NY STIL: Amerikanske Ray LaMontagne beveger seg fra akustiske folk-ballader til psykedelia på albumet «Supernova». Foto: Barry Brecheisen / Invision / AP / NTB Scanpix
NY STIL: Amerikanske Ray LaMontagne beveger seg fra akustiske folk-ballader til psykedelia på albumet «Supernova». Foto: Barry Brecheisen / Invision / AP / NTB ScanpixVis mer

Den nye super-produsenten slår til igjen

Black Keys' Dan Auerbach rocker opp Ray LaMontagne.

ALBUM: Ray LaMontagne har kanskje vært på vei mot lydbildet på «Supernova» en stund, men det er åpenbart at produsent Dan Auerbach (The Black Keys) har forløst noe på hans femte album, akkurat som produsent Ethan Johns var med på å farge hans tre første album.

Det forrige albumet produserte LaMontagne sjøl. Ikke nødvendigvis noe galt med det, men dette albumet er et godt eksempel på hvordan en artist kan løftes til nye høyder.

Dr. John Auerbach er i ferd med å markere seg kraftig som produsent, etter å ha revitalisert Dr. John og preget platene til blant andre Michael Kiwanuka, Valerie June (co-producer), Lana del Rey og nå altså Ray LaMontagne.

«Supernova» er rett og slett lyden av den perfekte symbiose mellom artist og produsent.

Det virker som om Auerbach har fått fram en mer leken LaMontagne, som også bruker stemmen mer - og annerledes - enn på sine tidligere plater.

Mer offensiv «Supernova» er LaMontagnes første album på fire år. Den lett tilbakelente stilen er erstattet med en mer offensiv - og fengende og lett slentrende - stil. Det har ikke akkurat vært hans varemerke, snarere har hans innfallsvinkel vært melankolsk og mer dempet.

Variert - uten å sprike Sjangermessig spenner «Supernova» fra Tom Waits-inspirert rock (særlig åpningen på «Pick Up A Gun», som glir over i psykedelia a la tidlig Pink Floyd) til Laurel Canyon/California-folk a la Crosby, Stills & Nash og Jackson Browne («Julia», «No Other Way» og «Supernova»), country («Ojai») og lystig bossa nova-feeling («Airwaves»).

Likevel blir det aldri sprikende, bare variert og med en slags rød tråd.

Vis mer