Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Den nye loven om psykisk helsevern

Regjeringen har lagt fram forslag til ny lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykiatriloven). Samtidig fremmes forslag til nye lover om spesialisthelsetjenesten, helsepersonell og pasientrettigheter. Hensikten er å fremme en god velferdspolitikk og styrke pasientenes rettsstilling.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vår gamle sinnssykelov av 1848 var på mange vis imponerende med sine moderne og humane prinsipper. Med visse justeringer var faktisk denne loven i virksomhet helt fram til 1961, da vi fikk lov om psykisk helsevern, som gjelder i dag.

Et regjeringsoppnevnt utvalg kom etter flere års arbeid med forslag til ny lov i 1988. Men dette forslaget møtte så sterk kritikk fra faglig hold at det ble liggende. Nå har Regjeringen tatt forslaget fram igjen og modifisert det i betydelig grad. Egentlig er det bare små endringer fra 1961.

Det er naturlig at de deler som omhandler tvang vekker mest debatt. Jeg skal kommentere den nye lov slik den fortoner seg for den kliniske voksenpsykiatri. Sissel Benneche Osvold spør i Dagbladet 17.02.99 hvorfor pasienter med psykiske lidelser trenger en egen lov. For flertallet av psykiatriske pasienter er det selvsagt ikke behov for noen lov. Men det eksisterer pasienter med alvorlige psykotiske symptomer eller dyp depresjon, som har behov for behandling uten å ville det selv. Det kan være en manisk person som i sin ukritiske oppstemthet er i ferd med å ruinere seg selv og sin familie økonomisk. Det kan gjelde en alvorlig deprimert som vil ta sitt eget liv. Det kan være personer som har mistet taket på virkeligheten og plages av voldsom angst, paranoide ideer og skremmende hallusinasjoner, og som kan være til fare for seg selv eller andre. Jeg skulle tro at de fleste vil være enige om at disse bør få behandling, selv om de ikke ønsker det selv. Med andre ord, tvangen kommer inn i bildet hvordan vi enn snur og vender på det. Men da trenger vi også lover som regulerer praksis. Dagens lov om psykisk helsevern har tre lovparagrafer som dreier seg om tvang:

Ifølge paragraf 3 kan man innlegges i institusjon til observasjon i maksimum 3 uker hvis det hersker tvil om sinnstilstanden. I praksis dreier det seg ofte om akutte psykoser eller alvorlig depresjon med suicidale tendenser.

Ifølge paragraf 5 kan pasienten innlegges mot sin vilje og holdes tilbake i sykehuset på ubestemt tid, hvis ansvarlig overlege mener at pasienten lider av en alvorlig sinnslidelse (psykose) og samtidig enten er en fare for seg selv og andre, forspiller utsikten til vesentlig bedring eller lider overlast. Både ved innleggelse etter paragraf 3 og paragraf 5 skal det foreligge legeopplysninger og tutorerklæring fra familie, offentlig lege eller politi.

Ifølge paragraf 13 kan pasienter utskrives under såkalt tvungent ettervern. Det dreier seg oftest om pasienter som lett får tilbakefall i psykose hvis de slutter å ta sine medikamenter. Det betyr altså at pasienten, selv om han er utskrevet, fortsatt er under institusjonens ansvar med plikt til psykiatrisk ettervern, i form av medisinering, samtaleterapi eller sosiale tiltak. Paragraf 13 kan altså bare anvendes hvis pasienten har vært innlagt etter paragraf 5.

Regjeringens nye forslag til lov om psykisk helsevern er i grove trekk en sementering av dagens praksis. Den har flere positive sider. For det første får institusjonen plikt til å lage en behandlingsplan for pasienten. Man kunne tro at det var selvsagt, men det er langt fra tilfellet. I dag kan pasienter bli lagt inn i psykiatriske avdelinger og skrevet ut igjen uten at det er utformet en skikkelig plan hverken på kort eller lang sikt. For det andre er tvangsinnleggelse etter paragraf 3 kuttet ned til 10 dager, ikke som i dag 3 uker. Man må kunne komme til en diagnostisk vurdering i løpet av 10 dager. For det tredje må ansvarlig overlege allerede etter 3 måneder igjen begrunne skriftlig hvorfor pasienten eventuelt fortsatt skal være under tvunget vern etter paragraf 5, ikke som i dag etter 6 måneder.

Den nye lov sier eksplisitt at tvungent psykisk vern kan foregå både i institusjon og utenfor institusjon. På en måte kan man derfor si at den nye lov bare legaliserer gjeldende praksis fordi den gamle paragraf 13 skal falle bort.

Ifølge den nye lov skal tvungent psykisk helsevern utenfor institusjon være et alternativ til tvungent psykisk helsevern ved døgnopphold i institusjon, vel å merke når dette er best for pasienten. Det skal stilles faglige krav til de institusjonene, oftest psykiatriske poliklinikker, som kan anvende slikt tvungent vern. Det nye i forhold til dagens ordning med tvungent ettervern er at pasienten ikke må innlegges i institusjon før vernet etableres. Slik jeg leser loven skal vilkåret for tvungent vern være det samme som før.

Et sentralt punkt er altså at den nye lov sier at tvangsbehandling kan institueres uten at pasienten innlegges i institusjon først. Dette kan være praktisk og greit, både for behandlere og pasienter. På den annen side er det selvsagt en fare for at en slik praksis kan misbrukes. Det kan bli for enkelt med tvangsbehandling. De fleste psykiatere er alminnelige mennesker, og psykiatriens historie tilsier at man er forsiktig på dette punkt. Befolkningen kan også oppfatte det slik at den nye lov går inn for mer tvang. Andre vil si at hvis pasienten er så dårlig at tvangsbehandling er indisert, så bør også pasienten hospitaliseres. Vurderingen blir sikrere når et team av fagfolk i sykehus kan påvirke avgjørelsen. Det er et realt standpunkt, men ofte upraktisk der det er lange avstander til sykehus. Heller ikke alltid er det i pasientens interesse å bli lagt inn igjen. Å si at den nye lov utvider tvangsbruken er derfor ikke nødvendigvis riktig. Men av de grunner jeg har nevnt bør nok likevel tvangsbehandling utenfor institusjon avvises. Det kan føyes til at når liv og helse står på spill, er det anledning til å akuttmedisinere uansett. Innleggelse og tvangstiltak i godkjent institusjon representerer en klar begrensning og «kvalitetssikring» når det gjelder anvendelse av tvang.

Det er selvsagt ønskelig å komme bort fra all tvang i psykiatrien. Likevel tror jeg dette er helt utopisk i dag. Noe annet er at tvang anvendes altfor mye i Norge i dag. Særlig ille er situasjonen i Oslo, der en del overleger synes å kreve at pasienten skal fylle kriteriene for tvangsinnleggelse etter paragraf 3 eller paragraf 5 for å kunne prioriteres for plass, selv om pasienten kunne gå med på frivillig innleggelse. Lege utenfor sykehus vil i denne situasjon gjerne føle seg presset til å anvende paragraf 3 og paragraf 5 for å oppnå en nødvendig innleggelse. Dette er meningsløst, men er ofte uttrykk for mangelfulle ressurser med plassmangel og overfylte avdelinger. Ved utvikling av et bedre psykiatrisk helsevesen, ikke minst bedre institusjoner, ville også langt flere ønske å legge seg inn frivillig, selv om man er psykotisk.

Det henvises ofte til Danmark som har langt lavere tall for tvangsinnleggelser enn Norge. Men her må man huske på at flere frivillige innleggelser omgjøres til tvangsinnleggelser på danske hospitaler hvis overlegen finner det riktig. Også i Sverige anvendes tvang mer «elastisk» enn i Norge. I Norge har vi ment at en som er frivillig innlagt ikke må være redd for at døra skal lukke seg bak ham, eventuelt å bli holdt tilbake med tvang. Finner sykehuset det nødvendig å beholde en pasient som er frivillig innlagt, må pasienten først utskrives og legges inn på nytt - en omstendelig prosedyre, men etisk og juridisk viktig. Men det hadde for øvrig vært ønskelig om regjeringen hadde gitt en mer inngående redegjørelse for erfaringer fra Sverige og Danmark, særlig fordi lovene er så forskjellige.

I jussen kommer hensynet til den individuelle lovovertreder og hensynet til samfunnet ofte i konflikt med hverandre. Hvordan finne fram til en rettspraksis som ivaretar både humane, terapeutiske, rettferdighetsmessige og sikkerhetsmessige hensyn? Det samme gjelder i psykiatrien. Har pasienten en alvorlig psykisk lidelse, har man både plikt til å gi den beste behandling og plikt til å beskytte pasienten mot seg selv og eventuelt andre mot pasienten. Det heter at vi aldri skal nedverdige pasienten. Men det sier seg selv at enhver tvangsinnleggelse, selv om det i det lange løp er til det beste for pasienten, er et inngrep i pasientens integritet. I dette dilemma står man ofte som psykiater: å finne et kompromiss mellom motstridende interesser. Lover kan hjelpe til en viss grad, men til syvende og sist vil et godt skjønn ved praktiseringen av lovene være det viktigste. Og her faller et stort ansvar på psykiatere og andre som arbeider i det psykiske helsevesen.