ONDSKAP:  Over 70 personer mistet livet i terrorhandlingene 22. juli. «Ondskap på dette planet må rasjonaliseres. Det er her ideologiene melder seg med sitt forløsende tilbud», skriver artikkelforfatteren.   Foto: Terje Bendiksby / Scanpix
ONDSKAP: Over 70 personer mistet livet i terrorhandlingene 22. juli. «Ondskap på dette planet må rasjonaliseres. Det er her ideologiene melder seg med sitt forløsende tilbud», skriver artikkelforfatteren. Foto: Terje Bendiksby / ScanpixVis mer

Den perverterte idealismen

Å sykeliggjøre Anders Behring Breivik kan bidra til å undergrave vår forståelse av totalitære ideologiers fascinasjonskraft. Det kan også svekke konfrontasjonen med hans ideer.

Få dager etter at Anders Behring Breivik er fengslet, er en debatt i emning. Hva er gjerningsmannens mentale tilstand? Forsvareren, Geir Lippestad, synes å ville basere sitt forsvar på at Breivik er gal. Men i NRK inntok han samtidig et mer nyansert standpunkt. Å gi Breivik status som mentalt forstyrret, er ikke det samme som å si han er strafferettslig utilregnelig. Det er nokså nærliggende å si Breivik har store personlighetsavvik, ja, antakelig betydelige personlighetsforstyrrelser. De kan kanskje grense til psykopatologi. Men det betyr ikke at han ikke forstår hva han gjorde. At han ikke innså innebyrden av sine handlinger. Og at han derved kan straffes.

Det grunnleggende problem nå er å etterspore røttene til Breiviks totale mangel på empati med uskyldige ofre. Hva er mekanismene som kan kaste lys over årsakene til at personer eller grupper, under bestemte vilkår, er villig til å løfte hele kategorier av mennesker ut av sitt «univers av moralsk forpliktelse»? Og attpåtil uten tegn til anger?

Vi lever på en tynn hinne av sivilisasjon. Under hvilke psykologiske, politiske og historiske vilkår brytes hinnen? Det er spørsmålet.

Jeg tror det er gode grunner til å holde psykiaterne i tømme her. Med sine rigide kategorier kan psykiatere lett finne det de ser etter, og det forblir uklart hva deres diagnoser utsier. Vi må ikke ende i en debatt om Breiviks sjelstilstander. For ja, det står klart at vi er konfrontert med grove tankefeil, tunnelsyn, forvridninger, usystematisk innsoping av innbyrdes kontradiktoriske idébrokker, virkelighetsfjernhet, moralske perversjoner, frelsesvisjoner, ønsketenkning, reduksjonisme, narsissisme og mental rigiditet. Dette er karaktertrekk som kan og bør belyses av psykologer og psykiatere. Men poenget er at disse karakterdisposisjonene, som vi strengt tatt ikke vet om Breivik faktisk har, møter et tankeunivers, en handlingansporende ideologi med et historiesyn og et verdisett som systematiserer, begrunner og skjerper slike personlighetstrekk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Overgangen fra personlighetsstruktur til handling, er det som bør oppta oss. Det er ulike nivåer her: Vekselvirkningen mellom tanke og handling, personlighet og samfunnsstruktur. Alle klassiske problemer i studier av politisk ekstremisme, «the politics of unreason» som det het i min studietid.

Å bombe regjeringsbygninger eller mennesker i skyskrapere, utgjør én type ondskap. Man kan kanskje kalle denne type ondskap abstrakt. Denne type ondskap kjennetegner de fleste terrorhandlinger, enten de kommer fra venstre eller høyre. De krever ikke stort mot, bare litt teknisk kunnen. Basalt sett er de utslag av feighet.

Men å myrde på kloss hold, ansikt til ansikt, fordrer en vilje eller et forsett og en kynisme som må forklares ved noe mer enn blott og bart personlighetsstruktur. Ondskap på dette planet må rasjonaliseres. Det er her ideologiene melder seg med sitt forløsende tilbud. Som morder Breivik sa det: «Dette er grusomt, men nødvendig». Hvorfor?

Anders Behring Breivik følte seg under en tvingende nødvendighet. Han er det klassiske eksempel på pervertert idealisme: Grusomhet i en større saks tjeneste. Denne posisjonen, en ekstrem variant av at målet helliger middelet, er felles for alle revolusjonære, enten de kommer fra høyre eller venstre. Bare tenk på kynismen overfor menneskelig lidelse hos en Stalin, en Mao, for ikke å snakke om en Pol Pot.

BREIVIK ser seg selv bare som et redskap i den polariserte virkelighet hans ideologi byr ham. Han ofrer seg for den, men tar ikke sitt liv. «Chicken», vil noen si. Det ville han antakelig ha gjort om religionen hadde spilt en mer direkte personlig rolle i hans tankeverden. Nå synes kristendommen mer å være et underliggende element i det han omtaler som europeisk «kultur». Skjønt det litt selvgode kristelige Norge har godt av å bli minnet om at det ikke bare er islam og jødedom, men også deres egen religion, som lett kan la seg bruke som mobiliseringskraft for slike handlinger. Årsaken er enkel: Alle de monoteistiske religionene mener de har sannhetsmonopol. De skiller mellom de frelste og ufrelste, de rene og urene. Det gjør dem potensielt totalitære. Samme skiller foretar Breivik også. Det er det rene samfunnet han vil ha, og bestemme selv hva denne renhet skal bestå av. Fundamentalisme er ikke reservert islam.

