Den overlagte uvitenhet

«Det er et paradoks at vestlige massemedier og intellektuelle, med sine idealer om uavhengighet og kritikk, gjennomgående er så blinde for maktspråket i egen kulturkrets.»

Krigen i Kosovo er blitt oppfattet som innledningen til en ny æra i internasjonale relasjoner. Den populære oppfatning, formet gjennom informasjonskrigen, var at de vestlige demokratier følte seg moralsk forpliktet til å hjelpe vergeløse kosovoalbanere mot en barbarisk serbisk statsterror, ledet av en diktator som i sin antihumanisme kunne sidestilles med Adolf Hitler. Men i kampen mot nazismen kjempet vestmaktene også for sin egen overlevelse. Slobodan Milosevic var riktignok en «forbryter mot menneskeheten», men han rådde ikke over maktmidler til å true de vestlige demokratiers eksistens. Når det allikevel ble krig, var det av moralske grunner.

Dette bilde av krigen i Kosovo vant frem langt inn i de intellektuelles miljøer. Vaclav Havel lovpriste NATOs intervensjon som «den første krig som ikke er blitt ført i de nasjonale interessers navn, men snarere på vegne av prinsipper og verdier». NATO gikk til krig på grunn av omsorgen for andres skjebne, mente Havel; bombene falt over serbiske infanteristyrker, broer, fjernsynsstasjoner, vann- og elektrisitetsforsyninger «fordi intet skikkelig menneske kan stå og se på statlig organisert mord på andre mennesker». Den «siviliserte evolusjon» skulle endelig ha bragt menneskeheten til bevissthet om at enkeltindivider er viktigere enn stater.

Kan det være så vel? En av dem som ikke finner å kunne dele Havels optimisme, er den amerikanske dissident Noam Chomsky. I det kritiske søkelys han i sin bok «The New Military Humanism. Lessons from Kosovo» (London 1999) retter mot katastrofene på Balkan, fremtrer en grell motsetning mellom retorikk og realitet. Det er naturligvis ikke overraskende å finne Chomsky i denne posisjon; men en vant posisjon er ikke i seg selv diskvalifiserende, og som lingvist har han særlige forutsetninger for å kunne undersøke krigens verbale aspekt.

Et problem for dem som betrakter NATOs inngripen på Balkan som utslag av et humanistisk bevissthetssprang, en moralsk overskridelse til et nivå hvor vestlige demokratier ikke lenger er i stand til å «stå og se på statlig organisert mord», er at vestmaktene tidlig på 1990-tallet ikke bare stod og så på dødsleirene i Bosnia, men avskrev dem som nærmest uunngåelige utslag av balkansk galskap, en forvirret blanding av etnisk betinget borgerkrig og «blodhevn» (George Bush). Skal man tro Chomsky, var amerikansk etterretning på det rene med de serbiske forberedelser til angrepet på Srebrenica, men gjorde ingenting for å hindre nedslakting av 7000 sivile. Utdrivelsen av hundretusener serbere fra Krajina, til da det største enkelttilfellet av «etnisk rensning» i Europa siden 1940-tallet, skjedde ikke bare under vestmaktenes passive betraktning, men ble utført av en kroatisk hær utstyrt med amerikanske våpen.

Man må med andre ord gå ut ifra at det vestlige humanistiske bevissthetssprang fant sted etter Srebrenica og Krajina, altså litt utpå 1990-tallet. Men selv om man skulle regne med at denne moralske forvandling skjedde i 1998 eller 1999, slik at - for å nevne ett av mange mulige eksempler - USAs understøttelse av forbryterregimet på Haiti tidlig på 1990-tallet faller før den moralske revolusjon, blir det vanskelig å begripe at USA og NATO også etter sitt humanistiske evolusjonssprang fortsetter å gi aktiv støtte til Tyrkias statsterror mot landets kurdiske befolkning.

Overhodet inntar vestmaktenes rolle i den kurdiske konflikt en viktig plass i Chomskys resonnement, fordi det er så mange likhetspunkter mellom kurdernes forhold til Tyrkia og kosovoalbanernes forhold til Serbia. Begge befolkningsgrupper bebor et nokså etnisk homogent område innenfor en stat med maktbase i en annen etnisk gruppe; både albanere og kurdere var utsatt for kulturell undertrykkelse og statlig organisert terror; begge folkegrupper kjempet for sine rettigheter med våpen i hånd, både Tyrkia og Serbia kunne frykte en nasjonal løsrivelse. Den største forskjellen er kanskje at kurderne har vært utsatt for en meget mer langvarig og omfattende undertrykkelse enn kosovoalbanerne.

