Den øde øye

Han ble en slager med Kings of Convenience og Röyksopp. Nå er Erlend Øye (27) helt alene.

Les anmeldelsen av Erlend Øyes debutalbum «Unrest» –DU KAN STOPPE akkurat her, sa Erlend Øye til taxisjåføren.

Han skulle ta oss tilbake til de beksvarte stundene i livet sitt. Den hengslete mannen med det røde hodet stabbet seg bortover gata. Snøflakene rant ned over brilleglassene hans. Vi hadde kommet inn over broa i Camden, London, vi hadde passert de triste brune murkolossene, de svære utemarkedene, forbi Bingoen og Leatherland. Og sirenene ulte og det var ufyselig og håpet var i ferd med å renne ut.

ERLEND ØYE var en masekopp. En outsider. Et mobbeoffer. Med de styggeste brillene i Bergen. Han ble kalt «gulrothode». Han ble slått til blods av engelske tenåringer. Nå er han ikke til å stoppe. I løpet av to år har han tatt det lavmælte fantomet Kings of Convenience til stjernene, han har sunget Röyksopp inn på hitlistene Europa over, med «Poor Leno» og «Remind me». Nå skal han gjøre alt alene. Han ville bare svippe innom den tristeste delen av fortida si før han fortsatte løpet mot toppen. Han ønsket bare å se skitten en gang til. Han sto der, i den hvite dunjakka fra 70-tallet og den rosa lua.

–Mange spør meg: «Hva er ditt verste år?» Det var det helvetes året 1998. Men jeg tenker også: uten det året hadde jeg ikke fått mine beste år.

–DET VAR DER jeg bodde. Oppe i andre etasje. Hos Enriko. En venn av min mor, sier Erlend. Det er først idet han kommer helt inntil huset han ser det:

–Det ser ikke ut som det går så bra for Enriko nå. Dette er det tristeste.

Det er bare skiltet igjen. Av Camden Brasserie. Det er en byggeplass, en rønne av sagmugg.

–Hva har skjedd her? spør Erlend mennene som river og bygger.

–Enriko er her ikke mer.

–Er han død?

–Nei, du finner ham et stykke nedi gata her.

Erlend trasker ned de gatene han har trasket opp og ned, år ut og år inn på jakt etter gjennombruddet.

På veien møter han brått på Kai. Kai fra Bergen. Rart – for veiene deres har krysset hverandre før. Akkurat der. I Camden Town. Det var vinteren 1997. Kai hadde kommet med bandet sitt tre uker før Erlend kom med sitt Peach Fuzz. De pleide å henge ut sammen. I disse gatene, i disse sjappene, i disse pubene. Med de samme knuste drømmene. Det er seks år siden nå. Kai står der fortsatt, vinteren 2003 nå, han står der på samme sted. Kai er tøff, han har oransje cordjakke, fin i sveisen. Han ser ut som en popstjerne. Men han jobber i skobutikk.

–Hvordan har det gått, Kai? spør Erlend. –Jeg spiller i et hardere band nå. Og du...? Det har gått bra for deg...

–For så vidt.

DET ER MENS vi fortsetter ned gatene, at Erlend sier det.

–Det er litt trist.

–Hva?

–Det med Kai. Og alle folka som kommer hit. Ikke for å være hoven. Jeg vil ikke være det. Men det går opp for meg mens jeg står her. Jeg har fått det til.

Men vi går her og leter etter den fortapte mannen Enriko. Og der.

–Herregud, sier Erlend.

Han oppdager det nå. Enriko har slått seg opp. Det er det han har. Slått seg opp til en prins i Camden. Han har hatt samme kurve som Erlend. Inne i nye Camden Brasserie kommer Enrikos bror, Julio, for å klemme.

–How is life for you my friend? spør Julio.

–Det går bra, både for mora mi og meg. Mora mi selger bilder i Bergen. Og jeg selger en god del plater. Jeg skal ut med min første soloplate nå.

