Den proaktive jubel

LEDELSESFILOSOFI: Det fins knapt en leder som ikke mener de ansatte kunne vært mer kreative.

Det går en seminarbølge over landet. Vi skal begeistres. Det skal være jubel. Vi skal opp på bordene og rope bedriftens visjon i kor. Målene skal være tydelige og olympiske. Man skal være leken, nysgjerrig og begeistret for å overleve i globale tider med sluttpakker, fusjoner og nedbemanning. Men først og fremst skal man være fordømt kreativ.Jeg har vært på en god del seminarer i mitt liv. Jeg har sett toppledere forsøke å skrive sonetter, jeg har sett sentralborddamer rulle på gulvet med Hamlet-monologer og jeg har stått i kø sammen med revisorer som skal lære å skyte med pil og bue. Det er et stort marked der ute. Det fins knapt en leder som ikke mener de ansatte kunne vært mer kreative. Proaktive.I løpet av de to siste årene har jeg pløyd kreativitetslitteraturen, og selv om jeg faktisk lever av å finne på ting, kjenner jeg meg ikke igjen i det som predikes av guruene. All denne leken, alle idrettsmetaforene. Kreativitet er faktisk ikke bare lek og begeistring. Såkalt idémyldring er gjerne bortkastet tid. Verre er det imidlertid at den stadig økende forventning til moro på jobben og at livet skal være en eneste stor cupfinale, tapper oss for energi. Det er kanskje lettere å skape begeistring og en haug av muligheter enn det er å møte opp på jobben mandagen etter seminaret og gjøre de rette valgene og finne tilbake til den gode følelsen. Kreativitet, slik den foreskrives, er neppe veien til Den Gode følelsen. Vi er urolige. Det er beinhardt å velge i vrimmelen av muligheter.

HVA I ALL VERDEN er kreativitet? Hvorfor er det så ettertraktet? Det er et idiotisk spørsmål, naturligvis, i et samfunn der vi alle forventes å være på hugget for å fange opp neste trend og der jeg bruker Gud vet hvor mye tid på å vurdere når optimalt tidspunkt for kjøp av ny mobiltelefon inntreffer og om Levis 501 er inn eller ut i denne uken, der Karita Bekkemellem ber kirken ta opinionen litt mer inn over seg og Kristin Halvorsen gjentatte ganger slår fast at toleranse er det SV til enhver tid måtte mene. Vi har en enorm forventning til fremtiden og fremskrittet, det er tidsånden som driver oss og det er såkalte trendforskere og reklamefolk som har tatt over der kirken har mistet grepet. «Grip dagen» oppfattes som et kall om heftigere og mer begeistret konsum eller sanselighet. Vi er nysgjerrige og kreative og nekter å gå glipp av noe som helst. Når vi møter opp til idédugnaden, eller myldringen, casual friday eller brainstormingen, er det for å virvle opp flere muligheter, nye ideer, nye løsninger på gamle problemer. Helt fra ungdomsskolen er vi blitt fortalt at vi må være åpne, totalt åpne, vi må ikke gå for tidlig inn i den evaluerende fasen, vi må glemme rutiner og lover og regler og alt vi har lært, først da blir vi virkelig kreative.Da jeg jobbet med reklame var jeg en gang med på et møte med representanter for digre merkevarer innen leketøy. Vårt oppdrag var å skape et bonusprogram for unger, og det var dessverre ikke jeg som rakte opp hånden og spurte om det fantes noen etiske dilemmaer her. Jeg var ikke spesielt bevisst. Men det gjorde inntrykk da sjefen for byggeklossagenturet kakket utålmodig i bordet og sa at etikk og sånn det var noe kjerringa hans dreiv med og at det var hyggelig om folk gikk med bøsser for Røde Kors, bare det var etter arbeidstid.

SÅ MAN GÅR på jobb. Og det ubehagelig faktum at Adolf Hitler var en eksemplarisk kreativ leder, om vi holder oss til dagens kreativitetsguruers definisjoner på hva kreativitet er for noe, det gidder vi ikke å ta i en gang, for da har vi for lengst begynt å evaluere. Holocaust var virkelig en ny kombinasjon av kjente konsepter for å løse det noen definerte som gamle problemer. Men når vi kaller Hitler, Stalin eller Osama Bin Laden kreative, er det allikevel noe som skurrer. Heldigvis.Den kreativitet som i dag etterspørres og dyrkes på seminar etter seminar i nærings- og organisasjonsliv er en prosess og en holdning til livet som viser seg lite bærekraftig. Men det hjelper ikke med all verdens hårete visjoner, om man ikke selv vet hvorfor man gjør som man gjør. Og hvorfor dauer vi på jobben, alle vi som er så kreative? Jo, fordi den ytrestyrte kreativiteten tapper oss, gang på gang. Det er vanskelig å holde ekteskapet gående samtidig som man skal leve et liv i ukeblader og talkshow. Det er vanskelig å virkelig se sine egne barn og elske dem ubetinget, når vi selv spiller hovedrollen i en evigvarende kreativ forestilling om det lekende menneske.

JEG TROR DET ER fruktbart å beskrive en annen kreativitet. Den vi vanligvis etterspør er den ytrestyrte, den som trigges av jubel, applaus og alt som kan veies og måles. Det er en farlig form for kreativitet. Den har noe demonisk ved seg. Jeg blir stadig mer overbevist om at det finnes en helt annen kreativitet som knapt nevnes i all suksessoppskriftlitteraturen: Den indrestyrte kreativiteten. Den er rolig, prosessorientert fremfor målstyrt, den vokser frem fra en sterk selvfølelse fremfor å trigges ut av selvtillit og store baller og kampjubel. Den handler om menneskelig vekst, ikke hverdagslige mål. Den sanne kreative er en elv som renner rolig. Ikke manisk. Ikke depressiv. Langt vekk fra forestillingen om det svært dynamiske, lekende og spontanbegeistrede Homo Ludens som poserer bevisst og bedragersk på kultursidene, i talkshowene og i blader om psykisk helse når det virker som god timing. Kreativitet er ikke en verdi i seg selv. Det holder ikke at noe er nytt og uventet, skaper begeistring og finner sitt marked. Sann kreativitet må da være noe større enn slagord, markedsandeler og produktutvikling? Kan vi løfte dette utslitte begrepet opp på en hylle litt høyere opp? Nesten øverst? Hva om vi definerer «kreativt» som noe nytt, noe som bygger broer, noe som er rettferdig og bra for alle, noe som er skapt i kjærlighet og som virker vitaliserende? Noe som ikke går utover noen i utgangspunktet? På seminarene hører vi skiløpere og håndballjenter predike hvor viktig det er å sette seg mål og aldri gi opp. Eller særinger og gründere som understreker at vi må dyrke dem som går mot strømmen. Jeg tror dessverre den sanne og bærekraftige kreativiteten finnes et helt annet sted. Den er blottet for ego og merkevarebygging. Den oppstår først i det du slutter å etterlyse ledelsens begeistrende visjoner og i stedet retter fingeren mot deg selv - lar deg utfordre på et mer fundamentalt plan. Det er ikke om å gjøre å si «ja, og...», men tvert i mot stille de valgene man gjør opp mot noe større enn seg selv, det man tidligere kalte samvittighet. Man kan ikke bestille sann kreativitet. Heldigvis og dessverre. Men når vi følger hjertet, blir det faktisk lønnsomt for alle. Mystisk.