som ingen hadde ønsket - verken politikere, forskere, majoritet eller minoriteter - men som ingen heller ser ut til å ha noen god løsning på.

Friksjonene forbundet med islam har også vært økende de siste årene. I enkelte miljøer har det sterke engasjementet rundt denne religionen ført til en polarisering der begge parter trekker seg tilbake og skaper fiendebilder av hverandre. Også i Norge finnes fanatiske jihadister som hater demokrati og likestilling, som forakter de vantro og drømmer om et nytt kalifat. Men de er få. Trusselen fra den etnofascistiske høyresiden er større, noe 22. juli var en påminnelse om. Tall fra Sverige viser at høyreekstreme nettsteder som åpent går inn for vold, har 144000 besøk hver dag. Landets eneste jihadistiske nettsted har 90.

Det nye, mangfoldige Norge har så langt fungert bedre enn pessimistene trodde på både 1970-, 1980-, 1990- og 2000-tallet: Minoritetene kommer inn i samfunnet på alle nivåer, og de korte sosiale avstandene og det høye tillitsnivået har hindret at de blir isolert i enklaver. Det klages over at innvandrerkvinner arbeider lite, men de arbeider ikke mindre enn norske kvinner i 1970, og veldig mye mer enn kvinner i Pakistan. Samtidig er det ingen automatikk i at den nye klassereisen skal fortsette. Både diskriminering og tilbaketrekning finner sted. Innvandringstakten til det velstående Norge har dessuten økt kraftig de siste femten årene, noe som fører til et ytterligere press på områder som allerede har nok å hanskes med.

For at de positive tendensene skal fortsette, er det nødvendig å være oppmerksom på noen kritiske faktorer:

• Etnisk segregering i skole og bomiljø kan føre til utestengelse fra arbeidslivet.

• Religion og etnisitet virker samlende i nære relasjoner, men splittende i politikken.

• De dominerende verdiene i dette samfunnet er basert på individets frihet til selv å forme sin livsskjebne, og ingen kan kreve at andre skal ta de samme valgene som en selv.

Dersom vi som bor i dette landet ikke bare sørger for lik rett til utdannelse og arbeid, men også klarer å håndtere forskjell som noe annet enn en mangel, finne en fungerende balanse mellom kravet til likhet og retten til å være forskjellig, samt akseptere at min tro er din myte, så er det ingen grunn til å tro at klassereisen skal slutte her.

THOMAS HYLLAND ERIKSEN. Foto: Jacques Hvistendahl
THOMAS HYLLAND ERIKSEN. Foto: Jacques Hvistendahl Vis mer
Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.