–Really? How wonderful, sier Julio.

SEINERE KOMMER VI til puben Good Mixer. Det var britpopens – og hele pop-Europas sentrum. 1995, 96, 97. Det sitter to gamle menn der inne nå. Popen er død.

–Jeg var den største nerden som noensinne har vært i London. En innpåsliten freerider. Jeg hang ut her, prøvde å bli venn med folka i plateselskapet til Blur. Men de vendte meg ryggen. Det er så mye som har forandret seg. En gang var jeg bare han som solgte klær i en bod her, sier Erlend.

–OG SÅ VAR DET den butikken her, sier Erlend. Vi går ned en trapp. Den står der og glinser oppe i hylla. Sjutommeren hans. Bare én igjen. «The massively acclaimed Erlend Øye», står det på etiketten. Erlend er så stolt.

–Det var her jeg bestilte billetter til konserten med Belle and Sebastian den gangen, de var myke, men samtidig så intense. Det var her, på mange måter, at Kings of Convenience startet.

Og der borte, Camden Lock.

–Det var der, i den triste bygningen, vi holdt siste konserten med Peach Fuzz. November 1998. De personene som var der, syntes det var bra. Det var bare det at de var så få. Vi sleit slik, kom aldri opp det neste trappetrinnet. Det lå så utrolig mye høyere oppe.

På privaten var det også slik.

–Jeg flytta inn i en leilighet her med kjæresten min. Det gikk fint, før det gikk veldig dårlig. Jeg hadde flytta til London for å få til noe. Hun hadde flytta sammen med meg for å lage et hjem.

HAN HADDE FØLELSEN av å leve dette lommeruskaktige, ufullførte livet. Erlend Øye slutta i Peach Fuzz. Han flytta til Manchester.

–Det er slike avgjørelser som er dritt å ta. Men jeg skjønte en dag at jeg spilte i et band som var som sanden i Sahara. Kings of Convenience var noe annet. I London var det ingen som lettet på et øyelokk. I Manchester ga de uttrykk for at det var gøy å se en ny person, husker Erlend.

–Men oppe i denne ekstreme selvtilliten, blir jeg iblant usikker, pleier Erlend å si.

Det er denne tilstanden han lever i nå.

–Jeg er mer spent enn mange forstår, sier Erlend.

–Jeg synger ikke så mye som folk tror på Kings of Convenience-plata. Og i Röyksopp er jeg bare en bidragsyter. Jeg ser på dette som min ordentlige debut. Det er bare meg det står på nå.

Det er dette gylne soloformularet han snakker om:

ti sanger innspilt i ti forskjellige byer sammen med ti forskjellige elektroniske band. Han mottok bare et enkelt tema. Så laget han tekst og musikk over, dro til byene hvor artistene befant seg, for å gå i studio. Han sa det da han startet på ferden:

–Altså, de som driver med denne typen musikk, er stort sett flinke til én ting. De har ikke noe forhold til tekst. Ikke sant, de drar med seg en eller annen som de møtte på byen kvelden før, går i studio når de våkner og synger «I get the groove going».

HAN KOM TIL UDDEVALLA. Bergen. Berlin. Barcelona. New York. Shelton. Rennes. Roma. Connecticut. Og Turku.

–Jeg husker jeg landet på flyplassen i Turku, Finland, i oktober 2001. Jeg ble hentet der av en mann. Vi kjørte inn mot byen. Jeg satt der i bilen og tok meg selv i å tenke «jeg kjenner ikke denne personen jeg skal lage musikk sammen med. Men det er det jeg er så fornøyd med».

–Dette har vært et lite personlig sløydverksted. Det minner meg veldig om da jeg i sløyden i 9. klasse laget en sofa. Jeg brukte den ikke. Men det er ett eller annet ved det å få en stor idé. Ikke bare snakke om den, men sette den ut i livet, sier Erlend.

