Skribenten Kjetil Rolness  er, i følge sin egen logikk, uegnet til å uttale seg om hvordan det er å være mann i dag.
Foto: Dagbladet
Skribenten Kjetil Rolness er, i følge sin egen logikk, uegnet til å uttale seg om hvordan det er å være mann i dag. Foto: DagbladetVis mer

Den privilegerte manns klagesang

I stedet for å bruke energien sin på å presentere reelle mannsproblemer, bruker likestillingskritikere først og fremst sine krefter på å kritisere, latterliggjøre og avspore feministdebatter.

Meninger

Søndag kveld skrev sosiolog og skribent Kjetil Rolness følgende kommentar på sin Facebook-side, som en reaksjon på svenske Sanna Lundells kommentar om kvinnehelse:

«Knallstart på feministåret i Sverige! Sanna Lundell - rik kjendis i et av verdens rikeste land, datter av rik kjendis (Ulf Lundell), kjæreste med rik kjendis (Mikael Persbrandt), prisbelønt journalist, populær blogger, avisspaltist, etc, osv. forteller hvordan det er å være kvinne i dag - og dermed måtte leve etter Guds og Mannens plan, uten at NOEN tar hennes smerte på alvor.»

Hvis vi følger Rolness' egen logikk, så er han, som suksessfull skribent og musiker i ett av verdens rikeste land, uegnet til å uttale seg om hvordan det er å være mann i dag. Likevel er dette et gjennomgående tema i hans kommentarer, enten det handler om hvordan vanlige menn stemples som potensielle voldtektsforbrytere, påstander om at menn hetses mer på nett enn kvinner, eller at menns innsats i arbeidslivet og på hjemmebane blir undervurdert.

Videre skriver han på sin Facebook-side: «Men i Sverige kan selv de meste privilegerte kvinner rutinemessig påstå at alle kvinner — også de selv — lever som under Taliban, uten at det svekker deres anseelse. Tvert i mot. De blir kjendiser, partiledere (Schyman) og spaltister i store dagsaviser."»

La oss for moro skyld skifte ut noen av ordene i dette utsagnet, og se om skoen kanskje passer Rolness også: «I Norge kan privilegerte menn rutinemessig påstå at alle menn - også de selv - lever i en undertrykkende feministstat, uten at dette svekker deres anseelse. Tvert i mot. De blir kjendiser og spaltister (Rolness) i store dagsaviser.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Er det ikke absurd at Rolness avskriver patriarkatet som en illusjon ressurssterke kvinner tviholder ved, «som bekvemt plasserer dem selv i offergruppen», samtidig som han gjentatte ganger argumenterer for at menn er ofre for likestillingspolitikk og feministisk propaganda i Norge i dag?

Selv er jeg ikke tilhenger av Lundells retorikk. Men jeg lurer likevel på hva som gjør Rolness så sikker på at offergruppen er et komfortabelt sted å være? Er det helt utenkelig at kvinner i Skandinavia i dag fortsatt har færre reproduktive og seksuelle helserettigheter enn menn? At våre helseproblemer jevnt over blir undervurdert?

Rolness? motargument er at det blant annet forskes mer på brystkreft enn på prostatakreft, og at menn lever kortere enn kvinner, noe han påpeker «...ALDRI har vært, og tydeligvis aldri kommer til å bli et likestillingsproblem». Men er det likestilling som resulterer i at menn lever kortere enn kvinner? Mye tyder på at gapet faktisk minskes i land hvor likestilling er innført.

Det slår meg at de fleste påstander om at menns helse og rettigheter neglisjeres, nesten alltid kommer som motsvar til feministiske innlegg. På nrk.no kunne man nylig lese en påstand om at kvinner takler kriser dårligere fordi det er påvist posttraumatisk stress hos flere kvinner enn menn som har gjennomgått kriser. At menn er overrepresentert på rus-, -selvmords- og voldsstatistikker, regnes tydeligvis ikke som tegn på psykiske lidelser og destruktive mestringsmekanismer, men som at menn takler kriser bedre eller er mer «handlingsorienterte».

Dette er enda et eksempel på et alvorlig helseproblem som rammer menn, og som bør være dagsorden. Men er det feministene som har skylda når menns helseproblemer ikke tas på alvor? Er ikke disse holdningene mer en videreføring av stereotypiske kjønnsroller enn et resultat av likestillingskamp? Så vidt jeg vet er menn fortsatt overrepresentert i både forskningsinstitusjoner og i myndighetene som forvalter midlene.

Rolness må gjerne etterlyse feministers engasjement i mannsspørsmål. Jeg etterlyser også menns engasjement i en rekke kvinnespørsmål, men aksepterer at det først og fremst er feminister som setter dem på dagsorden. Det jeg stiller spørsmål ved, er hvorfor Rolness og hans meningsfeller, i stedet for å bruke energien sin på å presentere reelle mannsproblemer, først og fremst bruker sine krefter på å kritisere, latterliggjøre og avspore feministdebatter.