PÅ JOBB I FELTEN:  Sidsel Wold i den palestinske delen av Jerusalem. Påstandene om at hun og kollegene lyver framsettes ofte fra en sofa 3600 kilometer unna.
Foto: LINE FRANSSON/DAGBLADET
PÅ JOBB I FELTEN: Sidsel Wold i den palestinske delen av Jerusalem. Påstandene om at hun og kollegene lyver framsettes ofte fra en sofa 3600 kilometer unna. Foto: LINE FRANSSON/DAGBLADETVis mer

Den objektive fellen

Ropene på objektiv journalistikk er ikke bare et blindspor. Det er en felle.

Kommentar

Krig og konflikt skaper alltid dårlige vilkår for fri flyt av informasjon. Aktørene vil ha kontroll, ikke anstrenge seg for å respektere informasjons- eller ytringsfriheten. Vietnamkrigen var et vendepunkt. Medienes rapporter om krigens metoder og resultater endret den amerikanske opinionen. Samtidig uteble de militære og politiske resultatene. Til sammen førte det til et ydmykende nederlag for USA. Siden har alle krigsherrer praktisert streng informasjonskontroll. I moderne kriger er det bare en halv sannhet at makten vokser ut av geværløpet. Opinionen må også erobres. Da gjelder det å dominere den store fortellingen om krigen, den som skiller det onde fra det gode. Da sier det seg selv at journalistene er et viktig mål. Noen krigsherrer legger ikke skjul på det. Fire uker etter at Russland annekterte Krim, signerte president Putin et dekret som anerkjente arbeidet til 300 journalister for deres «objektive dekning».

Her hjemme raser det en debatt om dekningen av krigen i Gaza. NRK-reporterne Sidsel Wold og Odd Karsten Tveit anklages for manglende balanse i dekningen av krigen. TV2-medarbeideren Fredrik Græsvik får også kraftig kritikk. Det er verken merkverdig, uvanlig eller upassende at det blir stilt spørsmål ved hvordan medier og journalister utfører sine oppdrag. Tvert imot er løpende mediekritikk en sentral del av den offentlige samtalen. Og kritikken må gjerne være besk og direkte. Journalistenes og redaktørenes sentrale rolle i utvelgelse og fortolkning av nyheter tilsier at de skal tåle mer enn andre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den brottsjøen av beskyldninger og giftige karakteristikker de tre reporterne er blitt utsatt for, sprenger likevel grensene for hva som skal aksepteres. Samtidig er det viktig å prøve å forstå hvorfor dette skjer, og hva det betyr for journalistisk arbeid i krig og konflikter. Det mest påfallende er hvordan krigsreporternes øyenvitneskildringer trekkes i tvil eller stemples som løgn. At påstandene framsettes fra en sofa 3600 kilometer unna bomberegnet i Gaza, avføder ingen refleksjon hos slike aktivister. De vet likevel best. Videre er det tydelig at protestene er organisert og koordinert. Hovedbudskapet er at NRK og TV2 mangler balanse og objektivitet i sin dekning av krigen. Til sammen peker dette utover de tre reporternes dekning: Vi er vitne til en kamp om krigen som fortelling. Passende sannheter og fiendebilder skal etableres. Da må de fortellingene som strider mot målet demonteres og fratas legitimitet. Slik jobber alle aktører i konflikten i Midtøsten.

De siste åra har kravet om objektiv journalistikk blitt stadig mer vanlig. Det er et krav med to ansikter. På den ene siden en lengsel mot en objektiv virkelighet ("sannhet") som er uavhengig av budbringerens identitet. På den andre siden som forkledd herskerteknikk. Det objektive blir det som framstår som balansert og sant når herskermakten er vektstangens midtpunkt. Derfor tenderer såkalt objektiv journalistikk til å bekrefte makthavernes synspunkter og interesser.

Det har aldri eksistert noen objektiv journalistikk. Alle medier og journalister er filtre med kunnskaper og verdier som prioriterer og veier informasjonen. Det er heller ikke slik at alle standpunkter eller verdier fortjener like stor vekt. Krigsforbryteren kan ikke likestilles med sine ofre. Det er forskjell på rasisme og toleranse. Kjærlighet er bedre enn hat. Tusen raketter er verre enn hundre. Det stemmer ikke at formell balanse skaper sannhet. Hvis journalisten refererer mange kilder, men ikke undersøker påstandenes holdbarhet, er det til liten hjelp. Mange politikere kjenner sannheten i hva forfatteren Georg Johannesen skrev: «En må plassere misforståelsen tidlig i samtalen dersom en ønsker å få helt rett og samtidig ta feil".

Objektivitetens umulighet opphever ikke kravet til etterrettelighet, grundighet og mangfoldig kildebruk. Åpenhet om metoder, verdier, motiver og prioriteringer øker mediebrukernes mulighet til å kontrollere kvalitet og troverdighet. Det er en bedre vei enn det upartiske, kjønnsløse, refererende og lydige.