Den nye superduoen

Isobel Campbell og Mark Lanegan går nærmest opp i hverandre på tredje servering.

ALBUM: Isobel Campbell og Mark Lanegan har gitt ut to fine album sammen tidligere, for to år siden var mange kritikere enige om at «Sunday At Devils Dirt» var blant det årets beste album.

Likevel føles det som at det er først på album nummer tre de har funnet den ultimate formelen som nærmest smelter dem sammen.

Campbell med sin sensuelle, nesten hviskende røst og Lanegan med en mørk og dyp røst som kan sammenliknes med Nick Cave og Leonard Cohen.

Harmoni Sammen har de funnet den totale harmoni.

Det kommer spesielt godt til uttrykk i juleorienterte «Time Of The Season», der stemmene finner hverandre litt på samme måte som Gram Parsons og Emmylou Harris gjorde det i noen klassikere av noen duetter på 70-tallet. 

Duoen er gjerne blitt omtalt som «skjønnheten og udyret».

Årsaken er nok det noe usannsynlige møtet mellom cellisten fra de skotske indieheltene Belle & Sebastian (Campbell) og den dype røsten med bakgrunn fra amerikanske Screaming Trees og Queens of the Stone Age — i tillegg til sterke soloplater.

Nå står bare skjønnheten igjen.

Varmere Duoplatene låter annerledes og atskillig varmere.

«Come Undone», et opplagt høydepunkt — med smakfulle strykere — ligger og duver mellom soul og kabaret, mens «Eyes of Green» har fått noe folkemusikkaktig over seg, særlig på grunn av Palle Hjorths nordiske trekkspilltoner (albumet er spilt inn i 13 studioer i USA, Skottland og Danmark).

Albumet har dessuten fått en feminin touch, noe som kan tilskrives at Campbell har produsert og sjøl står bak arrangementene.

Dessuten velger hun å synge alene på et par låter.

Den nye superduoen

Campbell har også skrevet de fleste låtene, men et annet høydepunkt er likevel den ene av to Townes Van Zandt-låter, «No Place To Fall» — her fantastisk duett-tolket av Campbell og gjestevokalist Willy Mason (som også synger på «Cool Water»).

Lanegan har fått en utfordrer!
 
Avslappende Bare den bluesorienterte «Get Behind Me» og instrumentalen «Hawk» bryter med harmonien, roen og melankolien som preger dette albumet.

Tittelåten passer på mange måter ikke inn og føles litt unødvendig, men det er greit at bandet får bråke seg ferdig — sånn at det øvrige materialet får stå ubesudlet.
 
Da passer James Ihas (eks-Smashing Pumpkins) antydning til gitarbråk i «You Won't Let Me Down Again» bedre inn.

Likevel — i det store og hele er «Hawk »ei sånn avslappende plate som får deg til å lure på om de egentlig sitter i stua og spiller og synger bare for deg.