Den politiske romanen

LITTERATUR: I forrige uke lanserte Gyldendal sin konkurranse om politiske romaner. Reaksjonen fra toneangivende litterære miljøer ble sterkere enn vi hadde ventet. Vi tar det som et tegn på at vi har truffet en nerve, og at vi faktisk trenger å lufte litt i det litterære huset. Helt misforstått, sier Morgenbladets Bendik Wold. Gammeldags og snevert, mener Syn og Segns Hilde Sandvik. Blant forfatterne mener Nikolaj Frobenius at konkurransen kommer for seint og Anne Oterholm at utlysingen er barnehageaktig. Men hvem er det egentlig som misforstår og er gammeldags her? Er det virkelig snevert å be om romaner som handler om det samfunnet som omgir oss?Bendik Wolds viktigste innvending mot konkurransen er at den politiske romanen allerede fins: Alle romaner handler om politikk, sier han, på samme måte som enhver roman kan sies å handle om individet og eksistensen. Og det er jo vanskelig å motsi, nettopp fordi utsagnet er så selvinnlysende og velmenende at det blir helt meningsløst. Alt handler om alt, og la oss for all del unngå å stikke hodet fram å forsøke å snakke om forskjeller.

HVIS VI HEVER blikket litt og ser i fugleperspektiv på norsk skjønnlitteratur siden sosialrealismens dominans på 1970-tallet, er hovedtrenden ganske tydelig: Vi får mer intimsfære (familien), mer underholdning (krimbølgen) og mer estetisering (språkromanen). Vi er lykkelige for nesten hver eneste roman som er utgitt her i landet. Det er disse som utgjør den imponerende kvaliteten i norsk litteratur per i dag, som vi er stolte av og som vi eksporterer i store mengder til utlandet.Og det ville selvsagt være feil å benekte at det politiske finnes også i dagens norske romaner. Nikolaj Frobenius har soleklart rett når han sier at det er mindre allergi mot det politiske i litteraturen i dag enn på 80- og 90-tallet. Men er det ikke et langt skritt derfra til å hevde at utlysingen kommer for seint og at «politikken og litteraturen har smeltet sammen»? For dem som tilhører de indre litterære kretser ser det sikkert slik ut. De får sin virkelighet beskrevet i omfattende deler av dagens samtidslitteratur. Men hva med alle dem som ikke får det? Det er forbløffende hvor mange områder i den store norske virkeligheten som sjelden, eller aldri, kommer til uttrykk i bøkene på norske forlags skjønnlitterære lister.

VI TROR PÅ litteraturen, vi tror det er viktig at den tar opp i seg alle livsområder. Det er for få av bøkene som utgis i dag som beskriver makrostrukturene, de overgripende økonomiske føringene, konsekvensene av teknologisk utvikling - kort sagt, utvekslingene mellom individ og samfunn i dag, i Norge og i verden. Selvsagt blir ikke en roman mer eller mindre politisk av å handle om trålerkvoter, selvsagt er det ikke nok å skrive om IP-telefoni for å innreflektere den moderne teknologiske virkeligheten som omgir oss. Men kanskje det hjelper? For hva skal man si om en ung samtidslitteratur som verken tar opp i seg tilværelsen på Snøhvit-feltet eller den enorme geopolitiske virkeligheten som ligger til grunn for at det i det hele tatt finnes et Snøhvit-felt? Som ikke skriver om det som skjer i Mehamn når fiskemottaket legges ned. Som ikke skriver om det å være bonde i et industrialisert jordbruk, om utdanningstrenden blant annengenerasjons innvandrere eller om rasjonalet bak å si opp 150 medarbeidere i en lønnsom bedrift. For eksempel. For det romanen kan, det romanen kanskje er alene om å kunne, er å koble enkeltskjebner til disse svære, komplekse saksområdene. Litteraturen har evnen til å framstille andres liv for oss, få oss til å oppleve dem som om de var våre egne. Vi kan gå til bøkene og lære å kjenne hvordan det er å leve i en helt annen hverdag enn vår egen.

SKAL MAN mene at romanen har en rolle å spille også i den store politiske samtalen, hvis den ønsker å ytre seg om makt, hvis den vil ha innflytelse, tror vi at den må være til stede også her. Den norske maktutredningen har resultert i over 100 ulike publikasjoner, om eldre og helse, religion og makt, digital makt og samisk offentlighet. Vi frykter at det er symptomatisk at ikke en eneste av disse publikasjonene tematiserer litteraturen som maktpolitisk felt. Vi er redd norske litterater skriver seg vekk fra samtaler med makten.Vi vil gjerne stimulere til at romanen fortsatt skal bety noe utenfor de rene litterære kretsløpene. At romanen kan bidra til en samtale der også ingeniører, næringslivsfolk og politikere av alle avskygninger og aldersgrupper ønsker å delta. Og ikke minst: At engasjerte, talentfulle mennesker kan se på romanen som en viktig arena for påvirkning av samtida. Vi frykter at en langvarig vending mot estetisering og intimisering kan true med å marginalisere skjønnlitteraturen og gjøre romanen mindre viktig som uttrykksform. Derfor har vi utlyst en romankonkurranse der vi etterlyser nye måter å speile det politiske på. Bøker som tar på alvor at vi er mennesker, omgitt av strukturer som er større enn oss, som preger livene våre. Kort sagt: som skildrer den store, håndfaste og helt uhåndgripelige virkeligheten. Dette tror vi romanen kan bedre enn alle andre medier.