Han er så tynn, det er bare bein. Men han har fått bart.

–Det med barten. Jeg er lei av å se ut som jeg er 22 år. Jeg er 27 år. Og det er det jeg vil markere.

DET GRENSELØST HIPPE Fjords Magazine kom for å ta bilder av ham i morges.

–Fotografen hadde bestemt seg for at jeg skulle stå i en spesiell positur i to timer og fryse utenfor et museum. Denne fotografen fra dette ubetydelige norske magasinet. Nå føler jeg meg syk, sier Erlend.

Men han kan ikke stoppe nå. Snart kommer plateselskapssjefen Charlotte, en dannet fransk dame, for å hente ham. Hun kysser Erlend på begge kinn. De kommer til et exposurebyrå som på oppdrag fra de fremste klesmerkene og designerene i London, plasserer gratisklær på kjente artister. De har gått ned denne trappa før ham. Robbie Williams, David Bowie, Destiny\'s Child, Spice Girls. Det henger bilder av dem alle. Det er Erlend Øye nå. Han er så langt fra dette helvetes året 1998. Det er farlig tøft her. De kvinnelige stylistene drar Erlend inn i små rom.

–Jeg har funnet fram noen plagg til deg her, sier stylisten.

–Ja. Ja. Nei. Nei. Nei. Ja, svarer Erlend kjapt. –For å si det slik: jeg er ingen denim person. Det har du skjønt. Jeg liker det du har på deg, sier Erlend.

Stylitstdama rødmer.

–Neste gang kan du plukke hva du vil, sier hun.

–The future has arrived, smiler Erlend til henne, og legger til:

–Jeg trenger noe kult underwear også.

I DET DIGRE STUDIOET til BBC: «Every party has a winner and a loser», synger Erlend inn i mikrofonen. Lampen på veggen lyser rødt. Det lukter storhet, og det lukter England. Teknikerne drar godhistorier. På et skilt står det at «Bing Crosby made his last recordings in this studio, October 1977». Erlend Øye nå. Med det rare bandet sitt. Den sindige tyskeren Sascha, og de ikke fullt så sindige finnene Pertta og Mikko.

–De gjør selv meg til en vanlig og kjedelig person, sier Erlend.

BBC-sluggeren Tom Robertsson intervjuer Erlend på direkten.

–Vi er tre mennesker og fem maskiner. Med Kings of Convenience hadde jeg ekstremt få mulige problemer. Her er det bare mulige problemer, sier han.

DET ER DENNE kvelden han får den ferdige plata si i hånda. Det lille livsverket sitt. Han blir stående der på gulvet, i halvmørket, i BBC, uten å si noe. Han bare stirrer på albumet sitt.

–Jeg har venta jævlig lenge på det her, sier han stille.

–Jeg har denne enkle leveregelen. Det livet jeg lever, skal kunne være en film. En jeg har lyst å se selv.

Livet til Erlend Øye har vært en film. Sønn av en skuespiller, stesønn av en psykiater. Men vel så mye et produkt av sin kunstnermor, og formet av Bergen, av Gjøvik, av Asker og av verden. Egentlig vil han at filmen skal flate ut nå.

–Jeg vil nærme meg den livsstilen som Eirik i Kings og Convenience fører. Slå meg til ro. Og vokse fra meg denne rastløsheten, en gang for alle.

Erlend Øye turnerer i Norge fra 22. februar. Les mer på erlendoye.com

SOLO: Mandag kommer Erlend Øyes solodebut «Unrest». Vi ble med ham på en vandring på gamle tomter i London.
BART «Det med barten. Jeg er lei av å se ut som jeg er 22 år. Jeg er 27 år. Og det er det jeg vil markere.»
TURNE: Erlend Øye gjorde suksess med Kings Of Convinience. Nå går han sol og turnerer i Norge fra 22. februar.