MOTSATTE STRATEGIER: Med sin personlighet, medietekke, celebritet og en sjelden villighet til å være kontroversiell søker Trump å dominere valgkampdekningen. Clinton vet at avvik fra sitt vante budskap og verbale mageplask blir toppsak, og satser på innøvde formuleringer og regisserte utspill, skriver Hilmar Mjelde. Foto: Mary Altaffer og Chuck Burton / AP / NTB Scanpix
MOTSATTE STRATEGIER: Med sin personlighet, medietekke, celebritet og en sjelden villighet til å være kontroversiell søker Trump å dominere valgkampdekningen. Clinton vet at avvik fra sitt vante budskap og verbale mageplask blir toppsak, og satser på innøvde formuleringer og regisserte utspill, skriver Hilmar Mjelde. Foto: Mary Altaffer og Chuck Burton / AP / NTB ScanpixVis mer

Den politiske tikampen i USA

Donald Trump og Hillary Clintons mål er ikke å vinne flest stemmer, men flest valgmenn.

Meninger

Seier i nominasjonsvalgene belønnes med midlertidig partilederskap og billett til presidentvalget. Republikanernes og demokratenes landsmøter innsetter nå Donald Trump og Hillary Clinton som partiledere de neste fire månedene, med mulighet for fire og eventuelt åtte års forlengelse.

I møte med en langt større og mer heterogen velgermasse kreves imidlertid organisatorisk ekspertise, andre strategiske planer og appeller for å bygge en majoritetskoalisjon i valgmannskollegiet, sammenlignet med primærvalgene. På landsmøtet går derfor formelt startskuddet for en politisk tikamp bestående av disse 10 deløvelsene:

1. 270-strategi

FORSKER: Hilmar Mjelde.
FORSKER: Hilmar Mjelde. Vis mer

Å vinne et flertall av folkets stemmer er ønskelig, men ikke nødvendig, for å vinne presidentvalget. Det er nemlig de 538 såkalte valgmennene fra de 50 delstatene samt District of Columbia - valgmannskollegiet - som formelt utpeker USAs neste president. Hver delstat sender like mange valgmenn som den har medlemmer i kongressen, foruten D.C.s tre valgmenn.

For å bli president må kandidatene legge en strategisk plan for å vinne det knappest mulige flertallet av valgmenn: 270. Republikanerne vinner delstatene i nordvestlige Midtvesten og i sør, mens demokratene har grep om de folkerike kyststatene og nordøstlige USA. Vinneren tar alt i hver delstat. Begge kandidatene begynner i praksis derfor med +/- 200 valgmenn. For å få dem over 270-kneiken setter derfor Trump og Clinton ressursene sine inn hvor utfallet er åpent, som i vippestatene Ohio, Florida og Pennsylvania.

Artikkelen fortsetter under annonsen

2. Budskap

Opposisjonskandidaten skal tilby velgerne et politisk alternativ til det sittende partiet. Trump driver imidlertid valgkamp mot både sitt eget parti og demokratene. Med sin frihandelsmotstand og intervensjonsmotvillige utenrikspolitikk bryter han med republikansk ortodoksi og posisjonerer seg her til venstre for selv Clinton.

Som demokratisk arvtaker har Clinton valget mellom å videreføre, videreutvikle eller å korrigere president Obamas politikk. Rivalen Bernie Sanders har presset henne til en kombinasjon av de to førstnevnte. Clintons budskap er et ekko av president Johnson etter drapet på Kennedy: «La oss fortsette.»

3. Partimobilisering

Trump og Clinton må først og fremst få sine egne velgere til å stemme 8. november: Den sosialkonservative hvite middel- og overklassen er republikanernes kjernevelgere. Demokratene støttes av etniske minoriteter, kvinner og yngre velgere. Det er flere demokrater enn republikanere i USA, men republikanere er flinkere til å bruke stemmeretten.

