Anmeldelse: «Gruppen» - Mary McCarthy

Den originale «Sex and the City»

Mary McCarthys suksessroman fra 1963 er like medrivende nå som da den først kom.

BERØMT: Mary Therese McCarthy (1912–1989) var en amerikansk forfatter, kritiker og politisk aktivist. Foto: NTB Scanpix
BERØMT: Mary Therese McCarthy (1912–1989) var en amerikansk forfatter, kritiker og politisk aktivist. Foto: NTB ScanpixVis mer

«Sex and the City fra 30-tallet» har Mary McCarthys roman «Gruppen» blitt kalt. Jeg syntes sammenligningen virket søkt, men det skulle vise seg at den passet som en velpleid hånd i en Hermès-hanske.

Fokuset på en velstående venninnegjeng på Manhattan er det samme i serien som i romanen, fokuset på kvinnelig seksualitet, karriereambisjoner og romantiske drømmer likeså. Forfatteren bak «Sex and the City»-bøkene har også fortalt at hun var inspirert av McCarthys roman. Men der karakterene i TV-serien til slutt ender opp som parodier på seg selv, tar McCarthy sine på det varmeste alvor helt til siste side.

«Gruppen»

Mary McCarthy

5 1 6
«Dyptpløyende underholdningsroman»
Se alle anmeldelser

Intellektuell størrelse

Mary McCarthy (1912-1989) var selv en toneangivende kvinne i New York fra 1930-tallet. Hun ble uteksaminert fra den prestisjefylte kvinnecolleget Vassal nord i New York i 1933, akkurat som de åtte kvinnene hun skriver om i romanen. Deretter skrev hun seg inn i det viktigste litterære redaksjonene på Manhattan, som «The New York Review of Books».

Jeg ble først klar over McCarthy da hun, portrettert av skuespilleren Janet McTeer, kom svinsende inn i den tyske filosofen Hannah Arendts liv i filmen om sistnevnte fra 2012. Etter en syrlig start blir de to nære venninner og deres livslange korrespondanse er samlet i den anbefalelsesverdige samlingen «Between Friends». Men til tross for McCarthys lysende intellekt, eller kanskje nettopp derfor, er ikke «Gruppen» noen tung bok, selv om den er nesten 500 sider lang.

Kryr av mennesker – som Manhattan

«Gruppen» forteller altså om livet til åtte venninner fra de uteksamineres i 1933 til de, klart mer desillusjonerte, går inn i de skjebnesvangre 40-årene. Fortellingen beveger seg mellom kvinnenes ulike perspektiver og har ingen klar hovedperson. Det gjør historien stor og engasjerende, men også fort forvirrende.

Å skrive opp de ulike personenes navn og karakteristikker i starten er derfor i dette tilfellet en svært god idé. McCarthys forteller er en slags allestedsnærværende ånd som ser ut til å kjenne alle like godt, man får følelsen av at det er husånden fra deres fløy på Vassar som bekymret betrakter dem der de famler videre fremover i livene sine.

Ekteskapsproblemer, pengesorger, karrierefrustrasjoner og jakten på den ekte kjærligheten utbroderes i et klart og poengtert språk uten store, rosemalte setninger. Men innimellom dukker det opp både skjønne, sjeldne blomster og humoristiske oppsatser: «En lang flekk løp ned langs forsiden av den nydelige Lanvin-drakten hennes. Priss tok på flekkfjerner inni seg; den pertentlige sjelen hennes skrubbet i vei.»

Populærkulturelt gjennombrudd

Til tross for McCarthys status i intellektuelle miljøer, var det i 1963, da «Gruppen» utkom for første gang, at hun ble kjent for et virkelig stort publikum. Boka lå på The New York Times’ bestselgerliste i to år, og det var ikke bare de nære beskrivelsene av kvinnekropper og orgasmer, men også hvor mange likhetstrekk karakterene i boka hadde med virkelige mennesker, som fikk den til å skape overskrifter. Den mest sentrale mannskarakteren, norskættede Harald Petersen, hadde for eksempel mistenkelig mye til felles med McCarthys første ektemann, Harald Johnsrud.

Virkelighetslitteratur, som vi vel har døpt det nå, er langt fra noen ny oppfinnelse. Men McCarthy ville ha seg frabedt denne typen lesning, som hun sa i et intervju med The Paris Review: «Det jeg faktisk gjør er å ta ekte plommer og putte dem inn i en oppdiktet kake. Hvis du er interessert i kaken blir du rimelig irritert hvis folk vil fortelle deg hvilken sort den virkelige plommen er.»

Bedre drama enn på TV

McCarthys kanskje viktigste bedrift med «Gruppen» er å vise hvor mye kvinner, selv fra bemidlede klasser, led og drømte om noe større i de tunge 30-åra. Historiene er så fengslende at man ofte føler man leser noe helt lett, men så blar man straks over til tekstens mer satiriske og politiske sider. Som når kunstneriske og alternative Kay innrømmer: «Hun næret et slikt nådeløst hat til fattige mennesker, som ikke engang Harald hadde mistanke om, og som noen ganger skremte henne med sin kraft, som når hun betjente en trengende i butikken.»

Hilde Rød-Larsen har oversatt boka til et velflytende norsk som er godt tilpasset tiden boka er lagt til, uten at det blir for gammeldags. Derfor er det bare å lene seg tilbake og nyte de 463 sidene på norsk. Det tidligere medlemmet i Svenska Akademien, Sara Danius, har skrevet et innholdsrikt forord og minner oss indirekte på at smarte, elegante og skriveføre kvinner som Mary McCarthy heldigvis ikke er noe vi mangler heller i dag.