THRILLER: Jessica Jones (Krysten ritter) må nedkjempe en skurk med et spesielt våpen. Ingen kan si nei til det han ber dem om. Det åpner for en nyansert skildring av traumer og sårbarhet knyttet til overgrep. Foto: Netflix
THRILLER: Jessica Jones (Krysten ritter) må nedkjempe en skurk med et spesielt våpen. Ingen kan si nei til det han ber dem om. Det åpner for en nyansert skildring av traumer og sårbarhet knyttet til overgrep. Foto: NetflixVis mer

Den nye ødeleggelsen

Årets mest fascinerende superhelt er traumatisert av seksuelle overgrep.

Kommentar

Det måtte en bekmørk superheltserie til for å ta opp seksuelle traumer etter overgrep og manipulasjon, og gjøre det til noe av det skumleste du kan tenke deg. «Jessica Jones» tar utgangspunkt i en utrygghet som forbindes med kvinner, men som både kvinner og menn utsettes for. Resultatet, presentert gjennom tretten episoder av strømmegiganten Netflix, er hypnotiserende.

Jessica Jones, spilt av Krysten Ritter, er mer en antisuperhelt enn en superhelt. Hun er overmenneskelig sterk, men også tungt alkoholisert, bitter og upålitelig, og hjemsøkt av flashbacks fra en opprivende erfaring i fortiden. Den har noe å gjøre med Kilgrave, spilt av David Tennant, den dresskledde mannen som brøyter seg tilbake inn i livet hennes. Også Kilgrave har spesielle evner: Hvis han spør om noe, hva som helst, kan ikke den han spør, si nei. Denne bruker han blant annet til å tvinge folk til å begå gruoppvekkende selvmord og til å forgripe seg på kvinner. Jessica har åpenbart vært en av dem.

Med andre ord: Målet til skurken i dette universet er ikke verdensherredømme, men å overta og kontrollere et menneske. Han ødelegger ikke metropoler, han ødelegger andre på en måte som får dem til å føle at de ødelegger seg selv. I «Jessica Jones» blir dette en snedig inngangsport for å ta opp sårbarhet og ettervirkninger knyttet til seksuelle overgrep: Skamfølelsen over å ha latt seg utnytte, skyldfølelsen over å ha trådt den andre for nær, kampen for å bli trodd, frykten for den besatte forfølgeren som sverger aldri å gi opp jakten. Hensikten er først og fremst å skape en gysende intensitet, en tett thrillerstemning, et ubehag som gjør at mer uttalte paroler ville føles påklistret. Også i selve rammeverket ligger det noe svakt subversivt: Med sine vandringer i nattmørke storbygater og sin triste jazz på soundtracket, minner «Jessica Jones» om en klassisk film noir. Men her er privatetterforskeren med whiskyflasken i skrivebordskuffen en kvinne, mens den veldreide gjenstanden for den romantiske lengselen, som stadig glir unna, er en mann, Luke Cage (Mike Colter).

De to kanskje mest kritikerroste nye seriene som har kommet siden sommeren, «Jessica Jones» og «UnReal», har flere likhetstrekk. De leter etter det mørke og kravlende under velkjente sjangre: Superhelthistorien og reality-serien. De er skapt av kvinner og frontes av kyniske, vanskelige kvinnelige hovedpersoner, som ikke står tilbake for å manipulere og bedra selv, samtidig som de forsøker å verne seg mot samme behandling. De er illusjonsløse og seksuelt åpenhjertige, følsomme uten en flekk av sentimentalitet. Og ikke minst: De bruker det verste i mellommenneskelige relasjoner, paranoia, vold, vrangforestillinger og avhengighet, ikke for å moralisere men for å utforske, og skape fare. Jessica er et offer, men på ingen måte bare det. Skikkelsene i «Jessica Jones» kan kaste folk mange meter gjennom lufta, men det er ikke det farligste ved dem.