Første møtes sødme, og sødmen skal forståes bokstavelig:

Liten pike på bytur hånd i hånd med mamma'n sin. Veldig spennende og litt nifst, så mange mennesker trenger seg forbi og ser seg ikke for. Plutselig stopper en høy lys og veldig pen dame midt på Drammensveien. Hun har solen bak ryggen sin og stråler: «Hallo! Nei, så festlig, er det dere som er ute og går.» Og så snakker og ler mamma'n og damen masse så alle andre snur seg, snakker og ler nesten som en hel foss.

Det er nok ikke så rart, for det er akkurat det den pene damen heter: Foss. Wenche Foss. «Og du da», sier fossen under den store, svarte hatten som vipper lett når hun bøyer seg ned, «du liker vel ikke sjokolade, du? Nå skal vi se...» Opp av den vide kåpen med de store lommene trekker hun ikke bare sjokolade, men drops og til og med en kjærlighet på pinne! Og den lange hansken som klapper lett på kinnet er av mykeste skinn.

«Tusen takk, Wenche Foss», sa jentungen og neiet.

Det skulle hun fortsette med. Og det er det hun gjør her og nå.

Alt som er skrevet og sagt om Wenche Foss kan gjentas en dag som idag. Det er fordi det er glede i det.