Den onde moren

Sterke saker om kvinne på randen.

BOK: «Eg vil snakke om stygge mammaer. Mammaer som ikkje meistrar rolla si. (…). Mammaer som vil tenkje andre tanker enn barn og drit og mat og klede, julegåver, tørre støvler og regnvottar. Mammaer som vil vere vakre.»

Barnemishandling

Etter tittel og cover trodde jeg Kjersti Kollbotns romandebut var enda et litterært drops med en masete humoristisk tekst om en overstresset mor og karrierekvinne som koketterer med sin mislykkethet.

Men så er det noe helt annet. Dette er ei bok om en mor som takler morsollen så dårlig at hun stenger sin tre år gamle sønn inne på badet under en iskald dusj, mens datteren står vettskremt og ser på. En mor som ligger med den halvgamle rørleggeren ved siden av sine sovende barn. En mor som vandrer rundt nattetid på fortvilet leting etter et sted hun kan hoppe i døden.

Ulike dødsmåter

Moren i denne boka vil ikke være mor. Hun spekulerer over forskjellige måter å dø på, med eller uten sine to barn. Kollbotn spiller med andre ord ikke på gjenkjennelsesfaktoren for en moderne mor.

I skrivende stund ligger likevel tre artikler på nettet om barn som er sviktet: En åtteåring som muligens er mishandlet til døde av sin mors samboer. En annen mor som reiste fra sine to kranglete døtre på motorveien. Et par som forlot tre små barn på en restaurant.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Sobert språk

Vi får aldri riktig vite hva som er galt med moren i Kollbotns roman. Hun er alene uten at vi får vite noe om barnas far. Hun er ressurssterk, jobber i veivesenet som kontrollør, sjekker menn, gjør «rare» ting.

Men det er noe som gjør det vanskelig å overbevises om denne morens totale fortvilelse. Et slags misforhold mellom den litt absurde lettheten i språket, og kvinnens til dels grusomme handlinger. På den annen side er nok det bevisst gjort fra forfatterens side. Det sobre, likeframme og presise språket til Kollbotn er nok ment – og hun lykkes også til en viss grad med – å gjøre innholdet desto mer rystende.

Foreldremakt

Aller best er Kollbotn der hun formulerer hvor sårbare barn er. Hvor grusomt avhengige de er av sine foreldre, og hvor stor makt en far eller mor har over en barndom:

«Med ei einaste setning kan eg hogge barnet til med munnen, få det til å krympe til mindre enn ingenting. Eg kan seie ord som vil fylle dei for alltid. Ord som vil fylle tvil, ein tvil som det vil forsøke å fjerne på alle slags vis gjennom eit langt liv. Eg opnar munnen og seier: ’Eg er ikkje glad i deg. Det ville ha vore betre om du hadde døydd’.»