I dette tilfelle gjør vestmaktenes nye humanistiske moral seg gjeldende på paradoksalt vis, siden den tyrkiske statsterror utføres med USAs og NATOs støtte.

Nå tar det naturligvis litt tid å legge om gamle uvaner. Det kan vel ikke være galt å hjelpe kosovoalbanerne mot serbisk terror, selv om man deltar i terroren mot kurderne? Men vestmaktene visste at den statsterror som bombetoktene over Jugoslavia forega å skulle stanse, nettopp ved bombetoktene måtte bli intensivert. Den amerikanske NATO-general Wesley Clark beskrev det som «fullstendig forutsigelig» at serbisk terror ville øke etter bombeangrepene. Før krigen advarte den italienske statsminister om at et militært angrep på Jugoslavia ville føre til «mellom 300000 og 400000 albanske flyktninger». I tillegg til denne katastrofe, som også innfant seg, kom naturligvis alle de andre krigens forutsigelige redsler, ødeleggelsen av det sivile samfunn, uskyldiges død og lidelser osv. Man kan vel si at kosovoalbanerne fikk krigens terror i tillegg til statsterroren.

Men forstod Milosevic annet enn maktspråk? Etterhvert er det blitt kjent at NATOs krav under forhandlingene i Rambouillet var av en slik karakter at man knapt kunne vente at de kunne bli godtatt av noen motpart. Serbias alternativ til krig var å overlate ikke bare Kosovo, men hele Jugoslavia til NATOs styrker, og i tillegg regne med løsrivelsen av Kosovo. Mindre kjent er det at den serbiske nasjonalforsamling før krigsutbruddet tilbød forhandlinger om «vidtrekkende selvstyre» for Kosovo, med «likestilling for alle borgere og etniske grupper», samt internasjonal overvåkelse av at selvstyre og likestilling ble gjennomført. Dette forslaget, fremsatt den 19. mars 1999, ble ignorert av både vestlige regjeringer og massemedier, og bombingen tok til fem dager senere.

Hvis USA og NATO kunne ha oppnådd et internasjonalt overvåket selvstyre i Kosovo gjennom diplomatisk press alene, hvorfor slapp man da bomber, raketter og granater for 1 milliard dollar over Jugoslavia, og det med ødeleggelser bare i Kosovo for opptil 4 milliarder dollar? Chomsky hører ikke til dem som mener at spørsmålet inneholder sitt eget svar, altså at krigen var motivert i de fordeler den innebar for visse amerikanske næringsgrener. Han mener at USA og NATO valgte maktbruken for å vinne troverdighet som eksekutører av amerikansk globalt herredømme etter den kalde krigens slutt.

Nå er det ikke lett å vite hva som foregår i hoder og hjerter hos dem som innehar den horrible makt over verdens skjebne. Man hører bare hva de sier, og det er det som oftest lite sammenheng i. Men det ligger i det minste en objektiv logikk i maktens handlinger som vestlige intellektuelle burde kunne gjennomskue, istedenfor å legge seg flate for den militært motiverte retorikk.

Det er et paradoks at vestlige massemedier og intellektuelle, med sine idealer om uavhengighet og kritikk, gjennomgående er så blinde for maktspråket i egen kulturkrets. Her viser Chomsky til George Orwells forord til sin egen «Animal Farm ». Dette forordet er viet de forhold som i de frie samfunn leder til at upopulære ideer blir fortiet og upassende fakta holdt borte fra offentlighetens lys, uten at det er nødvendig å gripe til åpne maktmidler. Orwell taler om en «frivillig sensur», som Chomsky omskriver til «overlagt uvitenhet». De kjensgjerninger og forståelsesformer som bryter for sterkt med det almene verdensbilde, blir simpelthen oversett eller underkjent gjennom en grunnleggende vilje til ufullstendighet og usannhet.

I så måte er det symptomatisk at dette forordet ikke ble trykket da «Animal Farm» utkom i 1945, og at boken alltid er blitt oppfattet som en satire rettet bare mot de kommunistiske samfunn. Satiren kan få et noe annet innhold når man tenker på at forordet først ble offentliggjort i 1972, passerte ubemerket og allerede er glemt.