Den offentlige portrettkunst

Portretter av kongelige, statlige og geistlige males i Norge som aldri før, men bakgrunnen til portrettet og kontaktene tåler ikke alltid dagens lys.

Jeg har vært utøvende billedkunstner i 20 år og utført over 50 portretter, offentlige som private. I denne artikkelen vil jeg utlevere noen av mine erfaringer med denne delen av kunstmarkedet og da spesielt forholdet mellom kunsten og det offentlige. I fjor høst ble det nevnt i Aftenposten at noen kvinnelige kjente politikere burde komme på veggen i maleriform. Utspillet kom fra Stortinget, og det at pressen i det hele tatt skriver om en offisiell portrettoppgave på forhånd, er i seg selv et unikum. Her er man nemlig ved sakens kjerne, for dette er et godt eksempel: Det ble ikke nevnt at kunstnere kunne søke om oppgaven, for dette er ikke vanlig i Norge. Billedhoggere blir invitert til utsmykningskonkurranser, men sjelden malere.

Nå eksisterer det aldri offentlig annonserte forespørselsrunder når det gjelder offentlige portretter, så la oss se litt nærmere på hvordan enkelte portretter er blitt til. Statsministeren og stortingspresidenten velger selv hvem som skal få oppgaven omkring sitt portrettoppdrag. Så da er det en fordel å ha et nært forhold til dem, dersom du som portrettmaler vil opp og frem i verden. Odvar Nordli valgte for eksempel naboen sin på Hedemarken, en lokal amatør, til å forevige sitt kontrafei.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På 80-tallet gikk Nerdrum-eleven Richardson ut i pressen med at han hadde 'vunnet' malerioppdraget om Kong Olav. Sannheten var en ganske annen.

Oppdraget ble aldri offentlig publisert. Kongehuset velger også selv. De spurte Nerdrum, som sa nei, hvorpå han av kunstpolitiske grunner 'delegerer' oppdraget til en fra sin innerste krets. En kunstner som aldri har vært representert på for eksempel Høstutstillingen, hvor hans modell Kong Olav var en hyppig gjest. Etter et slikt oppdrag 'baller' det på seg for kunstneren. Mange oppdrag strømmer inn. Ingen av disse oppdragene er heller publisert. Alt skjer i det skjulte, kontakter, kompiskjøring, kunstpolitiske avgjørelser, og det hele parfymeres ned som i rokokkotiden.

Alle må være med på dansen, meg selv inkludert. Jeg har selv gjort offentlige portretter som helt tilfeldig er kommet i min vei. Et eksempel er helfigur-bildet av Grete Waitz utført for Sportsklubben Vidar/Norges Idrettsforbund. Det er på Toppidrettssenteret. Jeg malte henne faktisk to ganger, da det viste seg at det første ble for stort. Universitetet i Trondheim hadde en politikk om 'ny' kunstner for hvert portrett. Jeg gjorde imidlertid fem på rappen, fordi de orket vel ikke lete etter en ny maler og de avgåtte rektorene hadde hopet seg opp.

Jan Thomas Njerve har gjort så mange portretter for det norske kongehus og Staten for øvrig at hans rolle som hoffmaler er hans viktigste inntektskilde. Dette er underlig å tenke på når vi i Norge har cirka 70 profesjonelle portrettkunstnere. Det er tydelig at ikke alle har like gode forbindelser. Malerinnen Ida Lorentzen ble invitert til å forevige Kongens signing i Trondheim. Hun tapte i den offisielle 'anbudsrunden' omkring signingen, men fikk likevel lov til å stille bildet ut i intet ringere enn Nasjonalgalleriet, men det var jo naturlig for hun er jo i slekt med Kongen.

En kunstner som brydde seg null om å pleie forbindelser var Arne Ekeland. Det fikk konsekvenser. Han tapte mange utsmykkingskonkurranser og gikk kanskje av den grunn i isolasjon. Den virkelige årsaken til at han er representert på så få offentlige vegger kan være hans ekstreme marxist-leninistiske oppfatninger. Stortinget prøvde å rette på denne tragedien ved å henge opp hans verk 'Frihetens søstre' i 1991. Da var verket 33 år gammelt.

Er det bare myndighetenes ansvar, eller må også kunstnerne selv bære en del av skylden for denne fremveksten av ukultur? Har det offentlige et sted å henvende seg med sine oppdrag? Min erfaring sier nei! Til tross for at jeg er organisert kunstner, har jeg enda til gode å få formidlet et statlig oppdrag gjennom enten Oslo Bildende Kunstnere, Norske Billedkunstnere, Kunstnernes Informasjons Kontor eller BONO for den slags skyld. De har vel annet å gjøre. I utlandet, for eksempel USA og England, har portrettkunstnerne egne fagforeninger, som 'Royal Society of Portrait Painters'. De har årlige utstillinger hvor priser og utmerkelser blir utdelt.

Her i Norge 'shopper' ikke oppdragsgivere rundt. Personvalget er viktigere enn kvalitet i vår hjemlige andedam. Dersom du er det tilfeldige navnet ved sekretærens skrivebord den dagen, kan du ha gode sjanser til å bli valgt. Kunstneren kan aldri aktivt søke et portrettoppdrag. Det vil virke uheldig. Kun kunst som de skal ha hjemme privat blir det lagt arbeid i å erverve seg.

Det kan mang en gang virke som det viktigste er å bli ferdig med saken slik at styremøtet kan fortsette uforstyrret. Her er nok et eksempel hvor stat og kommune svikter sin soleklare informasjonsplikt, som er festet i lovs form ellers i arbeidslivet. Hvorfor er det blitt slik? Svaret er ganske enkelt: Synet det offentlige Norge har på kunst og kunstnere - og det synet er gammelt!

Ved en anledning i moderne tid er det blitt utlyst en konkurranse, riktignok med en lukket invitert gruppe av kunstnere. Her er unntaket som bekrefter regelen, men dette er til gjengjeld det grelleste eksempelet: Kong Harald ble signet i Nidarosdomen i 1991, og kunstoppgaven i den forbindelse gikk uten problemer (Håkon Bleken vant). I Oslo var det også planlagt et stort maleri i forbindelse med Kongens edsavleggelse og det ble en selsom forestilling. En komité ble nedsatt (hurtigarbeidende) ledet av Stortingets utsmykkingsleder, nåværende fylkesmann Inger Lise Gjørv. Fem kunstnere ble invitert: Else Hagen, Kjell Torriset, Ludvig Eikaas, Odd Nerdrum og Svein Strand. Komiteens plan var lett å gjennomskue, og de møtte raskt på problemer. Nerdrum og Strand trakk seg. For noen i komiteen var spillet over siden Nerdrum var det opprinnelige målet. De satt igjen med fyllekalken. Andre i komiteen mente at Nerdrum var for dårlig og ikke skulle vært invitert i det hele tatt. Dårlige var visst også utkastene som ble levert av de innbudte, for etter en fremvisning til katastrofale anmeldelser ble alt forkastet og prosjektet stoppet. Trodde vi. Til slutt, som toppen av kransekaken, går komitémedlem og Nasjonalgalleriets direktør Knut Berg ut offentlig og sier at vi i Norge ikke har kunstnere som kan male klassisk!

Kaoset er komplett. Det var ingen enighet i juryen om at et eventuelt vinnerutkast skulle være konvensjonelt i formen. Det er i ettertiden underlig å tenke på når man ser hvilke kunstnere som ble invitert og hva slags stilart den enkelte representerer. Figurativt måtte det være, for Konge og Storting bør skimtes i penselstrøkene - helst. Eikaas reagerte med voldsomt sinne og avbrøt all videre kontakt. Pressen skrev om late, uinspirerte kunstnere som ikke kan tegne. Hvorfor ble slike kunstnere i utgangspunktet kontaktet? Svaret er nærliggende! Disse kunstnerne satt hierarkisk riktig til rent merittmessig for komiteen. Å velge en ung kunstner som kom fra intet, men som var knakende god, hadde vært utenkelig. Dokumenter fra dette havarerte statlige kulturprosjekt samler i dag støv i Stortingets kjeller i påvente av kulturhistorikerne. Men er prosjektet virkelig over?

Det er mye som ikke tyder på det, for tradisjonen forteller noe annet. Maleren Harald Dahl laget i sin tid hele syv- åtte versjoner av Kong Haakons edsavleggelse, som er slept ned til vår folkeforsamling på eget initiativ. Hovedbildet ble avduket på Slottet i 1960. En av de innbudte (refuserte) kunstnerne arbeider visst fortsatt på syvende året med Kong Haralds edsavleggelse og planlegger et 'comeback'. Tidligere leder for Stortingets utsmykningskomité Inger Lise Gjørv vil imidlertid holde kunstnerens navn tilbake fra offentligheten. Hun uttaler likevel at det faktisk i denne saken er fritt frem for hvem som helst i hele riket til å komme med sine personlige 'edsavleggelser'. Og som ikke dette er nok så har man i ettertid sett at man så gjerne også skulle hatt Kong Olavs løfte foreviget til lerretsduken. Arkivar Rønning tar imot, og penger har komiteen. Noen hver burde forberede sin lokale fargehandler på forestående materialinnkjøp. Jeg får si som Prøysen - «blanke ark og fargestifter tel».