4. Koalisjonsutvidelse

I den grad partigrunnfjellet ikke fullmobiliseres, må Trump og Clinton lokke velgere fra hverandre over til seg samt vinne de partiuavhengiges stemmer. De genuint uavhengige velgerne er imidlertid få - de fleste av dem er skapdemokrater eller - republikanere.

Trump prøver å appellere til både demokratiske arbeiderklassevelgere og uavhengige ved å henge upopulære frihandelsavtaler rundt halsen på Clinton og hennes demokratiske forgjengere. Clinton fremstiller seg som det sindige alternativet for uavhengige og moderate republikanerne som ikke syns Trump er elegant nok.

5. Pengeinnsamling

Prislappen for å nå Det hvite hus i 2016 er ca. to milliarder dollar. Velgerne skal teppebombes med kostbar reklame, ekspertkonsulentene honoreres og kandidatene flys fra vippestat til vippestat. Trump og Clinton må tigge penger fra utskjelte rike donorer. Men som Willie Sutton svarte på spørsmål om hvorfor han ranet banker: det er der pengene er.

6. Organisasjonsbygging

Velgerne skal informeres og mobiliseres gjennom organisatorisk infrastruktur. Partiene trenger profesjonelle konsulenter, lokale valgkampkontorer og titusener av frivillige medarbeidere i++ vippestatene som formaner familie, venner og fremmede til å stemme og å stemme riktig. Trump har sovet i timen og må bygge dette fra nærmest null, mens Clinton arver Bill Clinton og Obamas formidable organisatoriske nettverk.

7. Imagebygging

Både Trump og Clinton må selge seg inn som den sterkeste lederen og fremstille motkandidaten som svak, inkompetent, uærlig og uerfaren. Presidentkandidater forsøker også å glatte ut sine mindre appellerende trekk. Nixon trimmet øyenbrynene for å virke mindre skummel. Dukakis kjørte rundt i tanks for å se barsk ut. Bill Clinton ble bedt om å smile mindre for å virke mindre sleip. Carter innrømmet å ha hatt seksuelle tanker om kvinner for å vise at han var en mann av kjøtt og blod.

Trump hevder først og fremst at hans forretningssuksess gir ham erfaringen, kompetansen og den riktige holdningen til å få fart på økonomien og utradere alskens terrorister. Ifølge Clinton-leiren gjør hennes velkjente politiske CV henne til tidenes best kvalifiserte kandidat.

8. Mediedekning

Media vinkler valgkampen, fletter hendelser til en fortelling og dømmer kandidatenes kvaliteter. Trump og Clinton pleier media, men med motsatte strategier. Med sin personlighet, medietekke, celebritet og en sjelden villighet til å være kontroversiell søker Trump å dominere valgkampdekningen. 30 år i media har overbevist ham om at drama funker. Clinton vet at avvik fra sitt vante budskap og verbale mageplask blir toppsak, og satser heller på innøvde formuleringer og regisserte utspill.

9. TV-debattene

De tre direktesendte TV-debattene er valgkampens viktigste enkelthendelse. Velgerne er normalt mer komfortable med den de kjenner best. For uerfarne Trump er strategien for debattene å fremstå som «presidensiell» ved å mestre de politiske sakene, utvise selvsikkerhet og evne til empati. Erfarne Clinton må først og fremst reise tvil om Trumps ferdigheter, lynne, dømmekraft og erfaring.

10. Regjeringsforberedelse

Begge kandidatene må utpeke personell og forberede seg på regjeringsansvaret én av dem sitter med 20. januar neste år. Trump og Clinton må også legge strategiske planer for å utnytte det halvannet året de har til å innfri valgløfter før valgkampen 2020 begynner å lamme det politiske systemet.

Trump og Clinton må mestre disse ti sammenhengende øvelsene hver for seg og i sum. De har tjuvstartet flere av dem. Er de i form her, er de nok også i form som president. En valgkamp gir nemlig en god indikasjon på politikken og lederskapet velgerne både forventer og får. For å parafrasere statsviteren Richard Neustadt: Det hvite hus er ingen plass for amatører.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook