Den nye verdensorden

INTERNASJONAL POLITIKK: EU må komme lengre frem på banen dersom viktige internasjonale utfordringer skal løses.

FREMVEKSTEN AV den nye multipolare verdensorden, der blant andre Kina, India, Brasil og Russland nekter å danse etter Vestens pipe, kan sette grå hår i hodet på noen og enhver. Ved første øyekast kan man fristes til å feire at den globale makten omsider blir mer spredt. Men i praksis ser vi samtidig at de internasjonale institusjonene går i lås. Verken FN, Verdens handelsorganisasjon (WTO), Verdensbanken eller Det internasjonale valutafondet (IMF) er rustet til å takle de endrede maktforhold. Paradoksalt nok blir det derfor stadig vanskeligere å finne globale løsninger på felles utfordringer, selv om verden veves tettere sammen økonomisk. De nye stormaktene nekter å følge de gamle spillereglene, og Vesten klarer ikke å komme dem i møte ved å gi dem den innflytelsen de ønsker.

DET HAR etter hvert begynt å demre for de fleste nordmenn at FN kanskje ikke fungerer som en slags verdensregjering likevel. Organisasjonen har ingen makt på det økonomiske feltet, og det er dette som virkelig teller på globalt plan.Siste nytt er at FNs integritet også er truet på menneskerettighetsområdet. Da den nye generalsekretæren Ban ki-Moon uttalte at det er opp til medlemslandene å bestemme om de skal praktisere dødsstraff, gikk det et gys gjennom flere enn Jonas Gahr Støre. Ban ki-Moon er i første rekke USA og Kinas mann. Reformen som skulle skape et mer effektivt menneskerettighetsråd i FN, endte med at flere av de landene med størst overgrep mot menneskerettighetene fikk plass.Verden får også nye rollemodeller. Både Kina og Russland demonstrerer nå at det ikke er noen nødvendig sammenheng mellom demokrati og økonomisk vekst, slik Vesten alltid har preket. Spesielt i mange skjøre u-land vil det være fristende å peke på sterke menn i Beijing og Moskva når de møter problematiske tider.

USA, KINA OG RUSSLAND forfølger i dag beinhardt sine nasjonale prioriteringer. På globalt plan bruker de sin makt til å blokkere resolusjoner, eller de nekter å signere eller ratifisere viktige konvensjoner. Ikke på noe felt fremstår de med progressive posisjoner knyttet til en forbedring og videreutvikling av de globale institusjonene som ble bygd etter andre verdenskrig.Tragedien i dette ligger i at en rekke viktige globale utfordringer fortsatt står uløst. Her er tre eksempler:· Den globale oppvarmingen blir stadig bedre dokumentert, men flere av de mest forurensende landene står utenfor Kyotoavtalen. · De enorme rikdommene som den globaliserte økonomien skaper, må bli synlige. I dag forsvinner ufattelige summer til skatteparadiser, og mange land sliter med å opprettholde velferdstatene. · Nye mekanismer må på plass for å hindre at nye finanskriser kan spre seg fra land til land - slik vi så i den ødeleggende Asia-krisen på 90-tallet.

AMNESTY ER EN AV mange NGO\'er som har konkludert med at pilene nå peker på EU. Unionen fremstår i dag som den suverent viktigste forsvareren av en internasjonal rettsorden, og bør i enda større grad våge å bruke sin makt globalt, mener de.EU er ledende på miljøfeltet og verdens største bistandsgiver. Rundt om i verden støtter de tallrike prosjekter knyttet til demokratisering, menneskerettigheter og fremvekst av et sivilt samfunn. Og EU har stor makt når de vil. Organisasjonen klarte å etablere Den internasjonale straffedomstolen (ICC) på tross av USAs motstand. Men EU er fortsatt i støpningen. Inkluderingen av de fattigere landene i øst har skapt økonomisk utjevning, men også problemer med den politiske koordineringen. Ta for eksempel Polens nasjonalisme og USA-vennlighet. Man må på ingen måte underkjenne den utfordringen som progressive krefter i EU står overfor når de kjemper for at unionen skal bli en global motkraft til USA, Kina og Russland.

NORGE BEFINNER SEG nå i den vanskelige situasjon at vår nærmeste allierte siden andre verdenskrig er blitt vår største fiende globalt, ved at USA blokkerer fremveksten av den internasjonale rettsorden vi ønsker. Samtidig står vi utenfor EU, og har ingen innflytelse når denne blokken utformer sin stadig bedre integrerte utenrikspolitikk.Om du spør en hver globalt engasjert europeer, fra partier i et spekter som tilsvarer den norske aksen fra SV til anstendighetsfløyen i Høyre, vil de si at et norsk EU-medlemskap ville være til stor hjelp for å styrke deres arbeid med å få EU tyngre på banen. Mange norske politikere deler deres oppfatning, men våger ikke si det. I mangel på adgang til viktige fora flyr Støre og Solheim som besatte rundt om i verden og lanserer stadig nye velmenende småprosjekter. De som utelukkende forholder seg til norske medier kan ledes til å tro at de faktisk har global innflytelse. Men alene har Norge i realiteten ingen mulighet til å endre noe som helst i forhold til de store spørsmålene som har med global styring å gjøre. Vi er uansett prisgitt den verdensorden stormaktene tillater fremveksten av. Det eneste valget vi har er om vi skal ha litt innflytelse innen EU eller ingenting utenfor.

DEN NYE GLOBALE virkeligheten tvinger oss til å se på verden med mer realistiske øyne. Noe av det første vi vil oppdage er at den klassiske doktrinen om slemme kapitalistiske vestlige land som utnytter de fattige, stemmer mindre og mindre. I dag er det faktisk slik at mange u-land anklager EU og USA for proteksjonisme - de krever økt markedsadgang på en rekke felt.Myndighetene i Beijing fører en nå en så kynisk kapitalistisk politikk, at innbyggerne trass i den økte veksten har mindre sosial trygghet enn amerikanerne. EU vedtok på sin side nettopp et tjenestedirektiv som fagbevegelsen applauderer, blant annet fordi offentlig sektor skjermes og en rekke andre bransjer holdes utenfor. EU er blitt en modell for mange fattige land, blant annet Den afrikanske union (AU). Og i Søramerika er det mange som mener at også deres regionale handelsblokker bør inkludere overføringsmekanismer a la EU som sikrer en mer sosial profil. I EUs utenrikspolitiske strategi heter det helt eksplisitt at de skal prøve å være et forbilde for andre. Men selv om de fremstår som ledende i kampen for å redusere CO2-utslippene betyr ikke det at andre følger etter. EU har foreløpig heller ikke mobilisert den kraften som trengs for å angripe skatteparadisene og det uregulerte finansmarkedet.Det er med andre ord helt nødvendig med en kraftig revitalisering av EUs utenrikspolitiske rolle. Alle meningsmålinger tyder også på at de vil ha den europeiske befolkningen bak seg, dersom de bestemte seg for å overta USAs rolle som sjefsarkitekt innen internasjonal institusjonsbygging. Sten Inge Jørgensens bok «Vesten mister grepet» lanseres i dag med debatt i hovedstaden, kl. 19.00på Oslo Mekaniske Verksted. Paneldeltakere er, foruten forfatteren, Janne Haaland Matlary, Halle Jørn Hanssen og Morten Aasland.