Politiske ideologier er gigantiske forenklingsapparater. De reduserer virkeligheten til enkle, gripbare marsjordrer. Nettopp fordi virkeligheten forenkles så ekstremt, blir det enklere å gripe inn i historiens strøm. I den grad Breivik tenker, tenker han i århundrer og i historiske trender. Han har den rette innsikten. Han må redde Europa fra de urene horder, islam. Han har sivilisasjonskatastrofens perspektiv, endretiden er nær.

Breivik har avlurt historien dens indre mekanismer. Her ligger et også ekko av Samuel P. Huntingtons teori om sivilisasjonenes nødvendige sammenstøt. Breivik har lest bredt, men det er også alt han har lest. Narsissismen er øredøvende. Breivik er den utvalgte. Frelsesvisjonen er også øredøvende, slik Johan Scharffenberg analyserte Adolf Hitlers profetier og fikse ideer så tidlig som i 1933.

Det er i det hele tatt et trekk ved Breiviks manifest at det systematisk filtrerer vekk motforestillinger. Dokumentet er uhyre selektivt i bruken av tankeforbilder og er stort sett et makkverk fra et intellektuelt synspunkt. Breivik vulgariserer tenkere etter det som passer ham. Han har da også systematisk unndratt seg miljøer hvor han ville møtt motstand. Han er «the true believer», hermetisk selvdyrkende i sitt tunnelsyn og derfor så handlefør.

Slike folk finnes det mange av. Forsøkene på å begrense et slikt tenkesett og voldsbruk til høyresiden er kunnskapsløst. Europeisk venstreside har også lange tradisjoner her, les bare historieprofessor Øystein Sørensens siste bok om drømmen om det fullkomne samfunn. Den viser hvor tidlig for eksempel Marx og Engels tenkte på utryddelse av uverdige og «tilbakeliggende» folkeslag.

Det kan være rett at politisk vold alltid er kommet fra høyre - i Norge. Men hvem tør fortelle oss i dag hvor nær AKP (ml) var til å si ja takk til tilbudet fra RAF i Tyskland om terroristisk bistand på 1970-tallet. Svaret ble nei. Hvorfor? Moralske grunner? Vurdering av at vold var unorsk? At det ikke ville føre frem nå? Kanskje senere? Var det ikke maoistenes fremste kvinnelige leder som sa det så bedårende: «Vi vil revolusjon, men ikke skade noen». En slik himmelropende naivitet kan bare komme fra mennesker som ikke vet hvilket tankestoff de bader seg i. Og hvilket selskap de er i.

Vi markerer 50-årsminnet for Eichmann-saken i Jerusalem i år. Visse paralleller til den kan være opplysende. Adolf Eichmann og hans sjef Heinrich Himmler drepte aldri personlig. Og Eichmann ville ikke ha det sittende på sin ære at han hadde drept en jødisk gutt som stjal epler fra hagen hans i Budapest (israelerne frafalt dette punktet i tiltalebeslutningen). Eichmann ville være «anstendig» og bare myrde i statens tjeneste. Under ordre. En slik «rasjonell» vold brøt nemlig ikke med hans hverdagsmoral. Massedrap i en overindividuell idés tjeneste - parallellen til Breivik er åpenbar.

Mer enn det, arkitektene bak Endlösung orket knapt å være til stede ved gassing og skyting av jøder. Eichmann kastet opp ved slike anledninger, som ikke var mange. Utviklingen av Zyklon B-gassingen, anført av blant annet Eichmann, kom fordi det ble en for stor belastning for drapsgjengene å konfronteres ikke minst med mord på barn.

Men evnen til medlevelse med ofrene, å se dem som mennesker som du og jeg, ble avgjørende svekket gjennom nazismens brennemerking av jødene som undermennesker og riksfiender. Å drepe dem var «nødvendig». Grusomt, men nødvendig. Å kunne se hauger av lik og likevel beholde anstendigheten og pliktfølelsen, det var sinnbildet på den moralske tysker, sa Himmler. Av-humanisering er her et nøkkelbegrep. Kategorisering og brennemerking skaper den moralske kulde som var nødvendig, på Utøya som så mange andre ganger i det 20. århundre.

Vi ser denne mekanismen i særlig ideologiserte konflikter, for eksempel under den spanske borgerkrigen. Der ble hele kategorier blinket ut for kollektivt drap, for eksempel nonner og prester fra venstre, «marxister» av alle slag fra høyre. Det er symptomatisk at Breivik bruker begrepet «marxister» slik mellomkrigstidens nazister gjorde det, som en sekkebetegnelse uten noe reelt innhold annet enn det propagandistiske.

Adolf Eichmann ble naturligvis mentalundersøkt. Det den vesttyske regjeringen fryktet mest, var at han skulle utleveres til Forbundsrepublikken og så bli erklært sinnssyk, strafferettslig utilregnelig. Klassisk er utsagnet til den israelske rettspsykiateren som undersøkte ham: «Eichmann er normal, i alle fall mer normal enn det jeg føler meg etter denne undersøkelsen». Hannah Arendts uttrykk var at Eichmann var stinknormal. Det var her hans banalitet lå.

Anders Behring Breivik er som et læreeksempel på den totalitære mentalitet. Å kalle ham «fascist» er å gjøre det enkelt for seg. Dette er en forutsigbar muskeltrekning fra enkelttenkende forfattere fra venstre som bruker et begrepsapparat fra Kominterns tid fordi de ønsker å isolere sin posisjon fra anklager om at de har remmer av samme hud.

Nå gjelder det å holde på visjonen om at mangfold, ikke renhet. Det er det som er det menneskelige, det som er verdt å kjempe for.