Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Den politiske rosehagen

68-opprøret førte til varige, frihetlige samfunnsendringer. Det hadde også autoritære sider, og bar i seg kimen til høyrebølgen, skriver John O. Ege land .

Kommentar

Det er 50 år siden opprørene i 1968 og det holdes dommedag over de mange politiske prosjektene som sprang ut i tiåret som fulgte. Fasiten er ofte preget av sensorenes politiske ståsted. Som deltakende observatør i denne urolige perioden (se fotnote), er jeg heller ingen upåvirket røst. På den annen side er det maktkritiske perspektivet en sentral del av 68-ideene, og det kan brukes både innover og bakover. Min hovedkonklusjon er at 68-opprøret var langt mer sammensatt og komplekst enn mange kritikere vil ha det til. Og at arven har satt varige spor i dagens samfunn som berører alle mennesker. Arven etter 68-generasjonen er verken helt hvit, helt svart eller særlig rød.

Det er viktig å forstå at protestene i 1968 var et fenomen som slo til i store deler av verden, både i demokratiske og totalitære stater. Studenter og annen ungdom spilte en sentral rolle, men også andre sosiale grupper var sterkt involvert i land som Frankrike, Tsjekkoslovakia og India. Dette er året da Robert Kennedy blir skutt, Richard Nixon velges til USAs president og Sovjet invaderer Tsjekkoslovakia og knuser de sosiale reformene i Praha-våren. De politiske rystelsene som etterhvert finner sted i vestlige land - også i Norge - springer ut av en antiautoritær bølge. Den retter seg først mot strukturer og hierarki i skolevesenet og på universitetene, men sprer seg raskt og med voldsom kraft til nye samfunnsområder. Kravet om større personlig frihet tenner en ild som politiserer den private sfæren. Det kommer krav om en ny og kritisk logikk på områder som før var preget av konsensus eller stillestående moral. Alt blir politikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne politiske knoppskytingen skjedde i flere retninger. Kampen mot Vietnam-krigen og vestlig imperialisme, kolonialisme, apartheid og atomvåpen var sentrale sammenbindende faktorer. Innover mot eget samfunn rettet sinnet seg mot politiske systemer som trass i demokratiske verdier hadde stivnet i urørlige maktblokker og klassesamarbeid. Det politiske rommet ble opplevd som trangt og ubevegelig. Behovet for et større rom med plass for nye politiske tanker og kanaler, og ny livsførsel, ble opplevd som akutt.

Miksen av ny politikk og nytt liv førte til politisk fornyelse som ikke bare lever i beste velgående, men som er gått inn som sentrale fellesverdier i det norske samfunnet. Den nye kvinnebevegelsen og større seksuell frihet åpnet portene for en ny feminisme, likestilling og for seksuelle minoriteter. Økologi og miljøvern var med på å skape grunnlaget for den grønne sektoren i vitenskap og politikk. EU-kampen i 1972 ble vunnet, bl.a. som et resultat av en allianse mellom distriktene og det nye venstre. Parallelt grodde det fram ny organisering og ny politisering av kunsten. Noen stikkord: Forsøksgym, Pax forlag, den anarkistiske Gateavisa, Vømmøl og en ny generasjon forfattere: Dag Solstad, Tove Nilsen, Edvard Hoem, Toril Brekke, Jon Michelet og mange flere. Et varig spor som ofte oversees er radikaliseringen av Den norske kirke. Radikale teologer fikk en innflytelse som er ført videre inn i vår tid.

I et historisk balanseregnskap må også utgifter og konkurs regnskapsføres. To fenomener i 68-opprørets ytterkanter er mest synlige. Det ene er hippie-bevegelsen og det ultraliberal synet på narkotika. Det var blindspor som førte til mange tragedier. Viktigst - særlig i Norge - var framveksten av den totalitære marxist-leninistiske bevegelsen. Tallene varierer, men kanskje hadde så mange som 10 000 personer en direkte forbindelse til ml-bevegelsen. AKP (m-l) var et kaderparti med hemmelig medlemskap. På 80-tallet gikk store deler av ledelsen og utvalgte kadre under jorda for å forberede seg på folkekrig mot Sovjet. Stalinistene hadde mistet all kontakt med norsk virkelighet, men rakk å forgifte store deler av den politiske venstresiden. Bevegelsen var blitt et politisk science-fiction prosjekt.

Slik viser 68-fenomenet at det er kort vei fra idealisme til totalitær tankegang. Den mest varige del av arven er likevel større frihet for enkeltmenneskene. Samtidig har det vist seg krevende å forene denne friheten med solidaritet. I sin modne form har den utviklet seg til individualisme med svakere bånd til fellesskapet. I jubileumsåret bør høyresiden sende en varm takk til 68-generasjonen.

Fotnote: Artikkelforfatteren var leder i Norges Gymnasiastsamband (Elevorganisasjonen) 1970/71 og satt i sentralstyret i SFs Ungdom 71/72.