MED BAND: Jason Isbell har med seg bandet The 400 Unit og kona Amanda Shires på The Nashville Sound - og turneen som følger.
MED BAND: Jason Isbell har med seg bandet The 400 Unit og kona Amanda Shires på The Nashville Sound - og turneen som følger.Vis mer

Anmeldelse: Jason Isbell & The 400 Unit - «The Nashville Sound»

Den nye lyden av Nashville

Jason Isbell scorer stort på å mikse folk, country og rock.

ALBUM: Etter to soloplater har Jason Isbell hentet inn igjen The 400 Unit. Det vil si, de har vært med på flere av platene siden solodebuten i 2007, men nå altså som band og ikke backingmusikere.

Albumet har fått den megetsigende tittelen «The Nashville Sound». Tittelen har historisk klang, men kan også leses som en hyllest til hans hjemby siden 2011. Flere toneangivende artister har flyttet til den gamle countryhovedstaden, og det kan virke som om de er i ferd med å gjøre den hipp igjen.

Isbell er en viktig del av det.

Ny vri

Ironisk nok forbindes «The Nashville Sound» med en vridning av countrymusikken fra tradisjonell honky tonk til et mer pop-preget og «slick» lydbilde, med utstrakt bruk av strykere, på slutten av 50-tallet. Chet Atkins var en av arkitektene.

Mer rocka

Det er langt unna stilen til Isbell & Co. på deres sjette album. Tvert imot er det mer rocka - og derfor også mer variert - enn tidligere utgaver.

The Nashville Sound

Jason Isbell and The 400 Unit

5 1 6
Plateselskap:

Southeastern Records / Border Music Norway

«Folk, country og rock the Isbell style!»
Se alle anmeldelser

Som låtskriver er Isbell uovertruffen. «Last of My Kind» er en strålende åpning, sjøl om den er dynket med dårlige minner («I tried to go to college, but I didn't belong / Everything I said was either funny or wrong / Laughed at my boots, laughed at my jeans / Laughed when they gave me amphetamines / Left me alone in a bad part of town / 36 hours to come back down».)

Artikkelen fortsetter under annonsen

Liveutgaven

Stilmessig er den veldig typisk for hans siste to album, som har løftet ham fra lille Buckleys (2013) til Sentrum Scene og Øya (2016), for å bruke et nærliggende bilde.

Allerede fra spor nummer to er det tydelig at han vil noe mer denne gang. «Cumberland Gap» (en passasje gjennom Appalachene som har historisk betydning) er enkel rock og nærmere liveutgaven av Isbell - og hans gamle band Drive-By Truckers.

I «Tupelo» (Elvis' fødested) er han mer til å kjenne igjen. Her kommer også de fine detaljene til «superprodusenten» Dave Cobb, som har styrt spakene på de tre siste platene, mer til sin rett.

Følsomt

Isbells kone, Amanda Shires, bidrar på fele og vokal, som hun har gjort på de siste platene. Hun er blitt en viktigere del av lydbildet, og fela hennes får virkelig skinne i «White Mans' World» - en politisk sang som stilmessig nærmer seg bluesrock. «There's no such thing as someone else's war», synger Isbell på låten, som er en av flere som er skrevet til parets to år gamle datter.

«If We Were Vampires» er mer dempet, og viser Isbell og Shires på sitt mest følsomme og beste - slik vi opplevde dem på nå nedlagte Buckleys Roots & Blues Joint i Oslo i desember 2013 .

På Sentrum Scene i januar 2016 - og Øya noen måneder seinere - hadde han The 400 Unit i ryggen. Stilen var nærmere «Anxiety», en heftig, men melodiøs rocker, og også der drev han dette vekselbruket mellom nedtonet og rocka.

«Molotov» er noe midt imellom stilmessig. «Chaos and Clothes» er ei enkel og mild vise om oppbrudd, mens «Hope The High Road» er gitarbasert rock og avsluttende «Something To Love» er en countrylåt om fine barndomsminner - med kona på støttevokal.

Fortsetter det sånn kan isbell bli så stor han vil.

Jason Isbell & The 400 Unit spiller på Sentrum Scene 10. og 11. november, med Tift Merritt som support. Det blir de eneste norgeskonsertene i denne omgang.