Krigen i Syria

Den pågår en stille revolusjon i Syria

Uten at verden får vite så mye om det, er det bygd opp velfungerende sivilsamfunn flere steder i opprørskontrollerte områder i Syria. Men aktivistene trenger hjelp og støtte.

Kommentar

TERRORBOMBING AV ALEPPO, ufattelige IS-overgrep, hundretusener av syrere omringet av president Bashar Assads regjeringsstyrker og utenlandske allierte, desperat mangel på sykehus og leger, død, sult og fortvilelse. Dette er det vi får se og høre om fra krigen i Syria. Men det finns en annen side som verken media eller utenlandske regjeringer bryr seg så mye om; det som skjer på grasrota i mange av områdene der Assad har mistet kontrollen.

DET SYRISKE SIVILSAMFUNNET var et hovedtema under en tre dagers møteserie på Litteraturhuset i Oslo nylig. To britisk-syriske forfattere, Robin Yassin-Kassab og Leila al-Shami, var blant deltakerne. De har skrevet boka Burning Country, Syrians in Revolution and War som ble utgitt tidligere i år.

-Verden må få øynene opp for det som skjer hundrevis av steder der lokale råd har tatt over myndighetenes jobb, og der det for første gang foregår en demokratisk utvikling, sa de to forfatterne.

Under opprørets første uker i 2011 dukket det opp organisasjonskomiteer i nabolag, landsbyer og byer over hele Syria. Unge kvinner og menn ga opp jobb og studier for å bruke sine krefter i kampen mot Assads diktatur. Aktiviteten foregikk i det skjulte. Mange ble fengslet og torturert.

ETTER HVERT som Den frie syriske hær og andre opprørsmilitser overtok mer og mer av syrisk territorium, kunne undergrunnsaktivistene komme fram i lyset. Mange av disse la grunnlaget for opprettelsen av lokale koordineringskomiteer. De var helt nødvendige for å kunne ta seg av det daglige styre og stell i det vakuumet som var oppstått. De tok seg av utdanning, helsestell, brannvern, politioppgaver, søppeltømming og vann- og strømforsyning, oppgaver som en stat eller et kommunestyre vanligvis tar seg av. Aviser uten Assad-propaganda dukket opp, både i papirutgaver og på nett. Lokale radiostasjoner ble etablert. Internasjonale hjelpeorganisasjoner kom etter hvert med i bildet.

-Vi visste ingenting om et selvorganisert sivilsamfunn. Vi måtte lære, sier den kristne syriske aktivisten Marcell Shehwaro fra Aleppo. Hun deltok også på arrangementene i Litteraturhuset, der hun blant annet fortalte om hvordan hun fra sitt eksil i Tyrkia er med på å koordinere undervisning for barn og ungdom i den bombeherjede byen. For det drives faktisk et slags skolestell i deler av det opprørskontrollerte Øst-Aleppo.

I FLERE AV de såkalte frigjorte områdene ble det holdt lokalvalg, de første frie valgene siden Bashar Assads far, Hafez, tok makta i 1970. I byen Yabroud, åtte mil nord for Damaskus, levde kristne og sunnimuslimer fredelig side om side, og det fortsatte de med etter at Bashar Assads sikkerhetsstyrker var kastet ut i slutten av 2011. Innbyggerne valgte et lokalråd som hadde ansvaret for byens administrasjon. Skoler og sykehus fortsatte å fungere, og det ble opprettet et trafikkpoliti. Unge mennesker plantet blomster og dekorerte offentlige plasser.

Høres dette ut som en solskinnshistorie? Ja, men slike ting fortelles av en rekke forskjellige mennesker på sosiale medier. Uansett er det viktig å tenke på at dette er én part i krigen som uttaler seg. Men det er en svært viktig part som fortjener å bli hørt.

Ifølge Robin Yassin-Kassab og Leila al-Shami fungerer fortsatt mange av de lokale rådene. Men det har skjedd mye en del steder.

I BEGYNNELSEN besto flere av koordinasjonskomiteene både av militssoldater og ubevæpnede aktivister. Etter hvert begynte dette samarbeidet å skrante flere steder, fordi militsgruppene ville kontrollere den sivile aktiviteten. I noen tilfeller mistet komiteene sin uavhengighet, andre steder ikke. Trolig har dette å gjøre med hvem som har den militære kontrollen og hvor preget områdene er av krigshandlinger. Ikke minst er det nesten umulig å ha et uavhengig sivilstyre i områder som er kontrollert av den såkalte islamske stat, IS, og andre ekstreme islamistgrupper.

Et blikk på nettsteder drevet av forskjellige syriske bloggere og aktivister viser både positive og negative elementer i utviklingen av et syrisk demokrati på grasrotnivå. Nettstedet syriauntold.com kan blant annet fortelle om hvordan mange journalister i opprørskontrollerte områder er utsatt for sensur, skremsler og vold. Dette skjer hovedsakelig på steder der ekstreme islamistgrupper har makta eller i områder som styres av kurdisk gerilja. Journalister må også i mange tilfeller utøve selvsensur.

PÅ DET SAMME nettstedet kan vi også lese en perioderapport fra 29. juli til 8. august, der det fortelles om at innbyggerne i flere landsbyer rundt Idlib startet en oppryddingskampanje etter at bombingen der hadde avtatt.

«Folk kom ut om morgenen og samlet søppel og ryddet opp på steder som var ødelagt av nylig bombing.»

Den stille revolusjonen fortsetter, tross russisk-syriske flyangrep og intense bakkekamper.