Det måtte en bekmørk superheltserie til for å ta opp seksuelle traumer etter overgrep og manipulasjon, og gjøre det til noe av det skumleste du kan tenke deg. «Jessica Jones» tar utgangspunkt i en utrygghet som forbindes med kvinner, men som både kvinner og menn utsettes for. Resultatet, presentert gjennom tretten episoder av strømmegiganten Netflix, er hypnotiserende.

Jessica Jones, spilt av Krysten Ritter, er mer en antisuperhelt enn en superhelt. Hun er overmenneskelig sterk, men også tungt alkoholisert, bitter og upålitelig, og hjemsøkt av flashbacks fra en opprivende erfaring i fortiden. Den har noe å gjøre med Kilgrave, spilt av David Tennant, den dresskledde mannen som brøyter seg tilbake inn i livet hennes. Også Kilgrave har spesielle evner: Hvis han spør om noe, hva som helst, kan ikke den han spør, si nei. Denne bruker han blant annet til å tvinge folk til å begå gruoppvekkende selvmord og til å forgripe seg på kvinner. Jessica har åpenbart vært en av dem.