Den nye nasjonalstaten

Nasjonalstaten i ferd med å bli globaliseringens hender og armer.

REDAKTØR I KLASSEKAMPEN Bjørgulv Braanen oppfordrer Randi Gressgård (Dagbladet 7/7) om å slutte «å leke seg med abstrakte kategorier» i forsøk på å skape en minoritetspolitikk med bred folkelig oppslutning. I motsetning til ham er jeg overbevist om at det trengs flere eksperimenter med nye «abstrakte» begreper for å kunne beskrive det nye i det som skjer i vår omverdenen. Nasjonalstaten er i endring - og med den forholdet mellom stat og individ. Den norske debatten er imidlertid preget av en sammenblanding av begreper der nasjon og opprinnelsesland brukes om hverandre. Opprinnelseslandstanken kan oppfattes som en form for nasjonalisme, men den er også et av globaliseringens viktigste ideologiske redskaper i dag. Denne tvetydigheten har ført til en begrepsforvirring i debatten, der Braanen er en av dem som bidrar til forvirringen.I artikkelen hans får man inntrykk av at arbeidsinnvandringen tjener kapitalistenes interesser og utgjør en trussel for norske arbeideres rettigheter. Siden Norges grenser bare er åpne for EØS-regionen må det være EØS-arbeidere som utgjør denne trusselen. Braanen forsvarer innvandringssynet sitt ved å peke på at «innvandringsspørsmål kan bli eksplosivt farlige og Theo van Gogh-drapet var kanskje en liten forsmak på hva som kan komme» (selv om dette ikke er relevant for EØS- arbeidsinnvandring). Videre begrunner han sitt ståsted med norske arbeideres «berettiget uro for egen framtid». Braanens uttalelser handler ikke om arbeid/kapital-konflikten, men om hvilke arbeideres rettigheter som skal prioriteres. Når han impliserer at han er mer opptatt av norske arbeideres «uro» enn alle arbeideres rett til mobilitet og rettferdig lønn trekker han etniske grenser rundt arbeiderrettighetene. Braanen er ikke alene. I Klassekampen (18/7) ser vi at også en profilert akademiker, Dag Østerberg, synes å ha falt for opprinnelseslands-kriteriet: «I dag er det kapitaleierne som dirigerer samfunnslivets retning, fagbevegelsen har mistet en god del oppslutning og politisk styrke, og innvandringen har også gjort det vanskeligere å organisere lønnsarbeiderklassen», sier han.

EKSEMPLER PÅ at nasjon og opprinnelsesland blandes sammen, finnes også i noen politikeres uttalelser. Den 16. april 2002 sa Odd Roger Enoksen at han vurderte «å legge frem et forslag om at nordmenn med innvandrerbakgrunn som begår alvorlige kriminelle handlinger, skal fratas statsborgerskapet og sendes ut av landet» (VG-nett, 07:34). Den 7. august 2002 sendte Erna Solberg til høring et forslag til endringer i utlendingsloven (ref: 02/4814), som innebar at utlendinger kunne sendes ut av landet uten dom «når det foreligger alvorlige grunner for å anta (skjellig grunn til mistanke om) at tredjelandsborgeren har begått alvorlige straffbare handlinger, eller det foreligger reelle indisier (konkrete holdepunkter) for at han har til hensikt å begå slike handlinger på en medlemsstats område». Enoksens uttalelse gikk ut på å innføre separate rettsprinsipper for innfødte nordmenn og norske statsborgere med innvandrerbakgrunn. Solbergs forslag handlet om å frata en internasjonalt anerkjent menneskerettighet fra innvandrere med bosettingstillatelse i Norge muligheten til å få prøvd saken sin i retten. Etter kritikk fra flere hold måtte begge trekke tilbake forslagene. I forbindelse med den nye utlendingsloven forsøker Erna Solberg igjen å innføre et ulovlig prinsipp om at statsborgerskapet kan tilbakekalles fra nordmenn med dobbelt statsborgerskap.

DET SOM aldri kommer frem i debatten rundt innvandringen er at selv om nasjonalstaten kommer til å eksistere i lang tid fremover har grunnlaget for dens eksistens blitt annerledes og mer tvetydig enn noen gang før: På den ene side må statene tilfredsstille borgernes behov for sikkerhet på grunn av økende terrortrusler etter 11. september. I denne prosessen for å tilfredsstille sikkerhetsmålene fortynnes borgernes rettigheter, og en fortynning av menneskerettighetene manifesterer seg i strengere flyktninge- og asylpolitikk. På den annen side, for å overleve og få sin del av godene i den stadig globaliserte verden - hvor maktforholdene i stor grad defineres ut ifra de store selskapenes interesser - må statene samarbeide med globale kapitaleiere. Særlig små rike stater tvinges her til å finne seg i allianser med globale maktsentre og bli pådrivere for en type globalisering som undergraver deres egen eksistens. Men i «krigen mot terror» finner dagens nasjonalstater også sitt nye «Hobbesianske» eksistensgrunnlag til tross for og på grunn av de pågående globaliseringsprosessene. Følgen er at de trenger borgernes samtykke i stadig mindre grad.

DENNE TVETYDIGHETEN har endret forholdet mellom stat og individ på en radikal måte. Mens vi borgere engang kunne kreve at statene hadde legitimitet gjennom vårt samtykke, fordrer statene nå at også individer skal ha legitimitet gjennom nasjonal, etnisk, religiøs, kulturell eller ideologisk tilhørighet. Dette fordi noen tilhørighetsformer blir oppfattet som en sikkerhetsrisiko så vel som en trussel for «vår levemåte» og «vår sivilisasjon». De individene som ikke tilfredsstiller statenes legitimitetskriterier blir behandlet som «kvasi-legitime» borgere. Dette er en bisarr ny vending i demokratiets historie hvor både stat og individ gjør gjensidig krav på at den andre parten skal være legitim etter bestemte kriterier. Demokratiets utvikling har historisk vært preget av en økende statlig legitimitet gjennom folkedeltakelse og en nedgang i statenes krav om individuell legitimitet. De siste årene har det skjedd en utvikling. Individuell legitimitet har aldri før vært et så eksplisitt krav i etterkrigstiden som nå. I dagens vestlige verden finnes det et felles minste kriterium for å definere et individ som en legitim eller kvasi-legitim borger: «opprinnelsesland».

I DAGENS globaliserte verden utgjør den immobile arbeidskraften og den mobile kapitalen en trussel for menneske-, borger- og arbeiderrettighetene. Opprinnelsesland som et kriterium for individuell legitimitet er et av globaliseringens ideologiske redskaper som brukes til å begrense mobiliteten for å bevare denne globale arbeid/kapital/produksjonsorganiseringen. En immobil arbeidskraft er lettere å predikere og styre. I denne prosessen er nasjonalstaten i ferd med å bli globaliseringens hender og armer. Det er ingen tvil om at nasjonalstaten også gjør sitt beste for å beskytte sine borgeres interesser. Når vi velger å basere våre argumenter på opprinnelsesland-kriteriet støtter vi ikke bare norske arbeideres interesser, men også en globaliseringsprosses som gir nasjonalstaten denne tvetydige rollen. Dette er et paradoks som forvirrer mange av oss. Og nettopp derfor er det viktig at en forsker som Randi Gressgård forsøker å finne en ny måte å diskutere innvandringsspørsmålet på.