Få dager etter at Anders Behring Breivik er fengslet, er en debatt i emning. Hva er gjerningsmannens mentale tilstand? Forsvareren, Geir Lippestad, synes å ville basere sitt forsvar på at Breivik er gal. Men i NRK inntok han samtidig et mer nyansert standpunkt. Å gi Breivik status som mentalt forstyrret, er ikke det samme som å si han er strafferettslig utilregnelig. Det er nokså nærliggende å si Breivik har store personlighetsavvik, ja, antakelig betydelige personlighetsforstyrrelser. De kan kanskje grense til psykopatologi. Men det betyr ikke at han ikke forstår hva han gjorde. At han ikke innså innebyrden av sine handlinger. Og at han derved kan straffes.

Det grunnleggende problem nå er å etterspore røttene til Breiviks totale mangel på empati med uskyldige ofre. Hva er mekanismene som kan kaste lys over årsakene til at personer eller grupper, under bestemte vilkår, er villig til å løfte hele kategorier av mennesker ut av sitt «univers av moralsk forpliktelse»? Og attpåtil uten tegn til anger?

Vi lever på en tynn hinne av sivilisasjon. Under hvilke psykologiske, politiske og historiske vilkår brytes hinnen? Det er spørsmålet.