Den perfekte primadonna

Idag er det Wenches dag! Det blir en strålende dag, det er helt sikkert. Ekte primadonnaer, og da snakker vi om teaterdisiplinens førstedamer, for det er bare der de hører hjemme, er alltid til å stole på. Idag skal Norge neie og si tusen takk!

Første møtes sødme, og sødmen skal forståes bokstavelig:

Liten pike på bytur hånd i hånd med mamma'n sin. Veldig spennende og litt nifst, så mange mennesker trenger seg forbi og ser seg ikke for. Plutselig stopper en høy lys og veldig pen dame midt på Drammensveien. Hun har solen bak ryggen sin og stråler: «Hallo! Nei, så festlig, er det dere som er ute og går.» Og så snakker og ler mamma'n og damen masse så alle andre snur seg, snakker og ler nesten som en hel foss.

Det er nok ikke så rart, for det er akkurat det den pene damen heter: Foss. Wenche Foss. «Og du da», sier fossen under den store, svarte hatten som vipper lett når hun bøyer seg ned, «du liker vel ikke sjokolade, du? Nå skal vi se...» Opp av den vide kåpen med de store lommene trekker hun ikke bare sjokolade, men drops og til og med en kjærlighet på pinne! Og den lange hansken som klapper lett på kinnet er av mykeste skinn.

«Tusen takk, Wenche Foss», sa jentungen og neiet.

Det skulle hun fortsette med. Og det er det hun gjør her og nå.

Alt som er skrevet og sagt om Wenche Foss kan gjentas en dag som idag. Det er fordi det er glede i det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men hvordan kan det ha seg at hun hadde lommene fulle av deilig, overraskende godterier akkurat den formiddagen, og sikkert mange andre plutselige ganger også? Nei, se det er et mysterium og en hemmelighet. Men ikke skal noen tro at sånt er tilfeldig, ikke for en profesjonell primadonna som Wenche.

Nå er selve betegnelsen «profesjonell» sterkt misbrukt i Wenches kongerike. Nordmenn må være et av de få folkeslag i verden som av pur imponerthet bruker ordet «profft» som superlativ. Å være profesjonell er i hvert fall i teatret en selvfølgelig faglig forutsetning for kanskje å lykkes. Tilfeldigheter er for amatører, nyrike, nybegynnere og slumpetreffere.

Wenche Foss vet vi, er så meget mer enn en profesjonell primadonna. Hun er en perfeksjonist i alt, absolutt alt, hun foretar seg. Alltid beredt, og alltid nitid forberedt. For er det noe vi alle, i alle yrker, i alle sammenhenger, kan lære av Wenche, så er det å arbeide. En prosaisk primadonna? Nei, en perfeksjonistisk primadonna, så absolutt! Med et ansvar i sine svar - for sitt eget strålende talent, for hver ny oppgave, for hver nye rolle, for hver sak hun engasjerer seg i, for ethvert publikum hun møter. Hvis det overhodet er noe gammeldags ved Wenche, så må det være denne grunnleggende respekt for sitt publikum, for sitt fag og sin funksjon. Slikt koster strengt slit. Ofte så meget at det ikke er noe å snakke om. At det samtidig forøker selve gleden, forvandles til en enestående generøsitet, det skal forbli et mysterium og en hemmelighet.

Vi som er hennes publikum, vi er forvent med at vi alltid kan stole på at vi blir overrasket og beriket. Når Wenche dukker opp, har hun alltid lommene fulle, alltid noe til overs.

Vi gratulerer med dagen, neier og sier tusen takk!

Annette Mürer

Wenche Foss